Anmeldt:
Månedens Musikk
Dette er skiver vi hørte på, slik at du vet hva du skal kjøpe i september.
Muse - «The Resistance» - 4/6
Sist vi hørte fra Muse gikk de ut på topp med «Knights Of Cydonia», det majestetiske avslutningssporet på «Black Holes And Revelations». Siden den gang har trioen pratet om at de skulle lage et elektronisk album, men «The Resistance» går rett i «Black Holes»-modus med den drivende rockeren «Uprising» og den litt mer svevende «Resistance». De ambisiøse rockeguttene i Muse har altså forblitt ved sin lest, og det er både velprodusert, godt håndverk og spennende å høre på. Fansen kommer til å bli fornøyd, og materialet kommer til å skinne når det blir presentert i Oslo Spektrum i oktober. Det som derimot ikke fungerer, er Muse sine nye pretensjoner om å lage viktig kunstmusikk. «I Belong To You (Mon Coeur S'Ouvre A Ta Voix)» er fjollete disco med folkemusikkfarger og Kaizers Orchestra som lager «Allo Allo»-musikk på samme tid, og fullstendig skivebom fra et band som ofte har mestret ambisiøs progrock. Det samme gjentar seg på «Exogenesis: Symphony», en tredelt sak uten mål eller mening. Den tredje delen har mest gjenklang i Richard Clayderman, og lytteropplevelsen er som å bli fôret med rennende ost. Artig idé på nachspiel, men bare slitsomt i det virkelige liv. Jammen bra Muse holder seg i tøylene på første halvdel, det er der godsakene ligger på albumet.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Jay Brannan - «In Living Cover» - 4/6
«In Living Cover» er en samling coverlåter man nesten ikke kjenner igjen, fordi unge Jay Brannan har lagt sin emosjonelle, nydelige hånd over dem. Brannan er erklært klinisk deprimert, og en påfølgende tristhet preger det musikalske uttrykket. Men likevel: å briljere med dette albumet på tomannsnachspielet, er et garantert ess ut av ermet. Hadde det ikke vært for at han har klart å skvise inn en cover av den grusomme Cranberrieslåta «Zombie» og et par andre gjesp, hadde plata fortjent en sekser.
SUZANNE AABEL
¤
Mariachi El Bronx - «Mariachi El Bronx» - 4/6
I sitt vanlige virke er The Bronx et av verdens råeste rockeband, men når de tar på seg sombreroen og gafler taco blir de til sitt eget fantasiband Mariachi El Bronx. Klisjeene renner som tynn tequilasalsa av låtene, og de engelske tekstene om kvinnfolk og fengsel passer fint til de ukompliserte mariachi-låtene. Dette er platen du tar med deg når naboen arrangerer «tacofest», og dere skal danse og styrte kaktussprit. Ellers er det bare for The Bronx-fans.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Daughtry - «Leave This Town» - 3/6
Chris Daughtry kom til American Idol, sang noen grungeinspirerte linjer, ble kastet ut halvveis i finalerundene, og fikk en gigantisk rockekarriere med bandet sitt, Daughtry. På «Leave This Town» fortsetter han og kompisene med tung, men radiovennlig rock et sted mellom Soundgarden og Nickelback. Godt håndverk, finfint produsert for overdimensjonerte bilstereoer, og med en liten hitkandidat i avslutningen «Call Your Name».
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Fabolous - «Loso's Way» - 4/6
Fabolous hører til en kategori rappere der fokuset ikke nødvendigvis er på hva man sier, men på hvilken måte man sier det. 31-åringen fra Brooklyn har alltid hatt en distinkt stil, som kler både bangere som «The Way (Intro)» og radiofrierier som «Throw It In The Bag» med The-Dream. Kjenner man til Fabolous, tar man seg i å føle at man har hørt dette før - men for tiden er det også begrenset hva man forventer seg av nyskapning fra New Yorks rappere.
EIRIK BASMO ELLINGSEN
¤
Megadeth - «Endgame» - 5/6
Mens Dave Mustaines tidligere bandkamerater i Metallica er verdens kanskje største rockeband, er Megadeth fremdeles det sinteste. Det evige sinnet gjør at Dave Mustaine på «Endgame» er mer vital enn noensinne, og byr på suverene låter som hissige «Headcrusher», superfengende «44 Minutes» og den bitre balladen «The Hardest Part Is Letting Go... Sealed With A Kiss». Årets metalalbum så langt.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Sondre Lerche - «Heartbeat Radio» - 3/6
Dersom man legger fra seg forestillingen om at Sondre Lerche skal bli en skinnende popstjerne, har han utviklet seg til en type artist som tilfredsstiller sine dypt hengivne fans med forutsigbar voksenpop. I låten «Heartbeat Radio» spør han til og med høflig om lytteren virkelig liker låten hans, mens resten av albumet flyter stille forbi med sindige hverdagsbetraktninger, unødvendige strykeorgasmer, jazzete akkorder og lite nytt fra bergenseren som har emigrert til USA.
ASBJØRN SLETTEMARK
¤
Jordin Sparks - «Battlefield» - 3/6
Jordin Sparks lovet fansen et mer R&B-influert andrealbum, og mellom «Battlefield»s mange ballader beveger 19-åringen seg mot tidsriktig R&B for dansegulvet med «S.O.S. (Let The Music Play)» og «Emergency (911)» - men forsøkene blir for glatte sammenlignet med Rihannas «Disturbia». Det er ingen tvil om at Sparks kan synge, så «Battlefield» hadde fort blitt en mer spennende affære dersom Idol-vinneren hadde dristet seg utenfor det trygge popformatet.
EIRIK BASMO ELLINGSEN
¤
Wild Beasts - «Two Dancers» - 3/6
Etter å ha forført verden med fjorårets nydelige debut «Limbo, Panto» rushet engelske Wild Beasts rett i studio for å gjenta bragden. Bare ett år etterpå foreligger oppfølgeren «Two Dancers», og man skulle ønske gutta hadde tatt seg mer tid til å pusse på sin engleaktige pop et sted i skjæringen mellom Kate Bush, Morrissey og Cocteau Twins. Rett nok har kvartetten særpreg så det holder, men hva hjelper det når enkeltlåtene ikke holder mål. Skuffende.
SVERRE OLE DRØNEN
Denne saken ble første gang publisert 24/08 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.