Et øyeblikk ser det ille ut: Dænsbændkongen Zack Arild og Johnny Puma er i ferd med å grisebanke Mystiske Roy. Det er to mot en, og den jæ¿ dommeren følger ikke med. Det finnes sikkert en grense for hvor mye juling en simpel hedmarking kan tåle, men da er det enda godt at Mystiske Roy ikke er en hvilken som helst bondetamp. Mystiske Roy er nemlig superhelten ikledd en grønn kondomdrakt spesialsydd fra Storbritannia. Sammen med den rødkledde - og om mulig enda mer mystiske - Kaptein Knoke, har han ankommet Oslo sentrum for å bekjempe kjedsomhet.

- Nå blir det liv, roper Kaptein Knoke fra hjørnet av ringen.

- Roy! Roy!, svarer de gladstemte publikummerne.

Det er rundt to hundre av dem, mange fra avsidesliggende strøk, og sånn sett passer det godt at vi er samlet i storstua til Bondeungdomslaget i hovedstaden. Her er vi vitne til folkevold etter alle kunstens regler. Det er tid for Norgesmesterskap i tagteam-wrestling. Det er tid for deng.

VI SPOLER 20 ÅR tilbake. Den robuste ungpjokken Lars Erik Nordrum sitter klistret til TV-skjermen. På Sky Channel går voksne menn løs på hverandre til jubel og heiarop fra et ellevilt amerikansk publikum. Det er WWF, World Wrestling Federation, fribryting, det er Hulk Hogan, Jake «The Snake», Andre «The Giant» og Randy Savage. Lars Erik er over seg av begeistring og fascinasjon. Han er ikke alene. I en annen del av byen sitter den mindre robuste Bjørn Tellefsen med hakeslepp, og et stykke bortenfor der igjen blir undertegnede kastet i saccosekken som en crash test dummy av sin to hoder høyere bestekamerat, Stian, i rollen som George «The Animal» Steele. På leketøysbutikken selges wrestlingfigurer, og i skolegården diskuteres det: Er det showet ekte? Hvor gæren er ikke Big Bossman? Faren min er sterkere enn Hulk Hogan¿ og så videre. Det er mulig det var lite annet fornuftig å ta seg til på den tiden, men wrestling bredte seg uansett som en farsott gjennom landet. I dag har de fleste av oss vokst opp og fått oss en jobb, men noen beholdt drømmen om gullbeltet.

Ikonet på topp © Trond Sørås

Wrestling

  • Wrestling er en blanding av kampsport, stunts og teater som startet i USA rundt 1930-tallet, og hadde sin gullalder på midten av 80-tallet.
  • Norges Wrestlingforbund ble dannet i 2001 og har i dag rundt 20 aktive wrestlere.
  • Det finnes flere typer kamper en wrestler kan gå. I en «tagteam-kamp» er det to lag med to wrestlere på hvert lag.
  • For de innvidde er storylinen i forbundet viktig å følge med på, da den inneholder elementer av såpeopera.
  • Wrestling er utbredt over hele verden, med særlig vekt på USA, Japan, Mexico og Europa.

KLOKKEN ER TRE på formiddagen. Lars Erik Nordrum og Bjørn Tellefsen sitter i kjelleren i hallen til Bondeungdomslaget. Midt i støvet fra en real ombyggingsprosess forteller de at de begynte med wrestling for fire år siden.

- Vi så en kamp og meldte oss opp til en opptaksprøve på wrestlingskolen. Det er kanskje det hardeste jeg har vært igjennom. Alle spydde unntatt oss, og grunnen til at jeg ikke spydde var bare fordi det ikke var et ledig sted å spy i garderoben. Vasken og søppelbøtta og alt var opptatt, sier Lars Erik.

Sammen med et knippe andre wrestlere trente Lars Erik og Bjørn på Lillestrøm i omtrent ett år før de debuterte i ringen. Nå går de kamper mer eller mindre hver gang Norsk Wrestlingforbund arrangerer deng.

- Du innser etter hvert hva du kan og ikke kan gjøre, avhengig av størrelse og smidighet. Bjørn røyker 19 om dagen og har en stålkondis fra helvete. Kondis er fryktelig viktig, samtidig som man bør bygge opp en styrke i kroppen - spesielt rundt rygg, mage og nakke, sier Lars Erik.

Det dundrer og slår fra etasjen over, der ringen er satt opp og stoler satt ut. Rundt omkring vandrer wrestlere og sykepersonell.

- Noen ganger kan du få et kutt over øyet eller et skrubbsår, men det er greit å ha med noen med båre og nakkekrage dersom det skulle gå en ankel eller en nese eller noe. Det kan jo skje, sier Lars Erik.

Selv har han brukket noen ribbein.

- Da jeg begynte med dette var det vondere enn jeg trodde det skulle være. Og man blir fantastisk sliten, sier han før de stikker i garderoben.

Det er det siste vi ser av Lars Erik og Bjørn denne kvelden.

SKAL VI BRUKE en tabloid vinkling, kan vi godt si at «voldsshowet» wrestling i utgangspunktet er et amerikansk fenomen med røtter helt tilbake til 1930-tallet. En skal være vár med å bryte illusjonene, men det er ikke lenger en hemmelighet at dette er en halvsimulert idrett som kombinerer akrobatisk bryting med teater og skuespill. Det finnes flere måter å la en kamp utfolde seg på, men skal vi holde oss til dagens er en tagteam-kamp kort sagt en to-mot-to-kamp. Selve gullalderen i amerikansk wrestling anslås å være sånn sirkus 1985 til 1987, noe som absolutt gjør det til et 80-tallsfenomen. Når det er sagt var «World Wrestling Entertainment» det nest mest populære søket på Yahoo i 2007 (Britney Spears kom på første og Paris Hilton på tredje), og filmen «The Wrestler» med Oscar-favoritt Mickey Rourke som Randy «The Ram» Robinson hadde nylig premiere på kino. Her til lands når sporten nye høyder og lengder hvert år. Derav en kø på 40 meter utenfor lokalet ett kvarter før dørene åpner. Her står barn og voksne i alle aldre, og Ivar. Han har vært her i halvannen time, og har følgende å si til pressen:

- Jeg synes det er fint at Norge har sitt eget wrestlingforbund.

DET VAR ERIK Isaksen som brakte wrestling til Norge. Også han satt med store øyne foran skjermen på 80-tallet.

- Det som var det fascinerende, var blandingen mellom action og stuntene, og de store personlighetene. Du levde deg på en måte inn i storylinen, sier Erik.

Han begynte å trene i England i 1995, i 1999 grunnla han wrestlingskolen og to år senere ble Norges Wrestlingforbund dannet. I dag består forbundet av et tjuetalls wrestlere, to dommere, en konferansier og en forbundskansler. Slik vokste også «Ikonet» Erik Isaksen frem.

- «Ikonet» er symbolet på norsk wrestling, og norsk wrestling hadde ikke eksistert uten meg. «Ikonet» er stinn av selvtillit og selvgodhet, og vet at han er norsk wrestling, sier Erik.

Slik sett passer det godt at «Ikonet» og tagteampartneren Hans Christian Haandlycken er første par ut. De er «Gullguttene» og skal slåss mot Victor Dale og Aron - et team kalt «Fremtiden». Det er den første av i alt sju kamper denne lørdagen som skal lede frem mot tittelen som norgesmestere og vinnere av Isak «Rain» Bjerknes' minnetrofé. Isak «Rain» var en av Norges mest profilerte wrestlere før han omkom i en bilulykke i 2007.

Stundom går det hardt for seg. © Trond Sørås

- ER DERE KLARE for litt god, gammeldags husholdningsvold, roper konferansieren.

You bet! Voksen ungdom, mødre og barn med wrestling-T-skjorter sitter ringside og skriker. Det er lys og disko, humor og kanari. Wrestling er utvilsomt en av de mest publikumsinteraktive idrettene, og det er lett å la seg rive med. Bak undertegnede sitter et prevensjonsmiddel i form av to smågutter som etteraper alle psykiske syndromer kjent i moderne tid.

- Pyser av gull, skriker de kontinuerlig gjennom hele den første kampen. La det ikke herske tvil om at «Gullguttene» er hatet herfra til søndag.

Som med alle nisjesporter tiltrekker også wrestling seg en fløy av overentusiastiske nerder. Disse har selvsagt funnet sin plass rett ved siden av undertegnede, og kan alt. Det finnes nemlig en dramaturgisk korrekt oppbygd historie å følge, der svik, hat og vennskap er gjennomgangselementer. Allianser bygges og brytes. Det er «good guys» og «bad guys», drama og glamour. Det er karakterer som den smått androgyne Menig Rosé, og bonden Gromguten. Å se på wrestling minner i stor grad om å spise julemiddag med feberfantasier, der medisterpølser og ribbefett er i full krig på tallerkenen.

Det er lite hensiktsmessig å gå i dybden av hver kamp. Selv om det er ønskelig å tro at forståelsen for de fysiske begrensninger er noe mer jordnær nå enn for 20 år siden, kan en i svake øyeblikk glemme at hoppene, stuntene, grepene og løftene er nøye koordinerte bevegelser. Det ser vondt ut. Ja, nesten dødelig. Wrestlere kastes over tauene og ut mot publikum. Uavhengig av hvor stor del av dette som kan kalles teater, må et spark i trynet være en eller annen form for belastning. Og da Garm Støylen, den tidligere lederen for den onde aksen «Hirden», klasker ei blikkbøtte i hodet på Falk, slik at Falk etter sigende får hjernerystelse og må bæres ut på båre, har ikke lenger undertegnede snøring på hva som er fakta og hva som er fiksjon.

I GARDEROBEN gikk Lars Erik og Bjørn. Ut kommer Kaptein Knoke og Mystiske Roy. De er det de selv kaller en dynamisk duo.

- Mystiske Roy har farten og spensten, mens jeg har tyngden og styrken, sier Knoke.

- Vi er The Fantastic Four, bare at vi er to. Vi har alle de fire rollene i to stykker, sier Roy.

Snart skal de ut og være fantastiske. De sier de slår hardt ned på juks og alle som driver med fanteri i forbundet.

- Garm fortjener ikke noe annet enn massevis av bokser med juling, sier Knoke.

- Ja, mer juling enn mat, sier Roy.

- Og Gromguten er «bad guy», men på hedmarken og i Telemark er han «good guy». Alle der liker jo en saueskjendende bonde som løfter stein og bærer møkk, sier Knoke.

- En banan om dagen er bra for magen, sier Roy.

- Mange lurer på hvorfor superhelter har underbuksa utenpå, men har du noen gang skiftet klær i en telefonkiosk? Eller enda verre; en mobiltelefon? Det er et gammelt knokejungelord, sier Kaptein Knoke.

- Når Knoke tisser, stiger floden, sier Roy.

De er klare for kamp.

Lars Erik Nordrum og Bjørn Tellefsen blir Kaptein Knoke og Mystiske Roy. © Trond Sørås

KNOKE OG ROYS første kamp går mot Zack Arild og Johnny Puma. De vinner etter nærmere seks minutter ved at Knoke utfører det som på fagspråket kalles en full nelson slam på Puma. Publikum jubler og den lille ungen bak meg skriker: «Hvis du er en superhelt, så vis hva du er laget av».

I semifinalen mot «Fremtiden» blir kampen avbrutt av «Gullguttene» som av uante årsaker kommer inn og begynner å banke løs på Knoke og Roy. «Fremtiden» diskvalifiseres, og Knoke og Roy kommer automatisk til finalen. Her møter de de forhatte «Gullguttene», som kom inn igjen da Falk fikk hjernerystelse. Forvirret? Det er vi også.

I nærmere 15 minutter varer Norges tredje tagteam-NM-finale. Mystiske Roy gjennomgår ekstremt mye juling mens publikum holder ham i live ved å rope: «Roy er mystisk! Roy er mystisk!». Kaptein Knoke blir tidvis stresset av den uoppmerksomme dommeren, og det hjelper tydeligvis lite at den lille gutten bak roper til Knoke at han må «følge med på fienden». På ett tidspunkt foregår kampen utenfor ringen, et sted wrestlerne kan oppholde seg i ti veeeldig lange dommersekunder. Og da det nærmer seg slutten løfter Kaptein Knoke opp Roy og bruker ham som en slags katapultstein mot «Ikonet» Erik Isaksen. Snart er det imidlertid over. Knoke og Roy vinner med det som blant de innvidde heter en frog splash, og tar pokalen med seg hjem.

I GARDEROBEN SITTER to mørbankede, slitne og smilende superhelter igjen. De er norgesmestere i tagteam. Mellom seg har de pokalen - Isak «Rain» Bjerknes' minnetrofé.

- Det blir vel delt foreldrerett på den her da, sier Kaptein Knoke.

- Ja, sier Mystiske Roy.

- Hver onsdag og annenhver helg.

Hans Christian Haandlycken etter en lørdag med juling. © Trond Sørås

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!