Jeg vil aldri glemme da Pink Floyd spilte i Oslo sommeren 1988 og jeg rota rundt i gangene på Grand Hotel samme dag i frenetisk jakt på heltene. Mason traff jeg ikke før seks år senere (hyggelig, men litt britisk snobbeavmålt), Gilmour var en arrogant drittsekk, mens Richard Wright var en lysfontene. Jeg hadde nesten gitt opp letinga og satt henslengt i en stol i korridoren da jeg så hans kjente fjes inne på et hotellrom med åpen dør. I befippelsen strenet jeg like godt rett inn på rommet hans mens jeg konstaterte "the bleedingly obvious": "You're Richard Wright!" Det kunne han smilende bekrefte og jeg fikk en kort prat med legenden (som jeg ikke husker mye av) og en autograf før han - fortsatt smilende, hyggelig og imøtekommende - hintet om at "but this is my hotel room". Først da gikk min egen frekkhet opp for meg, og jeg bukket og skrapte meg ut derfra etter møtet med den perfekte gentleman. R.I.P, Richard.

«The Great Gig In The Sky» fra Pulse Tour 1994:

«Wish You Where Here» :

«One Of These Days» fra Pulse Tour i 1994:

«A Saucerful of Secrets» fra 1971:

«Careful With That Axe, Eugene» fra 1968:

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!