James Gandolfinis aller siste film har premiere denne uka
Når presset blir for stort
Hva skjedde da James Gandolfini ikke klarte å skille mellom seg selv og Tony Soprano?
På fredag har «The Drop» endelig premiere.
Vi sier endelig, fordi det er den siste filmen James Gandolfini laget før han overraskende døde av et hjerteinfarkt på ferie i Roma sommeren 2013, bare 51 år gammel. «The Drop» hadde premiere i USA i september, men den kritikerroste filmen med Tom Hardy i hovedrollen kommer på norske kinoer først nå (se trailer nederst i saken).
Men over til noe mye viktigere:
For hva skjedde med James Gandolfini da han var på høyden som Tony Soprano og presset ble for stort? En svært fortumlet Gandolfini klarte til slutt ikke å skille mellom seg selv og sin egen mafiaboss-rollefigur. Her er historien:
Høyt dop- og alkoholforbruk
En kald vinterkveld i januar 2002 forsvant Tony Soprano, og en liten del av universet sto stille et øyeblikk. Det kom ikke som lyn fra klar himmel. Siden «The Sopranos» debuterte i 1999 var den angstfylte, søkende New Jersey-mobsteren allerede blitt til et av tidenes største popkulturelle ikoner, portrettert av James Gandolfini.
Skillet mellom Gandolfinis og Sopranos sinne, frustrasjon og sårbarhet ble ofte utvisket, og rollen var krevende og smertefull for skuespilleren. Ikke bare krevde den flerfoldige timer med nattevåk og memorering av tekst; rollen forlangte også et daglig dypdykk ned i Tony Sopranos lynne. På sitt beste var det et forstyrret sted å oppholde seg. På det verste var det et stygt, voldelig og sosiopatisk sinn.
LES OGSÅ: HER FÅR DU MATOPPSKRIFTER FRA THE SOPRANOS EGEN KOKEBOK
Skuespilleren Edie Falco, som spilte Tonys kone Carmela, har nær sagt fotografisk hukommelse og kunne komme på jobb, memorere replikkene og spille ut de mest emosjonelle og dramatiske scener, for så å returnere glad og fornøyd til traileren og labradoren Marley etter endt arbeidsdag.
Den egenskapen hadde ikke Gandolfini, som følte han måtte være Tony Soprano for å spille ham.
Kollegene hans kunne stadig høre stønning, banneord og grynting fra vogna til Gandolfini, der han jobbet seg opp emosjonelt for å finne den rette sinnsstemningen til scenen han skulle spille inn. Ofte var det til både Gandolfinis og Tony Sopranos fordel. Men enkelte ganger bikket det over. Som i 2002, da Gandolfinis kone opplevde at skillet mellom James og Tony var visket ut. Hun ba om skilsmisse. Gandolfinis dop- og alkoholforbruk hadde nådd skrekkelige høyder, og i tillegg hadde han begynt å slå seg selv i ansiktet med knyttneven under ekteparets stadig hyppigere krangler. Kollegene hadde sett samme oppførsel; Gandolfinis selvhat der han slet med å huske replikkene mens han frustrert slo seg i ansiktet og snakket nedsettende til seg selv.
Stengte seg inne
Det hjalp ikke at Gandolfini var sjenert fra naturens side. Han ble plutselig et av USAs mest kjente fjes, og synet av ham i gatene i New York eller New Jersey med en sigar i munnen skapte definitivt kaos i hodene på folk som fra før var vant til å skrike ut navnet på rollefigurer til skuespillerne som spilte dem. Og i motsetning til Falco, som kunne fjerne løsneglene og sminken, ta på en caps og snike seg usett rundt, hadde ikke 185 cm høye og 120 kilo tunge Gandolfini noe sted å gjemme seg.
Han begynte å bli stadig vanskeligere å jobbe med, og nektet flere ganger å komme på jobb.
I stedet stengte han seg inne i TriBeCa-kåken, sa han var syk eller bare unnlot å møte opp. Dagen etter var han gjerne så stinn av dårlig samvittighet at han gjerne kom med ekstravagante gaver. Han leide inn sushikokker til lunsj eller skaffet massør til alle. Det ble til slutt en slags felles forståelse på settet for at dette var prisen å betale for å få en intens og uthvilt Gandolfini tilbake foran kamera.
Så da han ikke dukket opp til en scene klokka seks en fredag ettermiddag, var det få som hevet øyenbrynene. Dette var de vant til. De var bare glade for å ta tidlig kveld. Men denne gangen skulle det vise seg å være annerledes. Gandolfini var søkk borte.
Tv-publikumet hadde tatt imot Tony Soprano med åpne armer. Han hadde fått komme inn i hjemmene deres. Folk erklærte sin overstrømmende kjærlighet til en sosiopatisk mafiaboss. Gandolfini trengte en pause. Ikke så rart, kanskje. Presset på skuespilleren hadde blitt for stort.
- Hjertet mitt stoppet
Hos Sopranos-produsentene ble det, etter som dagene gikk, kaos i korridorene. De hadde allerede hatt et svare strev med å snu om på innspillingen av ulike scener. Få av dem var skrevet uten at Tony Soprano var involvert. Mange begynte nå å frykte det verste.
– Jeg var på vei inn til jobb, da jeg hørte radioen berette om «triste nyheter fra Hollywood i dag». Hjertet mitt stoppet, erindrer manusforfatter Terence Winter.
– Jeg tenkte «herregud, James Gandolfini er død».
– Jeg fryktet det verste, jeg så for meg at «The Sopranos» var over. Men så var det bare en trommis i et band. Heldigvis, får jeg nesten si, forteller Winter (dette var altså før Gandolfini faktisk døde, i 2013, red.anm.). HBO hadde inntatt krisemaksimeringsposisjon, og prøvde å holde pressen på avstand.
Etter fire dager uten en lyd fra Gandolfini, ringte plutselig fasttelefonen til produksjonsselskapet Silvercup, som produserte serien. Det var Gandolfini selv som ringte fra en skjønnhetssalong i Brooklyn. Til eierens overraskelse hadde skuespilleren vandret inn i sjappa fra gata, uten penger, kort eller id-papirer, og spurt om å få låne telefonen. Han ringte det eneste nummeret han kunne huske og spurte en produksjonsassistent om han kunne sende en bil som kunne bringe ham hjem igjen.
Og så kunne «The Sopranos» fortsette.
(Kilde: «Difficult Men: Behind the Scenes of a Creative Revolution: From The Sopranos and The Wire to Mad Men and Breaking Bad» av Brett Martin)
Denne saken ble første gang publisert 09/03 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.