En gammel, god regel er at man skal følge skuddet fram til målet - gjennom siktene på rifla eller på hagleløpet. Men klarer vi det?

Mange fotografier av skyting med rifle og hagl viser at dette slett ikke alltid er tilfelle, ikke engang med erfarne og godt trente jegere og skyttere bak kolben. Med seks bilde i sekundet er moderne digitalteknikk brutal. Feil og uvaner som man absolutt ikke kan se om man står på siden som instruktør/observatør, kommer klare og tydelige på skjermen. Og de kan forklare en del skudd som ikke ender der skytteren vil treffe.

Verst i så måte er nok hagla. Der er det kanskje mest en reflekshandling å rette opp hodet for å se om skuddet ble treff eller bom. Problemet er selvsagt størst om en løfter kinnet fra kolben før skuddet smeller! Det fenomenet ser man oftest etter en del skyting.

Med sår kjake er det naturlig å lette litt på presset før smellen kommer. Ufrivillig, i ren refleks, rettar man hodet litt opp. Klarer man derimot å holde anlegget mot kolben og ikke lukke øynene, er det enklere å treffe det en sikter på.

Med rifla er det og viktig å halde jevnt trykk mot kolben og ikke stenge utsynet. Kan man "se" kula mot målet, og klare å holde sikteøyet gjennom siktet mot målet under ladegrepet, har en best oversikt med det som skjer. Å blunke før/under avtrekk er en vanlig refleks. Verre er det når det skjer sammen med en annen ufrivillig og uheldig reflekshandling - rykkavtrekk.

Tørrtrening hjelper, mye skyting med rekylsvak børse hjelper også. Å holde godt i børsa med jevnt økende press på avtrekkeren er måten å utføre avtrekket på. Å få børsa ladd av instruktør, enkelte ganger uten patron er svært lærerikt, om enn kanskje litt flaut hvis andre ser på. I det hele tatt - skyting må til for å styre ufrivillige rekylreflekser. Mye skyting!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!