Fikk synet tilbake da hun fødte

Mona var nesten blind:

Da Anne-Marthe ble født, fikk jeg synet tilbake

Ingen skjønte hvorfor lille Mona syklet rett i busker og gjerder før det ble konstatert at hun var nesten blind. Med årene forsvant synet gradvis mer og mer. Men da Mona Ramdal (38) fra Halden fødte datteren Anne-Marthe for 10 år siden, skjedde "mirakelet".

 

I dag er Mona tobarnsmor og snart ferdig førskolelærer, og sykling er en av hennes største interesser. Vi er på besøk hos familien Ramdal som har bosatt seg i et stort og hyggelig hus langt inne i Østfold ved Iddefjorden og svenskegrensen, og her stortrives de.
Katten Lucky breier seg i sofaen og er sjef, mens hunden Janka ser sitt snitt til å legge seg der han også.
- Men det går ikke, Janka, jeg ser deg! Ned på gulvet! kommanderer Mona. I dag ser hun så bra at hun får med seg de fleste detaljer, selv om dybdesynet hennes er dårlig.
- Vi spøker ofte med at jeg ikke engang hadde sett mannen min ordentlig før etter at begge barna våre var født, og da var det for sent å angre. Det er faktisk et snev av sannhet i det også. Jeg så faktisk så dårlig i mange år, at jeg måtte bruke spesielle hjelpemidler for å lese. Jeg kunne ikke kjøre bil og knapt gå tur alene. Da jeg fikk synet tilbake var det helt fantastisk, både for meg og resten av familien, sier Mona.
Familien hennes består av ektemannen Håvard (38), sønnen Jens-Erik (13) og datteren Anne-Marthe (10). En aktiv familie som alle er glade i friluftsliv og uteaktiviteter.

Snublet og datt

Mona vokste opp i Halden med to søsken som så aldeles bra. Da hun var barn, visste hun ikke engang selv at det var noe som var galt med henne. Hun så skarpt omtrent tre meter foran seg på det ene øyet, mens det andre var bra den gangen. For henne var det normalt, hun trodde at det skulle være sånn.
- Jeg er født med dårlig syn på høyre øye. Det har alltid vært stabilt dårlig og er det fortsatt. Så dårlig at jeg for eksempel ikke kan se tredimensjonalt og mangler dybdesyn. Men den gangen var det altså mitt beste øye, det venstre, som ble dårligere. Da jeg ikke kunne se i skolebøkene lenger, tok foreldrene mine meg med til en optiker. Jeg tror jeg var 12 år. Han fant ut at jeg var veldig langsynt, og jeg fikk sterke lesebriller.
Mona snublet videre mens synet forsvant mer og mer. Da hun var 13 år, så hun knapt én meter foran seg. Da hun endelig fikk time hos øyelegen igjen, skjønte han at noe var alvorlig galt med Monas netthinne. Hun ble lagt inn på sykehuset til observasjon i tre uker. Der konstaterte man at en prosess som ødela synet, var i full gang. Skulle man hindre at hun mistet synet fullstendig, måtte noe gjøres umiddelbart.
- Jeg fikk en spesiell type kortison som skulle stoppe en eventuell betennelse, men medisinen hadde den bivirkningen at jeg la på meg 40 kilo. For meg var det verre enn at synet ble dårligere, minnes Mona.
Dette rammet henne hardt. Hun var en tenåring som elsket fotball. Plutselig skulle hun ta det mest mulig med ro. Samtidig var synet blitt så dårlig at hun knapt så ballen lengre. På skolen fikk Mona lese- og skriveforbud. Det var viktig at øynene ikke ble anstrengt.
- Å komme tilbake til skolen stor og tykk med mørke solbriller var ikke akkurat noen fest.

Sjelden sykdom

Behandlingen gjorde at synet bedret seg litt, men hun kunne ikke fortsette med de sterke medisinene. Først etter to år fikk hun en diagnose. Det dreide seg om den svært sjeldne infeksjonssykdommen Toxoplasmose, som skyldes en parasitt. Moren hennes var blitt smittet mens hun var gravid, og de usynlige parasittene var blitt overført til fosteret, og slik ble Monas syn skadet. Det var ikke mye legene kunne gjøre, og langsomt ville Mona se dårligere og dårligere.
- Men egentlig var jeg heldig, for dette er en sykdom mange ikke engang merker at de får, og det kan også føre til skader på hjerte og hjerne hos barnet, forklarer Mona.
I dag blir det tatt prøver av alle gravide, og sykdommen er så godt som utryddet.
- Hos meg var synet nedsatt fra fødselen av på det ene øyet, og på det gode øyet kom og gikk infeksjonen og graden av syn. Men dessverre var det stor fare for at det kunne bli verre med tiden. Når man ikke ser mer enn en meter foran seg, er man nærmest blind, slår Mona fast.
Hun klarte heldigvis å gå ned igjen de overflødige kiloene etter kortisonbehandlingen, og hun var fast bestemt på å bli hjelpepleier. I et år hadde hun praksis på et sykehjem og lærte seg mange metoder for å skjule hvor lite hun så.
Så kom Håvard inn i livet hennes, og de giftet seg og ble foreldre. Under det første svangerskapet var synet helt som før - litt varierende, men stort sett svært dårlig. Men ikke lenge etter at barn nummer to var født - Anne-Marthe - skjønte Mona at noe fantastisk var i ferd med å skje.
- Jeg oppdaget at synet mitt kom gradvis tilbake! Det var en veldig rar opplevelse. Plutselig kunne jeg se langt fremover, og til sidene også. Ikke minst så jeg barna og den flotte mannen min. Hva hadde skjedd?

 

Håper det vil vare

Da Mona kom til kontroll hos øyelegen så hun alt. Hele tavlen. Nå åpnet en ny verden seg. Kanskje kunne hun til og med kjøre bil og sykle igjen?
Det kunne hun, og livet ble et helt annet. Legene som undersøkte henne hadde ikke noen god forklaring på hva som hadde skjedd. Det måtte være sykdomsaktiviteten som hadde avtatt. Kanskje en forklaring var hormonforandringer under svangerskapet.
Det var ikke forbigående heller. Fortsatt, ti år etter siste fødsel, ser hun bra, uten briller eller linser. Men dette varierer noe. Når hun er sliten eller har lest mye eller anstrengt øynene, reduseres synet.
Etter å ha jobbet som hjelpepleier i mange år, begynte Mona å studere igjen, og denne våren blir hun ferdig førskolelærer. I tillegg er hun glad i friluftsliv og spesielt langdistanse- og terrengsykling.
- Hver gang jeg kan legge ut på tur og se skogen og naturen rundt meg, er et mirakel for meg. Jeg har fått synet i gave og håper at jeg får beholde det. Jeg prøver å leve et aktivt og sunt liv så mye som mulig sammen med familien min. Jeg vet ikke hvor lenge det varer, men jeg tenker ikke så mye på det heller. Og jeg gleder meg til å begynne å jobbe som førskolelærer, gjerne i en naturbarnehage eller med psykisk utviklingshemmede. En rest av syn vil jeg nok alltid ha på det dårlige øyet, så helt blind blir jeg ikke. Og uansett så vet jeg jo nå at jeg har en flott ektemann og fine barn. Det er tross alt det som betyr mest, sier er optimistisk Mona Ramdal.

Denne saken ble første gang publisert 23/04 2012, og sist oppdatert 01/05 2017.