Starten på 2012 ble en sjokkartet opplevelse for den fire år gamle sanktbernhardshunden Mini. Tirsdag 3. januar var en mild og fin vinterdag på Østlandet, og det var kanskje grunnen til at den røslige damen i pels plutselig fikk lyst til å ta seg en tur på egen hånd. I hvert fall slet hun seg fra båndet hun sto bundet i, og stakk i vei mot Roverudåa, en utstikker til Glomma. Det skulle hun ikke ha gjort, for på grunn av den uvanlig milde vinteren var isen fortsatt altfor tynn for en dame av Minis kaliber.
At hun braste gjennom isen med alle sine 60 kilo er et faktum, men nøyaktig hvor lenge hun ble liggende der, kan ingen si helt sikkert. Alt i alt kan det dreie seg om cirka en halv time.   
- Klokka var tjue på elleve om formiddagen da jeg satte henne ut, forteller matmor, Vibeke Erichsen (35). - Etter et kvarters tid oppdaget jeg at hun hadde slitt seg og var borte. Med minstejenta på armen løp jeg rundt og ropte og lette, men fant henne ikke. Vi bor ved en vei og toget går like ved, så jeg fryktet det verste.
Det Vibeke ikke ante, var at Mini på dette tidspunktet lå og kjempet for livet i det iskalde vannet. 
Terje Øverby, som bor bare noen meter fra elvekanten, hadde tatt en feriedag fra jobben denne dagen, og var ute på trappen, på vei for å hente ved, da han hørte noen plaskelyder fra elven. Han tenkte at en elg kanskje var gått igjennom isen, og gikk nærmere for å se. Da fikk han se en stor hund som lå og kavet for livet i vannet. Øverby ropte straks til samboeren sin at hun måtte ringe og varsle politiet med det samme. Hadde ikke han vært hjemme og ute akkurat på dette tidspunktet, er det lite trolig at noen ville ha oppdaget Mini før det var for sent. 
22 minutter senere ankom Glåmdal brannvesen med blålys og for fulle sirener. Nå var det tydelig at hunden ikke hadde så mange krefter igjen. Gang på gang prøvde hun å klamre seg til et isflak med forlabbene, men ustanselig glapp taket. Nå og da prøvde hun å legge snuten oppå isflaket for å hvile ut, men også det mislyktes. Labbene var blodige og hun lå stadig dypere i vannet.
Uten redningsutstyr var det umulig å ta seg ut til det kjempende dyret, så også de som måtte bivåne dramaet fra land hadde noen forferdelige minutter før redningen kom.
Glåmdalens fotograf, Jens H. Haugen, befant seg tilfeldigvis i området på en fotojobb denne dagen, og ankom stedet tidsnok til å få tatt bilder av den dramatiske redningsaksjonen. Sikret med tau fra land, iført redningsdrakter og med redningskjelke klarte Pål Svendsen og Martin Heimdal fra Glåmdal brannvesen å åle seg ut til Mini. Hun forsto sitt eget beste og lot seg hale i land: En 60 kilos søkkblaut hund, som var blitt enda tyngre etter det ublide møtet med vannet. Karene pakket den skjelvende hunden inn i varme ulltepper, og tørket og masserte for å få i gang blodsirkulasjonen. Deretter kunne de overlate henne til en sjokkert men lettet matmor, som var blitt alarmert og sto klar til å frakte Mini rett til dyrlegen.

Hjemme er best


- De sjekket blant annet tempen og at hun ikke hadde fått vann i lungene. Hun var helt frisk, viste det seg, men totalt utmattet. Det var tydelig at hun var glad over å være hjemme igjen, det så vi alle. Hun sovnet og sov dypt og veldig lenge. Vi er alle preget av dette. Sier Vibeke. - Selv klarer jeg ikke å se på bildene av henne i vannet og under redningen. Bare jeg tenker på hva hun har vært igjennom, så begynner jeg å gråte.
Mini har fått uvanlig mye oppmerksomhet i det siste. På hjemmeplan må hun likevel finne seg i å dele oppmerksomheten med ganske mange andre, både på to og fire ben. Den gulmalte trevillaen hun bor i på Roverud, er fylt til randen av mennesker og dyr: To voksne, fem unger, fem sanktbernhardshunder og fire katter, som beveger seg scenevant mellom alle de digre hundene.
- Vi kan ikke leve uten dyr, det er bare sånn det er, sier det dyre- og barnekjære ekteparet Vibeke og Tor Asbjørn Erichsen (41).
- Vi tar vare på hunder som andre ikke vil eller kan ha lenger, eller som er blitt tatt ut av avl på grunn av uheldige arveanlegg. Mini er faktisk den eneste av dem vi har betalt full pris for, sier Tor Asbjørn.
Til tross for alle unger og dyr, hersker det en bemerkelsesverdig ro hjemme hos den tallrike familien Erichsen. Da Hjemmet kommer, står tre av hundene deres - Tussi, Banjo og Perle - ute i hundegården, mens Cadillac, den største av dem alle, er blitt forvist til et enerom fordi Mini skal fotograferes.
- Ellers kommer han bare til å forstyrre henne og ville leke hele tiden, forklarer husets eldste datter, Emilie på 13 år. Hun er storesøster til Madelen (12), Viktoria (10), Gry (4) og Lotte (17 mnd). Jentene er enige om at Mini er blitt annerledes etter at hun gikk gjennom isen: Hun er blitt enda søtere enn før.
- Nå holder hun seg til mamma hele tiden, sier Emilie.
- Ja, hun vil ikke slippe meg av syne, sier Vibeke og klør Mini bak øret. Hunden kvitterer med et langt blikk og en lav murrelyd. Så sukker hun dypt, legger hodet flatt ned mellom forlabbene og lukker øynene. Snart sover hun. Tørt, trygt og tett inntil matmor.

 

Faksimile fra Hjemmet nr. 7/2012.

 

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!