Liv Ullmann gleder seg til å få være en del av et skuespiller-ensemble. Det har hun drømt om lenge.

Liv Ullmann gleder seg til å få være en del av et skuespiller-ensemble. Det har hun drømt om lenge. © Svein Brimi

Liv Ullmann (71)

Født i Tokyo, oppvokst i Trondheim, bor mest i Florida.

Skuespiller, regissør, forfatter.

Var gift med Ingmar Bergman, som hun fikk datteren Linn med.

Nominert til Oscar to ganger.

Mottok Anders Jahres kulturpris i 1996, Norsk kulturråds ærespris i 1997, og i 2005 ble hun utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.

- Ja, tekoppen, den stammer jo fra din tid, sier Liv Ullman, og smiler til meg.

Hun sikter til den gangen undertegnede gikk i samme klasse som hennes datter, Linn, på Steinerskolen i Oslo. Hos Liv vanket det vafler og mildhet.

Jeg forteller at jeg husker Linn som streng mot sin mor. - Og deg, sier jeg, husker jeg som roen selv.

- Mener du det? Stråler Liv.- Vær snill og skriv det, da! Du vet, Linn er bestemt.

-Ikke forstyrr Liv

- Jeg har mange venner i Oslo, men har ikke hatt tid til å treffe dem. Wenche Foss har ringt rundt og sagt: Dere må ikke ringe til Liv, hun må få være i fred! Det fikk jeg vite da flere kom til meg og sa: Vet du at Wenche ringer og sier at vi ikke skal forstyrre?

Liv serverer en varm latter.

Å være i Norge, betyr for Liv å bli gjenkjent hvor enn hun går. Men det er ikke plagsomt, forsikrer hun.

- Du lærer deg hvordan du skal se og gå.

Bare en sjelden gang opplever hun at noen skal demonstrere litt.

- Når jeg for eksempel står i en butikk, så kan ekspeditøren overse meg, og si vær så god til henne bak. Men stort sett er folk veldig hyggelige og snille.

Hjemmets Julia Schreiner Benito gikk i samme klasse som Livs datter Linn på Steinerskolen i Oslo. Det ble et hyggelig gjensyn med klassevenninnens vaffelstekende mor.

Hjemmets Julia Schreiner Benito gikk i samme klasse som Livs datter Linn på Steinerskolen i Oslo. Det ble et hyggelig gjensyn med klassevenninnens vaffelstekende mor. © Svein Brimi

Inspirert av Lise Fjelstad

Når Liv først er i Norge, er hun det til gangs. Med Riksteatret og klassikeren "Lang dags ferd mot natt" står femti stoppesteder for tur. Billettene over hele landet ble revet vekk etter få dager. Liv gleder seg.

- Jeg føler meg privilegert som får være en del av et ensemble.

Den drømmen ble sådd for mange år siden, da Liv skulle holde tale på Nationaltheatret og fikk låne garderoben til Lise Fjelstad.

- Der hang slåbroken hennes og på veggen var det klistret bilder av mannen og barna. Å gud, det der ser fint ut, tenkte jeg. Jeg har fått så mye godt i livet, men der og da tenkte jeg: Lise, du har også fått noe. Du som har vært en del av et ensemble, som har vokst med teateret, dere som kjenner hverandre og får være her år etter år.

- Da startet drømmen om et ensemble, og jeg er kjempestolt over å være en del av Riksteatret. Alt har forandret seg siden jeg sist stod på scenen. Før satt jeg ikke i salen under prøvene, men nå har jeg gjort det, og jeg lærer hele tiden.

Jeg har måttet hente fram sider ved meg selv, som jeg aldri før har brukt, for å spille denne rollen. Jeg har måttet gå helt ned der man er mest ensom og utsatt, forteller Norges største skuespillerikon.

Jeg har måttet hente fram sider ved meg selv, som jeg aldri før har brukt, for å spille denne rollen. Jeg har måttet gå helt ned der man er mest ensom og utsatt, forteller Norges største skuespillerikon. © Svein Brimi

En familie mot avgrunnen

Stykket "Lang dags ferd mot natt" av Eugene O`Neill skildrer en familie på vei mot avgrunnen. Liv spiller moren Mary, som er morfinavhengig. Hun beskriver rollen som den tøffeste hun noen gang har hatt.

- Jeg har måttet hente fram sider av meg jeg aldri før har brukt. Du må veldig langt ned, der du er som mest ensom og utsatt. Jeg har ingen venner som bruker narkotika, og har aldri brukt det selv, men kan godt forstå hvorfor mennesker velger en slik måte å forsvinne på. For Mary når ikke smerten dit hvor morfinen fører henne. Dette er det verste jeg har vært med på, og selv om jeg ikke har ruset meg, kan jeg si at jeg har vært der selv, der hvor Mary er. Jeg ser at rusen er god for henne, men dessverre forsvinner hun helt.

Liv ser på Norgesturneen som en avslutningsrolle.

- Og jeg er veldig fornøyd med det; jeg hadde ikke regnet med å få en slik sjanse!

Norsk teater- og filmbransje har ikke akkurat mast på Liv i det siste.

- Sant å si hørte jeg ingenting, men internasjonalt har det ikke manglet på tilbud. Jeg ante ikke at det eksisterte et slikt fantastisk miljø som her på Riksteatret, det gir arbeidslyst å være sammen med folk både på og rundt scenen.

Husker du virkelig Linn som streng mot meg, og meg som roen selv? Vær snill og skriv det, da, ler Liv Ullmann til datteren Linns skolevenninne, som nå er journalist for Hjemmet.

Husker du virkelig Linn som streng mot meg, og meg som roen selv? Vær snill og skriv det, da, ler Liv Ullmann til datteren Linns skolevenninne, som nå er journalist for Hjemmet. © Svein Brimi

"Lang dags ferd mot natt"

Liv Ullmann spiller mot Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge i Riksteatrets oppsetning av "Lang dags ferd mot natt". Stein Winge har regien.

Riksteatret turnerer med stykket i høst, og skal spille 50 steder over hele landet. Etter at turneen er over blir det oppsetninger på Nationaltheatret i Oslo, Den Nationale Scene i Bergen, og Dramaten i Stockholm. Vil du kjøpe billetter, eller vite mer om stykket, gå inn på: www.riksteatret.no

Forsvarer rusavhengige Mary

For tjue år siden sa Liv at en teaterrolle med forpliktelse til å spille kveld etter kveld, ikke kom på tale igjen.

- Jeg husker det. Jeg følte meg helt ferdig med den arbeidsformen. Men så har jeg nok forandret meg. Slik er livet mitt, jeg stopper ikke opp, føler at jeg alltid er underveis. Det er visst sånn jeg er skapt, og selv om det kan være anstrengende, føler jeg glede ved å gjennomgå denne prosessen. Jeg har det best når jeg arbeider. Livet forandrer seg, og så må man iblant gjøre noe helt annet enn det som var planlagt. Dessuten gir det energi, jeg er jo den eldste her, men jeg er ikke trett!

Stykket "Lang dags ferd mot natt" er selvbiografisk. Likheten med O'Neills egen families tragedie er faktisk så åpenbar at dramatikeren forbød stykket oppført før 25 år etter sin død.

- Da han begynte å skrive det, hatet han sin mor, forteller Liv. - Men så forstod han henne mer og mer, og kom etter hvert til å elske henne.

I løpet av tre år døde O'Neills foreldre og eldre bror, sistnevnte av alkoholmisbruk. O'Neill flyktet til sjøen og søkte trøst i alkoholen. Livs rolle, Mary, flykter innover, herjet av skam og skyld, ikke minst over å ha mistet sin tro. Liv forklarer:

- Til og med Jomfru Maria har forlatt henne. Med ett begynner Mary å tenke annerledes, logikken preges av morfinen, som kanskje også gir henne mot til å si det hun virkelig mener, og viser at vi kan såre hverandre uten å ville det. Jeg har foretatt en snuoperasjon i min oppfatning av Mary Tyrone. Da jeg først leste igjennom manuskriptet, tenkte jeg at dette blir grusomt. Turneen skal være min livsreise, og så må jeg spille et helt forferdelig menneske! Nå er jeg kommet til motsatt resultat. Jeg opplever Mary som svært sympatisk, ja, jeg kan forsvare alt hun sier.

- Er det vanskelig å legge regissørrollen helt bort?

- Vanskelig, ja, men ikke verre enn at jeg greier det. Såpass disiplinert er jeg!

Teksten etter siste mellomtittel er i hovedsak hentet fra journalist Martin Nordviks intervju med Liv Ullmann i Riksteatrets program til forestillingen "Lang dags ferd mot natt". Utdragene brukes her med tillatelse av journalisten og Riksteatret.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!