Michael Nyquist

Alder: 49 år

Yrke: Skuespiller

Familie: Gift med scenograf Catharina Ehrnroot Nyquist. Datteren Ellen (19) fra første ekteskap og sønnen Arthur (13).

Bosted: På Söder i Stockholm

Aktuell med: Selvbiografien "Når barnet har lagt seg"

- Anmeldelser? Nei, for faen, de leser jeg aldri. Det har hendt at jeg ufrivillig har fått øye på ting som har stått om meg, og da har det som regel vært kommentarer av typen: ". og ikke ble det bedre da Michael Nyquist kom på scenen." Jeg har for lav selvfølelse til å utsette meg for sånt, sier Sveriges mest ettertraktede skuespiller.

Da han tok hovedrollen som journalisten Michael Blomkvist hadde han ikke lest Stieg Larssons bøker, men det gikk kjapt å identifiserte seg med rollefiguren.

- Jeg liker fyren, vi har samme moral. Men jeg er morsommere enn Blomkvist. Han er litt kjedelig, sier Michael Nyquist, mens han slenger seg ned i en stol, takker ja til kaffe og unnskylder antrekket; slitt collegegenser og en sigen joggebukse.

- Jeg har trent thaiboksetrening og rakk ikke hjemom for å skifte. Fikk meg en skikkelig snyting i dag, så fortsatt er jeg er litt "pling i bollen". Håper det ikke gjør at jeg sier for mye dumt.

Etter trippelsuksessen med Millenium-filmene er "alle" ute etter Michael Nyquist Han kan velge og vrake i film- og teaterroller i inn- og utland. Bakgrunnen som barnehjemsbarn, adoptivbarn og skilsmissebarn gjør det vanskelig for ham helt å tro at det er sant.

- Jeg går liksom og venter på at en murstein skal falle i hodet på meg. Den gamle følelsen av å være valgt vekk ligger fortsatt og ulmer.

Første gang Michael Nyquist fortalte om sin rotløse barndom var i et sommerprogram på svensk radio i 2007. Gjennom hovedroller i filmer som "Gutten i nabograven" (Grabben i graven bredvid) og "Så som i himmelen" var han allerede da en folkekjær skuespiller.

Det han fortalte vakte stor oppmerksomhet - og var ikke småtterier heller, for hvor mange svensker har en mafiadrept, siciliansk godseier til farfar?

Et lite sjokk

- Ja, sånn er det faktisk. Han hadde et gods på Sicilia, der de produserte olje og vin. Så vitnet han i en rettssak der mafiaen var innblandet. Da han forlot rettssalen reiste en mann seg og viste ham fire fingre. Det var mafiaens måte å fortelle ham at han var landsforvist i 40 år. Ti år for hver finger.

- Da han kom hjem, var gården brent. Han tok med seg familien og flyktet, og endte i Casablanca i Marokko. Femten år senere måtte han til Sicilia i et forretningsmøte. Da flyet hadde landet i Palermo og han var nede på bakken, kom en mann og skjøt ham i hodet, oppsummerer Michael.

FILMSTJERNE: Gjennom Stieg Larssons Millenium-filmer er Michael Nyquist blitt kjent over hele verden.

FILMSTJERNE: Gjennom Stieg Larssons Millenium-filmer er Michael Nyquist blitt kjent over hele verden. © Foto: Jørn Grønlund

I dag vet han hvor han har genene sine fra. I boken forteller han om den vanskelige reisen før han kom så langt.

Frem til Michael var fem år var tilværelsen grei. Uten å huske at han hadde bodd på barnehjem, levde han et trygt liv med mamma og pappa på Lidingö i Stockholm. Michael var en pussig, liten skrue som laget teater av situasjoner han ikke riktig forsto, og skrev bok om "Hur barn egentligen har det". Faren var advokat og moren sekretær i forsikringsselskapet Trygg Hansa.

- Hjemme var det livbøyer på alt som var, sier Michael tørt.

Advokat Nyquist tok ingen sjanser. Når de var ute og kjørte bil måtte alle ha på seg hjelmer.

- Pepitarutete! Vi så helt vanvittige ut.

Sommeren 1966 tok Michaels foreldre med sin lille femåring på bilferie til Italia. På en uterestaurant på Markusplassen i Venezia skjedde det som Michael fortsatt husker i detalj.

Først fikk han så mye is og brus han ville ha. Så fikk han sannheten: At mamma og pappa ikke var hans riktige foreldre, men at de hadde hentet ham på et barnehjem i Stockholm da han var 1 ½ år gammel. De fortalte at faren var italiensk og at hans svenske mor var for ung og fattig til å kunne ta vare på ham. Et sjokk for den vesle pjokken - men ikke verre enn at han kunne håndtere det.

Det som gjorde det vanskelig, var at han ikke fikk lov å si det til noen. "Dette er vår familiehemmelighet," innprentet moren ham.

En vond hemmelighet

- Å bære på den hemmeligheten gjorde meg mentalt isolert. Hele tiden var jeg redd for å si noe galt. Det føltes som om jeg gikk rundt med et bombebelte som kunne eksplodere når som helst. I tillegg trodde jeg at barnevernet kunne komme og hente meg hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig.

Da Michael var syv år, skilte foreldrene seg. Faren forlot dem.

- Den skilsmissen er det verste som har skjedd meg. Jeg savnet faren min enormt. Fra syv til 11 år var det ikke mye orden på meg, men i sjette klasse fikk vi en lærer som vi kalte Rødskjegg. En dag tok han meg til side og sa: "Micke, du som er en så smart gutt, hvorfor skjerper du deg ikke?" Inntil da hadde jeg identifisert meg med taperne, men etter det snudde det, sier Michael.

17 år gammel dro han til USA som utvekslingsstudent. På skoleteateret prøvde han seg som skuespiller. Hjemme igjen forelsket han seg i en jente som danset ballett, og søkte seg inn på Danshögskolan.

- Men jeg har bein som en undulat, så disse beinvarmergereiene ramlet ned hele tiden, forteller Michael. Etter et halvt år hoppet han av balletten og begynte på Teaterhögskolan i Malmö i stedet. I dag er han fast ansatt ved Kungliga Dramatiska teatern i Stockholm, ved siden av at han jevnlig medvirker i TV-serier og filmer. Karrieremessig har kurven vært jevnt oppadgående, med et kjempeoppsving de siste årene. Privat har ikke livet hans alltid vært så stabilt som nå. For å bearbeide barndommen og oppveksten gikk han i terapi flere ganger i uken i mange år.

Da han ble far som 30-åring, gikk det opp for ham at dette barnet var den eneste biologiske slektningen han kjente. I boken skriver han: "Hvis min datter spør meg hvor jeg bodde som baby, kommer jeg til å flakke med blikket. Jeg som skal gi henne støtte og styrke kan ikke svare på det enkleste, hvor jeg kommer fra."

Et kort møte

Michael begynte å lete og fant til slutt sin biologiske mor. Motvillig gikk hun med på å treffe ham. Under deres korte møte fortalte hun at hun møtte hans italienske far i Paris i 1958. For hennes skyld kom han til Stockholm der han begynte på Kungliga Tekniska Högskolan, samtidig som han jobbet i oppvasken på Operakällaren. Men etter hvert opplevde han Sverige som et rasistisk land og dro hjem til Marokko igjen.

- Om min biologiske mor vet jeg fortsatt ingen ting. Jeg møtte henne bare den ene gangen. Hun ville ikke ha kontakt.

Noen år gikk. Michael skilte seg, gikk i terapi og møtte sin nye kone. Da hans barn nummer to var på vei, fikk han trang til å finne faren. Det eneste han hadde var et navn: Marcello Lo Cicero. Michael satte seg til med pc og telefon og begynte å ringe rundt til alle ambassader i Europa, til Lutherhjelpen, til menn i Italia, Frankrike og Marokko. Det gikk trått. Først da han løy på seg en arvelig, genetisk sykdom, løsnet det litt. Et spor ledet ham til et apotek i Firenze. Michael reiste dit på impuls, oppsøkte apoteket og spurte etter Marcello Lo Cicero. Han var på ferie i Irland, kunne en ung dame bak disken opplyse. To uker senere ringte telefonen hjemme i Sverige: "Cia, e ti padre!" "Hei, det er din far!"

- Det viste seg at kvinnen bak disken var min halvsøster Beatrice. To måneder senere kom min far hit til Stockholm. Han visste at han hadde en sønn i Sverige, men ikke noe mer.

Michaels biologiske far, som er farmasøyt med en doktorgrad i kjemi, kunne fortelle at han var gift, hadde to barn og bodde i en villa i Firenze. En onkel av Michael var professor i arabisk og en annen onkel drev med teater i Paris, fikk Michael vite.

FAMILIEMANN: Privat lever Michael et rolig familieliv med kone, to barn og cocker spaniel-hunden Charlie Nyquist.

FAMILIEMANN: Privat lever Michael et rolig familieliv med kone, to barn og cocker spaniel-hunden Charlie Nyquist. © Foto: Jørn Grønlund

- Noe av det første min far fortalte meg var historien om farfar. Det hørtes så usannsynlig og Gudfaren-aktig ut at jeg nesten måtte le. "Må min sønn Arthur reise til Sicilia og foreta vendetta nå da?" fleipet jeg. Men for min far er det alvor. Han kommer aldri til å reise til Sicilia. Det tør han ikke, sier Michael.

En lykkelig slutt

I dag har Michael, hans kone Catharina og de to barna Ellen og Arthur jevnlig kontakt med den italienske delen av familien.

- Da min søster Beatrice giftet seg, ble jeg og familien invitert, slik at vi skulle få møte slekten. Det var 300 gjester der og alle snakket i munnen på hverandre. Da jeg ankom ble det plutselig helt stille.

Med glimt i øyet forteller Michael om sin onkel Pierrot som langsomt gikk frem mot ham og la armen rundt skulderen hans, harket litt og så kunngjorde med høy røst: "Dette er ekte Lo Cicero-sperm!" Folk smilte bredt mot Michael. Så begynte de å snakke igjen. Han var akseptert.

- Ungene mine tar dette helt naturlig. De har en bestefar i Italia og ferdig med det. Også jeg begynner å få distanse til det, sier Michael. Det var først da han fikk litt avstand til sin egen historie at han kunne skrive den ned.

- Jeg har ikke skrevet denne boken som noen terapi. Den siden av saken ordnet psykoanalysen opp i. Men jeg er en forteller, og nå som jeg kjenner historien min vil jeg dele den med andre i samme situasjon. Forskjellen på før og nå, er at nå aksepterer jeg livet mitt. Jeg ser ikke lenger på min skjebne som en defekt

Det hender at Michael Nyquist lurer på hvilken retning livet hans hadde tatt hvis han aldri var blitt adoptert bort? Hvis han ikke hadde måttet holde adopsjonen hemmelig? Hvis adoptivforeldrene ikke hadde skilt seg?

- Men egentlig er det liten vits i å tenke på det. Vi mennesker har det fint iblant og dårlig iblant, det er sånn det er. Det jeg vet er at jakten og letingen har gitt meg et alvor som påvirker spillestilen min. Jo mer man vet om selv, jo lettere er det å være skuespiller. En annen ting jeg vet, er at hvis man bare lengter mye nok og leter lenge nok, så kan man nå ganske langt.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!