Norske jøder under andre verdenskrig

STOLT AV MOR: - Mor har hatt evnen til å klare å gå videre og ta vare på sine. Jeg har ikke alltid skjønt hvor sterk hun har vært, sier Mona. © Jørn Grønlund

«Oslos drosjer og drosjesjåfører var satt inn for å hente norske borgere, og stilte pliktoppfyllende på de forskjellige adressene hvor det bodde folk som var skyldige i én eneste ting: De var jøder. I tidlige morgen­timer stormet politimenn opp trapper og sparket inn dører, slepte med seg alle de fant. Noen var allerede flyktet, noen advart av politimenn som ikke ville være med på dette, andre ble i siste liten reddet av tilfeldigheter. Men det var for sent for de fleste. Jødene ble kjørt i drosje til sent­rum, til havneområdet utenfor Rådhuset, der troppetransportskipet DS Donau lå og ventet ytterst på Amerikalinjens kai.»

(Fra Mona Levins bok «Mors historie»)

Det var den 26. november 1942. Den dagen aksjonerte nordmenn mot nordmenn. Den dagen ble 532 norske jøder sendt til Auschwitz, og bare en håndfull skulle komme tilbake. Den dagen kunne også en ung småbarnsmor vært med båten, sammen med sin tre år gamle datter. Men klokken 14.55, fem minutter før Donau seilte ut fra Oslo, satt Solveig Levin hos frisøren, mens datteren hennes, lille Mona, var i barneparken. Den unge fruen visste ikke at store deler av familien hennes, inkludert hennes 19 år gamle bror, var på båten. Hun ante heller ingenting om hvilket drama hun selv skulle ta sin datter med i, bare få timer senere.

Norske jøder under andre verdenskrig

STERKE KVINNER: Mona og bestemoren Lise. To av de mange sterke kvinnene som slektene Levin og Bernstein har fostret. © Privat

Ukjent norgeshistorie

August 2015. 72 år senere står Mona Levin på et kjøkken i Sandefjord og nyter den vakre sjøutsikten. Mona Levin (75) er forfatter, journalist, redaktør og kulturkapasitet. Og hun er etterkommer av et lite omtalt, norsk minoritetsmiljø som før andre verdenskrig talte rundt 1300 medlemmer.

I 16 år har hun holdt foredrag om hverdagslivet i dette jødiske miljøet, men det var i arbeidet med den nye boken hun har skrevet om moren Solveigs familie og historie, at Mona virkelig skjønte hvilken dramatikk den eldre generasjonen hadde fått oppleve.

- Mor er hundre og et halvt år, men hun er klinkende klar! Det er en gave. Det hadde ikke blitt noen bok uten mor og hennes fortellerevne, fastslår Mona.

Under det hvite håret lyser det i de kvikke, brune øynene mens hun forteller om mennesker som lenge bare var navn, men som har vokst frem som ekte mennesker gjennom morens fortellinger. Mennesker som tobakksarbeideren Bertha, som ble hentet fra Vilnius til Norge på grunn av sin dyktighet. Eller Golde, som først utvandret fra Russland til Argentina, og nesten mistet hele sin familie der, før hun prøvde lykken på nytt i det kalde nord. Mennesker som hadde flyktet fra hat og forfølgelser, og som brakte jiddisch-språk og koschermat til Norge, og lærte seg norsk i rekordfart for å klare seg best mulig i sitt nye hjemland.

Det river opp gamle sår i henne hver gang hun forteller. Men jeg lurer på om det også er derfor hun har holdt ut så lenge

Mona Levin

MÅ IKKE GLEMME: - Det har vært viktig for meg fortelle om det som er en vellykket integrasjonshistorie, men som likevel endte dypt tragisk for den jødiske minoriteten, sier Mona. © Jørn Grønlund

Det var i dette miljøet foreld­rene hennes vokste opp. Robert Levin fra arbeiderklassen på Grünerløkka - med en viljesterk mamma, som hadde bestemt at sønnen skulle bli pianist, og derfor tok gutten ut av skolen for å øve. Og på andre siden av Akerselva: Solveig Bernstein fra St. Hanshaugen, fra øvre middelklasse. Hun hadde driftige foreldre som startet manufakturforretninger, og som fikk bryne seg på en datter med egne meninger om hvem hun ville dele livet med. Restaurantmusikeren Robert Levin var den utvalgte, og mens mørke krefter begynte å røre seg i Europa, ble Robert og Solveig et par og startet samlivet og familielivet i Oslo.

Mistet alle rettigheter

Kunne de ant noe på forhånd? Burde den lille gruppen norske jøder forstått på den gradvise trakasseringen og propagandaen man kunne lese i norske aviser, at de sto i stor fare og flyktet?

- Det kunne jo ikke gjelde her! Det har folk over hele Europa tenkt. Til slutt kunne de heller ikke dra, grensene ble stengt, sier Mona.

Våren 1942 ble paragraf 2, som Henrik Wergeland kjempet så innbitt mot, gjeninnsatt av Quisling-regjeringen. Jøder ble nektet adgang til Norge.

OVERLEVERING AV HISTORIEN: - Mor er hundre og et halvt år, men hun er klinkende klar! Det er en gave. Det hadde ikke blitt noen bok uten mor og hennes fortellerevne, fastslår Mona Levin. © Jørn Grønlund

I boken forteller Mona om hvordan hennes mor måtte gå med en «J» i legitimasjonspapirene, og alle måtte svare på hvor «mye» jøde de var: Hel? Halv? Og hvor lenge de hadde bodd i Norge. Solveig og Robert krysset begge stolt av «hel jøde». «Det var som å krysse av sin egen dødsdom, uten å være klar over det,» skriver Mona. Innen november kom, hadde de fått ordre om å melde seg daglig hos politiet. Boliger og eiendeler ble inndratt av myndighetene.

Flukten

Da Solveig kom hjem på ettermiddagen den 26. november 1942, ble hun møtt av en nabo som sa at statspolitiet hadde vært der og lett etter dem. Straks forsto hun at også kvinner og barn sto i fare, og at hun og Mona måtte komme seg til Sverige. En venn som allerede hadde hjulpet Robert over grensen, hjalp de to på vei, og med en treåring som ikke forsto hvorfor hun måtte være stille, gikk Solveigs fryktsomme ferd hjem til familien Skogstad i Ørje i Østfold, der far i huset, Iver Skogstad, ventet på å ta med seg Solveig, Mona og ni andre forkomne flyktninger inn i skogen. Mona frøs og var redd i de uvante omgivelsene. Solveig bar henne og gjorde sitt beste for å roe gråten hennes. Desperate og redde for tyskerne de visste var der ute, krevde de andre flyktningene at Mona skulle få sovepiller. Da det ikke stagget den nå vettskremte gråten, forlangte de at Solveig skulle snu. Det ble et dramatisk øyeblikk. En av de andre i følget, ga seg ikke. Han strakk frem hendene og ville legge dem rundt småjentas hals. Iver Skogstad ble rasende, skriver Mona:

«Her skal det ikke kveles noen små barn. Hvis dere ikke kan oppføre dere anstendig, går jeg fra dere. Så kan dere jo finne veien selv,» var beskjeden han ga. 

OLDEBARN: Solveig koser seg sammen med lille Hedda, som nå er nesten like gammel som Mona var da hun og moren måtte flykte. © Jørn Grønlund

Deportasjonen av de norske jødene

Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge under andre verdenskrig. Bare 34 overlevde.

20. november forlot lasteskipet Monte Rosa Oslo havn med 20 jøder ombord. Arrestasjonene av de resterende jødene ble gjennomført 25. november utenfor Oslo og 26. november i hovedstaden. D/S Donau forlot Oslo med 532 jøder 26. november 1942. Det var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn ombord. Bare ni menn overlevde krigen. 26 andre jøder forlot Oslo samme dag, nok en gang med skipet Monte Rosa. Jøder fra flere andre byer ble internert på Bredtvedt fengsel. Sammen med jøder fra Grini ble også disse senere deportert, den 25. februar 1943 med skipet Gotenland.

(Kilde: HL-senteret)

 

Skogstad-familien har i all ettertid vært nære venner av Mona og hennes familie.

- De hadde en ryggrad som mange andre ikke hadde. De følte at de måtte gjøre det de kunne for å hjelpe, med eget liv som innsats, forteller hun.

Det var nok også mye Solveigs styrke som reddet henne den gangen. Den unge damen var også en sporty jente som nå fikk bruk for kreftene sine. Hun gikk seg til blods for å få datteren trygt til Sverige.

Ville hjem

Mona husker selv ingenting av den dramatiske flukten eller gjensynet med faren i Sverige.

- Det jeg husker, var da jeg var fem år, og vi kom tilbake til Norge. Da tok far meg på fanget og sa: «Mona, i Sverige lekte du med de svenske barna, her skal du leke med de norske. Noen av dem har foreldre som har vært nazister. Men da må du huske at ingen barn er nazister. Du skal leke med alle barna, samme hva deres foreldre har gjort under krigen.»

Det er et sterkt minne for Mona. For selv da fredsgleden rådet i Norge, ble hun kalt «jævla jøde» av de andre barna i gaten. Fredsfeirende nordmenn forsynte seg grovt av norske jøders eiendeler, og Monas gamle barndomshjem var rasert etter Hjemmefrontens herjinger der.

Nordmenn mot nordmenn.

I ettertid tolker Mona nordmenns deltagelse i Donau-deportasjonen med at det alltid var et «oss» og «dem». Selv om mange av de jødiske nordmennene hadde bodd i Norge lenger enn kongefamilien, ble de likevel ikke ansett som norske nok.

- Veldig få har tatt det som skjedde ordentlig innover seg. Folk ville ikke høre og trodde ikke på dem som kom tilbake fra Auschwitz, sier Mona, som alltid får ett tilbakevendende spørsmål etter sine foredrag: «Hvordan kunne dere komme tilbake til et land som har behandlet dere så dårlig?» vil mange vite. – Men, vi skulle jo hjem, sier Mona. 

Norske jøder under andre verdenskrig

FOR MOR: - Det er bare to år siden jeg fikk vite alle detaljene om hvor dramatisk mors og hennes families historie er, forteller Mona. Nå er de samlet i denne boken.

Dagens jødiske samfunn

I dag bor det trolig minst 1 500 jøder i Norge, i hovedsak i Oslo. Det finnes også et mindre samfunn i Trondheim. Ellers finnes det et mindre antall jøder spredt rundt i landet.

Religiøs og etnisk toleranse er sterke verdier i norsk samfunnsliv, selv om det finnes isolert antisemittisme blant mindre grupper. 17. september 2006 ble synagogen i Oslo skutt på med automatvåpen. Synagogen i Oslo er i dag under kontinuerlig overvåkning og beskyttet med sperringer.

(Kilde: Wikipedia)

Arven videre

Mange år etter skulle hun igjen få merke drivkraften som var i moren Solveig. Hun holdt seg oppreist og fortsatte arbeidet for familien, selv da nyhetene fra Auschwitz nådde dem, og lillebroren hennes aldri kom hjem: «(…) Så vi oss for mye tilbake, ville vi gå under. Vi kunne blitt sinnssyke av sorg. Vi kunne tatt livet av oss. Skulle Hitler fått enda fler i vår familie? Vi som var igjen hadde ansvar for små barn, for å overlevere den jødiske tradisjonen til kommende generasjoner, for å holde minnet om dem vi hadde mistet, levende.»

Det ansvaret har også Mona tatt på seg.

- Nå er det ingen igjen av dem som overlevde Auschwitz. Mor er en av de eldste av jødene som flyktet. Da er det min generasjon som må fortelle videre.

Hun synes det er godt å få løfte morens historie frem. Hun, som trivdes best i skyggen av den langt mer kjente ektemannen Robert.

- Mor forteller ikke historier, hun forteller sannheten, sier Mona smilende, før hun igjen finner alvoret.

- Det river opp gamle sår i henne hver gang hun forteller. Men jeg lurer på om det også er derfor hun har holdt ut så lenge.

Snart er Monas barnebarn Hedda like gammel som Mona var den gangen livet ble så dramatisk endret. Det er til den lille, rødhårede jenta Mona tilegner boken. Hun håper at sønnedatteren vil bli stolt når hun leser om den fargerike familien hun er etterkommer av.

- Hvordan ønsker du at familiens dramatiske historie skal få prege henne?

Mona tenker litt.

- Jeg håper at hun vil vokse opp med god rettferdighetssans. At hun ser at det ikke er fargen på huden eller religionen du har som betyr noe, men hvordan du oppfører deg.

Les også:

- Du er vel ikke sånn ordentlig jøde, vel?

- Cecilie skal bli stemmen min når jeg dør

Piken med fangelistene

Norske jøder under andre verdenskrig

Fire generasjoner: Nå er det min generasjon som må holde historien levende, sier Mona. Her også sammen med sønnen André Jerman (46) og hans datter Hedda. © Jørn Grønlund

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!