Anita Thallaug ser tilbake på livet som superkjendis

Det var lenge siden vi hadde sett noe til henne. Men brått, en kveld for noen uker siden, ble Anita Thallaug hentet frem fra glemselen. Filmavisen-klipp av en 3-4 år gammel jente som synger for NS-medlemmer, og blir dratt opp på fanget til Vidkun Quisling, ble vist på nyhetene på fjernsynet.
- Jeg var et uskyldig barn og burde kanskje ikke ha følt på det nå, så mange år senere, men det faktum at mine foreldre sto på feil side under andre verdenskrig plager meg. Jeg visste at klippene fantes, og var på et vis forberedt. Samtidig ga tilbakeblikket meg en reaksjon jeg ikke var forberedt på. Jeg ønsker ikke å snakke om det som skjedde fordi det føles sårt, sier hun ærlig.
Vi er i Barkåker noen mil utenfor Tønsberg, hvor Anita og ektemannen har sitt vinterbosted. Å se henne er som å gå rett inn i en gammel, norsk film. Smilet er det samme, og latteren også. Hun er en flott og staselig dame fremdeles.
- Det føles nesten uvirkelig å tenke tilbake på alt jeg har opplevd. Husk at jeg opptrådte i en tid da det var få av oss. Det ble et voldsomt trykk på meg, sier hun og blir alvorlig.
Kort tid etter at andre verdenskrig var over ble hun kjent som Vesla Rolfsen, som sang og spilte i Leif Justers oppsetninger på "Edderkoppen Teater" i Oslo. Norge slikket sårene etter unntakstilstanden og trengte sårt noe å glede seg over, og den lille, syngende og søte jenta gledet mange hjerter.
- Det var foreldrene mine, som endret navnet mitt til Vesla Rolfsen. De hadde gode grunner til å gi meg et nytt navn. De ville ikke at jeg skulle kobles til deres fortid som nazister. Før jeg ble født hadde de mistet en datter, Vesla, som druknet, og pappa het Rolf. Derfor ble det Vesla Rolfsen, forklarer hun.
Vesla tok Norge med storm. Hun spilte inn platene "Det gjør Vesla så gjerne" og "Gid så stor du er blitt", og opptrådte ofte på fjernsynet. Hun ga stemme til Alice i Disneys film "Alice i Underlandet".
(Saken fortsetter under bildet.)

 

STOR STJERNE: Her er Anita Thallaug sammen med Åse Kleveland, Wenche Myhre, Kirsti Sparboe og Grynet Molvig under den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1966. - En lykkelig tid, minnes hun.

 

- Jeg vokste opp med musikalske foreldre på Jar i Bærum. Begge sang, og jeg var ikke mer enn tre år da jeg insisterte på å få stå på en scene og synge klassisk musikk. Storesøsteren min Edith sang også, minnes hun, og de av oss som har levd en stund vet at søsteren ble en kjent operasangerinne.

Stor stjerne

Da Anita var 16 år gammel debuterte hun under eget navn i filmen "I moralens navn". Om hun hadde vært stor stjerne før, så tok det helt av da. Det var ikke en person i Norge, som ikke visste hvem hun var.
- Det tok helt av. Jeg begynte å synge jazz og evergreens og reiste rundt i Norge og holdt konserter. Samtidig var jeg med i forestillinger på flere av hovedstadens teatre, og det ble flere filmer. Når jeg tenker tilbake synes jeg det er fint at jeg ikke fikk nykker. Jeg var så vant til å stikke meg frem at jeg ikke så noen grunn til å tenke at jeg var bedre enn andre. Det var rett og slett helt naturlig for meg, poengterer hun.
Anita smiler og ler ofte mens hun forteller. Hun understreker at dette var en fantastisk periode i karrieren hennes, og det er tydelig at det er morsomt å hente frem disse minnene.
- Jeg husker at jeg hadde så utrolig mange fine kjoler på den tiden, og jeg hadde dilla på sko, ler hun.
- Jeg hadde ikke tid til et vanlig, sosialt liv med venner. Etter hvert begynte jeg å reise rundt i Sverige også, husker hun. 20 år gammel giftet hun seg med jazzmusikeren Kristian Bergheim.
Anita Thallaug fikk først en sønn, Lars, og sammen med ektemannen reiste hun rundt og sang og spilte. De dannet et band sammen og jobbet masse. Det var en krevende tid.
De var i Gaza, Libanon og på Kypros og opptrådte for FN-soldatene. Alltid var det noe som skjedde, noe hun måtte stille opp på. Krysspresset ble enormt stort.
- Vi fikk en sønn til, og i ettertid ser jeg at det livet vi hadde, ble umulig å håndtere. Det var forventninger fra alle kanter. Jeg var gift med en musiker og vi levde et aktivt natteliv samtidig som jeg hver morgen måtte grytidlig opp. En dag møtte jeg rett og slett veggen, forteller hun.
Det skjedde da hun var på revyteateret Folkan i Stockholm. Hun var engasjert for å spille der i et halvt år, og mann, barn og barnepike var med. Anita vantrivdes og hun merket at nervene begynte å slå krøll på seg.
Den gangen snakket ingen om å møte veggen. Selv visste hun bare at hun måtte bort fra alt, som krevde noe av henne. Det var som om alle kreftene var forsvunnet.
- Jeg ble skilt etter syv års ekteskap, konstaterer hun. Nå, mer enn 40 år senere møter hun fremdeles mennesker som sier: "Jeg husker deg. Du sang på det og det hotellet". Et oppfølgingsspørsmål er ofte: "Hvor ble det av deg?"

Flyttet nordover

Nasjonalyndling og fraskilt tobarnsmor. Tom for energi. Anita havnet på Aker sykehus. Hun kollapset, rett og slett.
- Jeg møtte en mann på sykehuset, som var der for å besøke en annen. Han bodde i Nord-Norge og fikk meg til å forstå at jeg trengte å komme meg bort fra storbyen. Sammen med ham reiste jeg nordover, først til Tromsø og deretter til Lakselv. På et vis var dette bra, for jeg kom til en helt ny verden og kunne endelig slappe av, resonnerer hun.
Anita Thallaug var brått borte fra alle scener. Sønnene ble igjen hos faren i Oslo, og besøkte henne i feriene. Hun giftet seg med mannen hun hadde flyttet sammen med. Etter hvert fikk hun to døtre.
- Vi flyttet til Hamarøy i Nordland og mitt opphold i Nord-Norge varte i mer enn tyve år. Denne epoken av livet mitt inneholdt mye som var vanskelig rent privat, men hjertet mitt ble betatt av Nord-Norge og folkene der. Der lærte jeg å leve et enkelt og naturlig liv i nærhet til naturen. Jeg fikk et nytt syn på mennesker. Den direkte væremåten til folk nordfra appellerer fortsatt til meg, understreker hun.
Hun ga ut selvbiografien "Veien mot nord", og i den snakket hun åpent om den mentale kollapsen sin. Den gjorde at det strømmet på med hilsener fra folk som takket henne fordi hun delte så raust av erfaringene sine.
- Det var som om alle ville løfte meg opp - alt jeg hørte var positivt. Jeg vil si at jeg ble født på ny der oppe. Årene i nord sitter i meg fortsatt - jeg elsker å være ute i naturen og savner ikke å være der det skjer, sier hun.

Ny skilsmisse

Så ble Anita skilt igjen, og flyttet til Tjøme med de to døtrene, som da var i tenårene. Da hadde hun hatt det vanskelig lenge, og følte seg kraftløs. Det var nødvendig å bryte ut og starte på nytt.
- Jeg hadde holdt en og annen konsert i mine år nordpå. Da jeg kom til Tjøme begynte ballen å rulle igjen i 1990, da Einar Schanke ga meg en liten, men vesentlig rolle i "Den spanske flue". Det var moro å komme i gang igjen. Plutselig var det som hadde vært feil, riktig, forklarer hun.
Anita var alene i flere år da hun en dag møtte kjærligheten igjen.
- Jeg var i gang med å lage en plate, som skulle gis ut på min 60-årsdag, da jeg kom i prat med en hyggelig mann på jernbanestasjonen i Tønsberg. Han skulle bare kjøpe en avis og jeg ventet på en musiker, som skulle plukke meg opp. "Det er deg. Du var jo kjent en gang", sa han vennlig. "Å ja?", sa jeg, og da rodde han seg i land på en pen måte. Da jeg fylte 60 år noen måneder senere kom det en stort og sjarmerende kort til meg, og jeg måtte selvfølgelig ringe og takke, forteller hun.
Anita og Gunnar, som mannen viste seg å hete, sitter og ler nå, begge to, og hun mest av dem. De forteller med entusiasme om å finne kjærligheten på nytt, i moden alder.
- Jeg hadde ingen planer om å få meg en ny mann. Tvert imot. Jeg var ganske så sikker på at det ville jeg ikke ha. Men så kom altså Gunnar inn i livet mitt. Vi avtalte å møtes, og etter det gikk alt raskt. Jeg er så glad for at det skjedde, for vi har det så fint, sier Anita Thallaug.
De har et hus i Värmland i Sverige, som de reiser til så ofte de kan, og har vinterbolig i en leilighet i Barkåker i Vestfold.
- Vi giftet oss i Vikersund med alle barna våre til stede. Til sammen har vi seks barn, forteller de.
Anita sier at hun tror på skjebnen.
- Før vi giftet oss sa jeg til Gunnar at det var noe som plaget meg, som jeg måtte fortelle. Det handlet om min families krigshistorie. Da jeg fortalte ham hva det var, føltes det så godt å høre ham si at han har en tilsvarende bakgrunn. Han forsto. Å ha fellesnevnere gir en trygghet i forholdet, sier hun.
Gunnar, som er kjemiingeniør og blant annet har jobbet med fornybar energi, kan ikke få fullrost kona. I 2001 så han henne synge i et gedigent direktesendt show under VM i Seoul. Den koreanske presidenten var der, FIFA, det diplomatiske korpset og 4000 mennesker.
- Da sang jeg "When I Fall in Love", forteller Anita.

 

Denne saken ble første gang publisert 23/01 2012, og sist oppdatert 01/05 2017.