Spørsmål

Hei!

Vi har ei herlig jente på tre år som alltid har vært skeptisk til fremmede. Hun har også alltid hatt et noe krevende temperament som vi takler så godt vi kan. Hun kan også bruke noe tid på å tine opp til folk hun er relativt trygg på, som besteforeldre og andre i nærmeste familie. Når vi er i butikken o.l. og andre fremmede snakker til henne/tilnærmer seg på en eller annen hyggelig måte, kan hun bli så flau at hun blir aggressiv, gjerne direkte mot de fremmede. Synes dette begynner å bli pinlig når hun nå ikke er så liten lenger. Har begynt å anerkjenne følelsen hennes om at det er greit at hun er flau, men at hun ikke trenger å bli så sint... Hva mer kan jeg gjøre..?

Mor til sjenert jente

Svar fra pedagogen

Hei du!

Jeg forstår at dette kan oppfattes som pinlig, men tror dere gjør det eneste rette ved å anerkjenne hennes følelser. Vi har vel alle en tendens til å sammenlikne, også innenfor egen familie, og vil så gjerne at barna våre skal bli godt likt og oppføre seg ordentlig...

Dere har sikkert pratet med henne om at vi føler forskjellig, og er veldig ulike som mennesker? Noen er mer åpne og "rett fram", mens andre er mer tilbakeholdne og sjenerte. Det er jo lettere for fremmede å forholde seg til de første, men de er jo ikke nødvendigvis "bedre" som mennesker.

I familien tenker jeg dere kan si noe om at deres datter trenger litt tid, og at dere mener det er helt greit.

Jeg opplevde noe av det samme selv; en i nieseflokken brukte litt tid på å nærme seg de andre og vi voksne prøvde så godt vi kunne å hjelpe henne inn i lek osv. Etter hvert sa de andre barna at det trengte vi ikke, de visste at hun trengte litt tid og ga henne det! De godtok altså, mens vi i vår hjelpsomhet egentlig gjorde ting verre!

Når det gjelder fremmede har jeg egentlig forståelse for at det ikke alltid er like moro for et barn å bli "utsatt" for kontakt de ikke ønsker (selv om det gjøres på en hyggelig måte). Går det an å si vennlig at deres datter ikke er så glad i å snakke med folk hun ikke kjenner?

Det viktigste er kanskje å snakke med deres datter om at dere forstår henne og gjerne vil hjelpe! Dere kan jo si noe om at folk vil være snille, men ikke alltid forstår at hun ikke vil snakke med dem. Når dere er i butikken vil dere derfor hjelpe henne når hun opplever det vanskelig, så hun slipper å måtte "si ifra" (oppføre seg aggressivt) selv. Øv dere på å ikke være flaue over oppførselen hennes, men respektere at hun ikke vil/tør.

For det viktigste er vel deres datters følelser, ikke at fremmede føler seg avvist?

Etter hvert går det an å øve sammen med datteren; hva kan hun gjøre eller si når det er noe hun ikke liker å gjøre, og hvordan få henne til å føle seg så trygg at hun tør møte andre på en mer akseptabel måte? For eksempel kan hun øve på å si "hei" og så overtar du resten av praten? Du sier jo at det bunner i flauhet/sjenerthet og ikke i "aggressivitet", og det er en stor forskjell.

Husk at dere er hennes viktigste støttespillere og hjelpere!

Ønsker du å spørre vår pedagog om noe? Send inn ditt spørsmål her!

Ønsker du å lese hva andre har spurt om og hvilke råd pedagogen gir? Ta en titt i arkivet vårt!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!