Spørsmål:

Hei.

Vi har en skjønn og blid gutt på 2.5. Men han har veldig lett for å slå og knipe når han ikke får viljen sin. Han kniper tak i ansiktene våre (eller håret mitt) og slipper ikke før vi må åpne hendene hans og fjerne de selv. Han får streng beskjed om at det ikke er lov, men ingenting ser ut til å hjelpe. Nå er vi hjemme på vestlandet på ferie og han er ekstra gale her. Nesten hver dag med middagsbordet er en kamp. Han spiser alltid maten sin (vi lar han ikke forlate bordet før han har spist), men det kan ofte ta veldig lang tid før han får i seg mat. Han bare tuller, rister på hodet, snakker om andre ting, kjefter på oss osv. Til slutt spiser han, for han vet nemlig at akkuratt der gir vi oss aldri. Men det er slitsomt at han skal bruke så mye tid ved bordet.

Men bitingen og knipingen er verst.. Vi har prøvd å ignorere det (gjør som oftest det - bare sier "nei, det er ikke lov å slå") og vi har kjeftet. Han gir seg ALDRI!! Det går ikke en eneste dag uten at han biter eller kniper oss (særlig pappaen). Han blir også veldig sint i stemmen og kjefter på oss når han ikke får viljen sin. Vi prøver å ikke hisse oss, vi forklarer med en rolig stemme hva som skal skje og når han f.eks kan få is (etter middag f.eks). Men det skjer gang på gang, det virker som han aldri vil gi seg...

Vi vet bare ikke hva vi skal gjøre.. Det er jo ikke noe hyggelig å være her på ferie med besteforeldrene når han slår og biter. De blir jo litt utslitt de også og de skjønner ikke hvorfor han oppfører seg slik..

Hva kan vi gjøre? Vi er desperate etter noen gode, konkrete tips.

Mag

SVAR:

Hei Mag!

Nå er det ferietid også for meg, så dere får kanskje svaret når dere har forlatt besteforeldrene?

Jeg tenker nemlig det er lurt å si i fra til folk at dere jobber med "oppførselen", og at dere forteller litt om hva dere ønsker gjøre; bl.a at ikke det negative skal få så mye oppmerksomhet. Som du beskriver har dere prøvd mye, men det har kanskje ikke vært konsekvent selv om du sier dere prøver det? Dere er jo følelsesmessig involvert og det er ikke lett å "være profesjonell". Det er "naturlig" å bli sint når man blir "angrepet" på en slik måte, men husk at deres sønn ikke bevisst velger å være "slem"! Alle barn vil jo bli likt og så ung som han er, antar jeg at han har kommet inn på feil spor. Alderen han er i kalles gjerne "selvstendighetsalder" (jeg liker ikke å kalle det "t rassalder"), dvs barnet "vil selv", og prøver ut diverse grenser.

Det er lett å sette "merkelapper" på barn; han er aggressiv, "slem" osv, men da skyver vi ansvaret for handlingene over på barnet. Barn prøver seg fram og vet jo ikke bestandig hva som er "riktig og galt". Vi vet nå at det meste skjer i relasjoner til andre mennesker; hvordan vi har det sammen, og våre forventninger til hverandre. Jeg ser ofte at når personalet i barnehager ser barn med "nye briller" endrer de syn på barnet og klarer å endre egen væremåte, noe som igjen gjør at barnet endrer atferd (det "slemme" barnet handler kanskje slik fordi det er eneste måten det kjenner til?). Ved å kommentere det vi vil barn skal gjøre, i stedet for hva vi ikke vil, og vise dem alternative måter å reagere/handle på, gjør vi noe med barnets atferd. Vi voksne vil vel også få positive tilbakemeldinger, ikke bare kritikk for det vi gjør feil?

Jeg tror dere må prøve å avlære ham dårlige vaner og at det eneste virkningsfulle er å fokusere og kommentere alle hans positive sider og handlinger. Et kort "nei" og evt sette ham ned ved negativ oppførsel, men ikke la det ta fokuset. Det holder også at den som har hatt den negative opplevelsen gjør noe med det, og at ikke "alle" kommenterer og "straffer" ham. For eksempel "Når du lugger pappa vil ikke jeg heller ha deg på fanget". Da opplever han jo bare at "ingen liker ham". Det er dessverre ofte det vi ikke vil ha, vi lettest ser. Jeg oppfordrer dere derfor til å lete etter positive handlinger og kommentere det! "Nå koste du sånn jeg liker det". Fortell ham også at dere liker å være sammen med ham selv om han noen ganger er sint, sur el.l. Det er vi jo alle! "Det er så deilig å kose med deg/ hyggelig å ha deg på fanget/ moro å leke med deg". Dere kan også overtolke handlingene hans positivt; " ville du kose ja, sånn gjør vi det".

Ved en endring kan det være sønnen deres gjør mer av det negative en periode, det er jo det han er vant til å få oppmerksomhet på, men min erfaring er at barn endrer væremåte til det positive når de konsekvent får oppmerksomhet på det! Noe negativt vil det jo alltids være, men jeg tror på at det vi kommenterer, får vi mer av!

Når det gjelder deres problemer ved måltidene tenker jeg at samme "taktikk" kan brukes. Husk at måltidet bør være hyggelig, ikke en pliktsituasjon, og at vi spiser for å bli mette, ikke fordi vi er "flinke".

Jeg kan anbefale boka; "Smil vi skal spise" av Jesper Juul.

Lykke til!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!