Lenaelva

Lenaelva

  • Lengde: 31,5 km
  • Kommuner: Østre og Vestre Toten
  • Fiskesesong: 1. januar-9. september
  • Fiskekort: Lett tilgjengelig, kjøpes hos Esso Lena, Esso Skreia, Thoresen Sport, Lena sport, Skreia Sport og Spill, Statoil Kolbu, Torsetra og Turistkontoret i Gjøvik. Gjelder i hele elva.
  • Døgn: 40 kr
  • Tre døgn: 60 kr
  • Sesong: 150 kr
  • Nyttige nettsteder: www.payboy.no/temp/rapport.pdf og lenaelva.ny.dynasite.no


Vis større kart

Det hele begynte i sommer da jeg mottok en e-post med noen pirrende bilder fra Lena på Toten. Etter hvert ble det lagt ut flere bilder på internett. Hver morgen måtte jeg gå inn og kikke om det var lagt ut nye. Jeg ventet med lengsel på hver eneste nye e-post fra Lena. Og interessen var gjensidig.

I begynnelsen av september klarte jeg ikke å styre mine lyster lenger. Jeg måtte bare avlegge Lena et besøk. Og det måtte gjøres før 9. september. Jeg hadde dårlig tid.

Fra våt drøm til skuffelse

Bildet som fikk meg til å kaste alle hemninger på dør, var av en gytemoden skjønnhet på 90 cm og 8,4 kg! Prakteksemplaret av Salmo trutta ble fanget i fiskefella ved Skreia i slutten av august. Etter noen gode år i Mjøsa med fråtsing i krøkle, sik og lagesild, hadde den velvoksne ørreten satt kursen opp i elva der den ble klekket ut en gang på slutten av 1990-tallet.

Ved ankomst Toten en vakker dag i begynnelsen av september var Lena ved første øyekast en stor skuffelse. Etter den våteste sommeren i manns minne, hadde seinsommeren vært tørr, og elva var lav. At vannet samtidig var krystallklart og sola skinte fra skyfri himmel, gjorde ikke saken noe bedre. Jeg hadde ikke trua der jeg ruslet langs elva ved Landheim veveri i Skreia.

Noen spennende kulper var det riktignok i strykpartiet nedenfor demningen, så jeg knøt på en liten kobberfarget Panther Martin med røde prikker, og klatret ned til elva. Her var det skygge, så kanskje var det muligheter likevel? I den første kulpen skjedde det ikke noe, så jeg gikk oppover. Med den lave vannstanden var det ikke noe problem å gå i elvefaret, selv med gummistøvler.

Mjøsørret

Kulpen er så liten at jeg holder på å gå forbi. Men jeg forsøker et kast oppstrøms. Spinneren treffer perfekt på siden av "utoset", og hogget kommer umiddelbart og brutalt. Det går raskt opp for meg at dette er den største ferskvannsørreten jeg noen gang har fått, så pulsen øker drastisk. Men jeg har ikke fått den ennå¿

- Nå mister jeg den, tenker jeg da den rutsjer utfor brekket, over en stein og ned i kulpen under. Nei, den er fremdeles på, og jeg ser at spinneren sitter godt kroket langt nede i svelget. Ørreten stanger i strømmen, og gjør korte utras mot en brems som er så hardt stilt som jeg tør. Det er en vakker hannfisk med begynnende krok på underkjeven, og svakt farget. Den er nok relativt nygått.

Jeg kikker rundt etter en plass å lande fisken. Håv har jeg ikke, så det får bli på fjellhylla jeg står på. Flere ganger har jeg ørreten helt inne ved beina mine, men den er ikke samarbeidsvillig. Etter noen minutter legger den seg utkjørt over på siden, og jeg får grepet den om nakken og lempet den inn på tørt land.

Jeg vurderer å sette den ut igjen, men spinneren sitter godt plantet i gjellebuene, så det er umulig. Dessuten er det en hannfisk, og dem er det nok av, så jeg gir den nådestøtet. Halvannen kilo, tenker jeg fornøyd, mens jeg skjelvende tar noen bilder.

Lite vann

Fra veveriet går det en fin sti langs elva ned mot Mjøsa. Elva ser spennende ut, men det er så lite vann og så lyst at det nesten ikke er noen vits å prøve. Jeg kaster litt halvhjertet i noen av de dypeste kulpene, men uten resultat. Etter hvert begynner det å bli kronglete å komme seg fram. Men det er mange spennende plasser her, som sikkert hadde gitt fisk om det bare hadde vært litt mer vann.

Det er harr i de nederste delene av Lenaelva. Ganske stor harr også. Men på Lena Sport hadde den hyggelige ekspeditøren sagt at det ikke var noe harr på elva nå. Den kom visstnok bare opp for å gyte om våren. Derfor hadde jeg latt fluestanga være igjen i bilen. En tabbe, for etter å ha kranglet meg gjennom et villnis av et kratt, står jeg plutselig ved en flott kulp. Og midt ute i kulpen, i kanten av strømmen, vaker det! Fisken oppfører seg som harr, og når jeg etter gjentatte kast med en liten spinner ikke har kjent noe, er jeg ganske sikker i min sak. Det er 20 minutter tilbake til bilen der vaderne og fluestanga ligger, men dagen er ung, så jeg bestemmer meg for å prøve.

Harr

Tre kvarter etter er jeg tilbake med flueutstyret. Fisken vaker ennå. Jeg er ingen dreven fluefisker, men en harr skal jeg da alltids klare å lure? Jeg setter på noe svart med litt rødt i bakenden. Det er tett krattskog og ganske dypt på hver side av den langstrakte kulpen, så jeg må stå i innoset og kaste rett nedstrøms. Etter litt kløning får jeg flua til å lande midt mellom vakene. Et par fisker viser interesse for flua, men vil ikke sitte. Jeg begynner å miste motet da jeg plutselig kjenner motstand etter et altfor seint mothogg. Den kjemper bra fra seg på den lette stanga, og lykken er nesten like stor som da jeg fikk ørreten noen timer tidligere. Jo da, det er harr - og den er slett ikke så liten. Kanskje tre hekto?

Noen flere blir det ikke. Selv harren gjennomskuer min amatørmessige presentasjon. Men jeg er fornøyd. Lena har gitt meg en flott ørret, og jeg har bevist at det står harr på elva selv om det er høst.

Det er slett ikke umulig at jeg tilbringer noen timer hos Lena på Toten neste sesong også.

Lenaelva

LANGT OPPE: Håjendammen ved Lena sentrum. Oppstrøms og nedstrøms demningen tas det mye fin brunørret. © Foto: Chris Appleby

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!