Fra Milorg og SS til Fremmedlegionen:
Norske dødsfiender ble våpenbrødre i Fremmedlegionen
Nordmenn fra både Hjemmefronten og Waffen-SS møttes etter krigen som frivillige i den franske Fremmedlegionen. En SS-mann ble senere prest – mens en norsk motstandsmann kjempet side om side med tidligere fiender.
Siden opprettelsen i 1831 har strids- og eventyrlystne norske menn vervet seg til Fremmedlegionen og utkjempet mange harde og brutale slag – slike som franskmennene ikke ville ofre sin egen ungdom på.
– Totalt rundt 1000 nordmenn har i årenes løp vært soldater for La Grand Republic. Dette forteller forfatteren Knut Flovik Thoresens i boka «Nordmenn i Fremmedlegionen». Flovik Thoresen har tidligere blant annet skrevet om norske frontkjempere.
Nordmenn i Fremmedlegionen
I 1982 oppga Fremmedlegionen at totalt 500–1000 nordmenn hadde tjenestegjort der. I dag anslås antallet til rundt 1000 – og utgjør langt flere enn forfatteren forventet, da han for et par år siden begynte å nøste opp ulike tråder.
I boken tar han for seg historiene til i underkant 80 norske fremmedlegionærer. Flovik Thoresen har selv møtt nordmenn som i over 20 år gjorde tjeneste hos franskmennene.
Lysten på eventyr var trolig en fellesnevner for mange av dem, men alle har de hatt sine personlige årsaker.
Motivet for å melde seg, er ennå et tabutema innad i Fremmedlegionen. Eller som Flovik Thoresen selv uttrykker det: «Noen drar fra noe og andre til noe.»
Strømmet til Fremmedlegionen
Den største tilstrømmingen av nordmenn fant sted under Første verdenskrig – og spesielt i årene like etter 2. verdenskrig. Og på langt nær alle de norske fremmedlegionærene gikk for første gang i krigen for en fremmed makt – de hadde nemlig deltatt på tysk side under den 2. verdenskrig. Andre hadde kjempet for de allierte, men heller ikke de ville legge ned våpnene – selv om krigen omsider var over.
Forfatteren har lenge vært fascinert av Fremmedlegionen og hvordan den skiller seg merkbart fra andre militære enheter: Folk fra hele verden blir drillet til å fungere i det samme systemet – uavhengig av nasjonalitet eller bakgrunn, påpeker Knut Flovik Thoresen overfor Vi Menn.
Nazi-torturist ble prest
Kjell Dorff Moestue fra Oslo hadde gjennom krigen vist stor vilje som okkupantenes håndlanger – og etterpå hadde han absolutt ingen ønsker om å stå til rette for sine handlinger.
Moestue, som gjennom flere førkrigsår var aktiv i flere ekstremnazistiske smågrupper, hadde høsten 1940 meldt seg inn i NS og i januar 1941 vervet seg til SS og divisjon Wiking.
Han var da 20 år gammel og ble sendt til Østfronten, der han kjempet i en luftvernavdeling. Han pådro seg imidlertid en lungebetennelse og ble senere lettere såret.
Moestue ble derfor dimittert fra Wiking og gjennomførte – fra november 1942 til august året etter – en kriminalteknisk grunnopplæring på det tyske politiets skole i Wien.
Likvidasjonsordre
Med sine nyervervede kunnskaper, returnerte han til Norge og fikk jobb i det nazistiske Statspolitiet – også kalt Stapo – i Oslo. Han ble snart en fryktet herremann. Siden Moestue kom i konflikt med sine norske overordnede, valgte tyskerne å flytte ham permanent til Gestapo. Og der kan det knapt ha vært grenser for hva han fikk seg selv til.
Motstandsbevegelsen anså Moestue etter hvert som en så stor trussel at det ble utstedt likvidasjonsordre på ham. Men fordi han selv snappet opp et tips om at han nå sto høyt på motstandernes dødsliste, fikk Moestue sine gestaposjefers hjelp til å komme seg i dekning – ved å søke opptak på en politifaglig videreutdannelse i Praha. Han ble der, til han – etter eget utsagn – deltok i sluttkampene om Berlin.
Etter kapitulasjonen levde Dorff Moestue under jorda i Sør-Tyskland og oppga falskt navn, da han allerede sommeren 1945 ble hyret inn av den amerikanske militæretterretningen CIC.
Trøbbel med myndighetene?
Det er aldri blitt kjent hva som i 1949 fikk Moestue til å bli fremmedlegionær – men han må ha rotet seg bort i noe som kunne ført til skikkelig trøbbel med enten vesttyske eller amerikanske myndigheter.
Fra 1949 til 1954 var han i legionen, men lite er kjent om hans karriere der. Våren 1954 møtte den nydimitterte eksgestapisten opp på det norske konsulatet i Marseille og ba om penger og identifikasjonspapirer. Han fikk låne 4000 kroner – mot løfte om at han ville reise sporenstreks hjem til Norge og melde seg for politiet.
Men Mostue hadde åpenbart andre planer. Han dro i stedet til Tyskland, hvor han forelsket seg i ei tysk jente og giftet seg med henne. Da han ville studere, ble dette mulig fordi politiskolen i Wien fortsatt hadde kopi av det norske vitnemålet hans.
Sjelesørger for RAF-terrorister
Av alle ting, valgte Kjell Dorff Moestue å ta teologi. Som ferdig utdannet, ble han først mangeårig sogneprest i en sørtysk by, senere arbeidet han på en yrkesskole med unge kriminelle, samtidig med at han var sjelesørger for flere fanger i det digre fengslet Stammheim utenfor Stuttgart.
To av RAF-terroristene skal ha vært blant dem han hadde mye kontakt med. Da saken hans – etter 25 år – var foreldet og det ikke lenger var grunn til å frykte tiltale eller dom, så kom Dorff Moestue hjem til Norge og kjøpte ut sine fettere og kusiner fra en hytte i Vågå som de sammen hadde arvet. Dit hadde han hver sommer resten av livet med seg kona og de to døtrene.
Sommeren 1982 fikk han prestens tillatelse til å holde en søndagspreken i den lokale kirka. Han snakket om tilgivelsen i kristendommen. Og selv om mange i menigheten visste hvem som i virkeligheten sto der oppe ved alteret i fulle pontifikalier, var det ingen som hverken protesterte høylytt eller som forlot kirken i protest.
Moestue døde i 1983, overbevist om at han allerede hadde ordnet opp sine mellomværender med Vårherre.
Motstandshelten som dro
Arne Sletta Ringstad (f. 1919) fra Strømmen hadde en aktiv rolle i det hjemlige motstandsarbeidet. Som troppssjef i Milorg på Strømmen, var han blant annet travelt opptatt med å organisere våpentrening, ta imot flyslipp, organisere kurervirksomhet og smugle flyktninger til Sverige.
Det er uvisst hva som i desember 1950 førte ham til ett av Fremmedlegionens vervekontorer, men han var tydeligvis godt motivert. Etter grunnopplæring, ble også han sendt til Vietnam – der han tjenestegjorde som fallskjermjeger.
Den tidligere frihetskjemperen fra de norske skogene, befant seg nå side om side med sine tidligere fiender.
Så mye som 40–50 prosent av legionærene var tidligere Waffen-SS og Wehrmacht – og mange av dem trodde fortsatt fullt og fast på sitt verdensbilde fra den gangen Adolf sto i spissen og de alle drømte om et tysk rike som også skulle omfatte den enorme Sovjetunionen.
Tre år i eliteavdeling
Gjennom tre år kjempet han i en fransk eliteavdeling. Ringstad skal senere ha omtalt en del av de andre krigerne som «en gjeng drittsekker», samtidig som han understreket at de absolutt var fremragende krigere. Selv om få detaljer er kjent fra hans tid i Vietnam, er det all grunn til å tro at han som fallskjermjeger – mer enn en gang – var involvert i dramatiske og blodige begivenheter.
Fra januar 1953 var Arne Ringstad tilbake i Algerie og Marokko, der han deltok i regulære patrulje og vaktoppdrag. Flovik Thoresen forteller i boka si om en gang Ringstad under et vaktoppdrag kom over en mann som forsøkte å grafse til seg noe fra legionens søppelplass.
Ringstad skal ikke ha nølt, før han meide ned stakkaren med en salve fra maskinpistolen. Vi hadde stående ordre om å skyte ved tyveri, fortalte han senere. Men den ellers rutinepregede tjenesten i Nord-Afrika ble ikke langvarig. I slutten av desember 1954 hadde Ringstad fullført sine fem år i legionen og han mente nok at det var blitt på tide å komme seg hjemover.
Han ankom Norge iført Fremmedlegionens uniform – med kepi på hodet og medaljer på brystet. Ingen grunn for ham å legge skjul på hva han hadde drevet med – tvert imot, må han ha tenkt.
Fra Luftwaffe til legionen
Rolf Pedersen var 18 år gammel da tyskerne kom til landet. I 1942 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Mannen var teknisk interessert og spesielt fascinert av fly. I januar 1943 vervet han seg – som en av ytterst få nordmenn – til det tyske luftforsvaret, Luftwaffe.
Som ferdig utdannet jagerpilot han ble stasjonert på en flystasjon i nærheten av Praha, hvor Pedersen fløy Messerschmitt Me 262 jagerfly, men etterpå hevdet han at han aldri deltok i «skarpe oppdrag».
Dette superhurtige flyet var verdens første jetjager, og i mange måneder Hitlers store håp når det gjaldt å kunne ta tilbake herredømmet i lufta over Nazi-Tyskland. Men maskinene ble levert altfor sent, og når de omsider var ute i avdelingene, viste det seg at det ikke eksisterte drivstoff til å få dem på vingene.
Rolf Pedersen ble tatt til fange og sendt til fots østover på en av russernes velkjente dødsmarsjer. Men han hadde ingen planer om å gå til grunne bak sovjetisk piggtråd. Så etter ei drøy mil i et voldsomt tempo, klarte han å unnslippe sine fangevoktere og finne skjul i ei grøft ved veikanten.
Pedersen tok strøjobber rundt omkring, før han i begynnelsen av desember 1945 troppet opp på vervekontoret til den franske Fremmedlegionen og meldte seg for fem år. I et telegram hjem, skriver han om dem som hadde kjempet på tysk side at «vi er fremdeles nordmenn, det er hovedsaken. Og vi skal møte Norge igjen – som frie menn.»
Etter legesjekk og godkjenning, befant Pedersen seg få dager senere om bord i et skip fra Marseille til rekruttskolen i Algerie. Og etter at den nådeløse grunnopplæringen var fullført, ble han og hans nye kamerater transportert til de franske koloniene i Indokina og Vietnam, hvor de ankom i midten av mars 1946.
Vietnamesiske kommunister
Pedersen ble stasjonert i en liten landsby utenfor Saigon, hvor han snart havnet i kamper mot kommunistiske opprørere fra Viet Minh. Han var strålende fornøyd med en slik mulighet til å kjempe mot kommunismen.
Etter en rekke mindre trefninger, ble han i oktober 1946 forfremmet til korporal. Kampene mot Viet Minh fortsatte og i desember gikk hele hans bataljon til en voldsom offensiv i området ved Da Nang. Pedersen deltok helt til februar 1947, da han ble truffet i leggen og derfor innlagt på lasarettet.
Da han fem måneder senere var ute av sykesenga, ble nordmannen tildelt krigskorset med bronsestjerne og forfremmet til caporal chef (overkorporal).
Han fikk nå en stilling som assisterende etterretningsoffiser ved bataljonsstaben i Quang-Nam – frem til han i november 1948 ble overført til Landau i Tyskland.
Her arbeidet han ved legionens vervekontor, til han den 17. desember 1950 ble dimittert. Vel hjemme i Norge, slapp Rolf Pedersen unna med en påtaleunnlatelse.
Knut Flovik Thoresen understreker at han langt fra har klart å spore alle nordmenn som har gjort tjeneste i Fremmedlegionen. Han vet om flere.
– Men ikke alle er like enkle å hverken oppspore eller å komme i kontakt med, sier forfatteren.
Øvrige kilder: Landssviksak Pedersen, Rolf. f. 15.6.1922
Landssviksak Dorff Mostue, Kjell. f. 8.7.1921
Bilder fra Geir Brendens samling
Arne Sletta Ringstads familie har bidratt med bilder
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2019, og sist oppdatert 04/04 2019.
