Stjerneskuddet Sigrid Raabe
Hun er liten og petite av størrelse, men har en stor stemme innabords. Sigrid kan røre deg til tårer i et åndedrag, og gjør deg til en selvsikker råtass i det neste. Sunnmøringen regjerte 2017, og vi er sikre på at det bare er begynnelsen for denne kule og talentfulle gullstrupen.
La oss begynne med å oppsummere fjoråret. Artisten Sigrid Raabe (21) fra Ålesund har vunnet P3Gull, opptrådt på Nobel-konserten, turnért i flere verdenshjørner, vunnet en europeisk stjerneskudd-pris, blitt skrytt opp i skyene av Elton John, hatt et artig øyeblikk med John Legend, blåst programleder James Corden av banen med låta «Don’t Kill My Vibe» på talkshowet hans og blitt booka til Coachella-festivalen i USA.
Lørdag 14. april står Sigrid på scenen under Coachella i California.
Dette er et lite utvalg av milepælene som gjør Sigrid til en av de mest lovpriste artistene vi har i dette landet. Apple Music har satset på henne som en av verdens nye musikalske talenter i sin «Apple Music Up next», mens britiske BBC kåret «Don’t Kill My Vibe» til «Hottest Reecord of the Year». Aktører som Billboard og The Guardian har også frontet artisten. Det er altså ikke bare Norge som har oppdaget musikktalentet, verden har fått øynene opp for sunnmøringen.
Joa, 2017 var så absolutt Sigrids år.
- Steike tullete. Det er mine første tanker om fjoråret, sier Sigrid.
2017 var altså helt ellevilt, og læringskurven var bratt.
- Jeg har lært om alt fra låtskriving og produksjon til det tekniske ved en scene, hvordan et stort team funker og hvordan det er å være på turné med noen 24 timer i døgnet, forteller hun.
Det er nesten så det er littegrann vemodig å ha sagt hallo til et nytt år.
- Det var mange «første ganger» for meg i 2017. Min første EP, min første musikkvideoinnspilling. Men jeg håper det blir noen flere «første ganger» i år, for det er et skikkelig rush.
Ingenting tyder på at hun ikke kommer til å fortsette å herje i år. Timeplanen er full med turneer i alt fra Skandinavia til Australia, før det altså braker løs med Coachella i California-ørkenen i april. Der står storheter som Beyoncé og The Weeknd på scenen.
- Hehe, jeg deler nok ikke scene med Beyoncé. Det er en mye mindre skala på vår scene. Men jeg skal selvfølgelig se Beyoncé, SZA og Kygo!
Les også: Sigrid topper BBC-kåring av mest lovende artister
Ingen rebell
Stjerneskudd, pop-komet, gullstrupe, yndling – kjært barn har mange navn. Sigrid tar suksessen med glede og stor iver – og synes størsteparten av opplevelsene har vært surrealistiske. Hun møter opp på Det Nye-shoot rett fra tre ukers ferie, og det har vært deilig å slappe av. Minus uka hvor den fjerde visdomstanna ble trukket og tvang henne til å leve på suppe.
- Ja, visdomstennene mine har vokst vindskeivt, kan du si! Men nå er de borte, alle sammen, sier hun.
Det var godt med ferie, men Sigrid synes det er like godt å være tilbake.
- Jeg blir fort rastløs. Det har vært mye reising, men jeg synes det er gøy. Å fly et sted er det samme som å ta bussen til jobb, egentlig. Man blir vant det meste, reising, fotoshoots som dette. Jeg var jo dritnervøs de første fotoshootsene jeg var på, sier hun og flirer.
- Men det er positivt å holde på litt nervøsitet. Det er kjekkest å gå på scenen når jeg er nervøs, for da er jeg mye mer skjerpa, legger hun til.
Sigrids produsent og låtskriver-partner Martin Sjølie har uttalt at det er sjelden en karriere skyter fart så fort som hennes har gjort.
- Hvordan har det vært å leve i den farten?
- Nå høres jeg klein ut, men la gå. Når den bølgen kommer, da må du bare hoppe på. Noe kan man delvis kontrollere, men på et tidspunkt gikk det så fort at man bare måtte være der, uten å tenke nevneverdig over det. Fremfor alt har det vært moro, og denne muligheten er fantastisk.
Selv turte Sigrid aldri drømme om å bli musiker.
- Jeg leser ofte om artister som fra de var tre år gamle visste at musikken kom til å bli karrieren deres. Sånn var det ikke for meg. Jeg var veldig sjenert som liten. Under en barnehagekonsert sto jeg på scenen med kanskje hundre andre barn, og var så ute av meg at mamma måtte hente meg på scenen, sier hun.
Planen var egentlig å studere sammenlignbar politikk i Bergen. Egentlig var den enda mer rasjonelle planen juss, men Sigrid visste med seg selv at om hun begynte på juss – da ville hun aldri ende opp med å bli musiker.
- Livet så totalt annerledes ut, for veldig kort tid siden, mimrer hun.
Det viste seg å være Sigrids foreldre som oppmuntret dattera til å la studier vente, og kjøre på med musikken.
- Det er kanskje litt utradisjonelt med foreldre som ber barnet om å droppe studier, sier hun og ler.
- Mamma og pappa er bare opptatt av at jeg og søsknene mine skal gjøre det vi synes er kjekt. De så at det var musikk jeg virkelig likte, at drivkraften var en helt annen der. Hadde de ikke sagt det, skal du ikke se bort ifra at jeg hadde sittet i et auditorium i Bergen. Jeg har sterke meninger, men jeg er ikke en rebelsk person, sier hun.
Hun vokste opp med foreldre og storesøsknene Johanne og Tellef på vestlandet. I dag bor søsteren i Spania og broren i England.
Familien holder dermed kontakten via familie-chatten. Sigrid sier «de er kleine på sånt, vi tekster mye». Hjembyen ligger hennes hjerte nær, og hun snakker varmt om Ålesund og oppveksten.
- Stereotypien er at sunnmøringer er breiale – er du det?
- Jeg er kanskje litt breial. Jeg vet ikke, må det være en negativ ting, da? Jeg er en kombinasjon, for håper jeg er høflig også. Men jeg er nok veldig sunnmøring i at jeg snakker så bredt som jeg gjør. Også kan de være bestemte, det kjenner jeg meg igjen i.
Lokalavisa Sunnmørsposten er natuligvis Sigrids største fan, og skriver stort og smått om henne. De ga henne også årets kulturpris i fjor.
- Merker du noe til stjernestatusen når du er hjemme?
- Å komme hjem til Ålesund, er som å komme hjem til bygda for hvem det skulle være. Alle kjenner alle. Det er ikke akkurat noe hysteri rundt min person, sier hun og smiler skjevt.
Les også: Maya Vik: - Jeg var så nervøs, så jeg tenkte to melkeglass med vodka ville redde meg
Karatekid på scenen
Sjenerte Sigrid krøp etter hvert ut av skallet sitt. Hun kom seg opp på scenen, men holdt seg lenge gjemt bak pianoet.
- Bestevenninna mi Kornelia spurte forsiktig om jeg skulle prøve å stå foran på scenen, i stedet for å sitte på pianokraken hele tida. Jeg gjorde som hun sa, jeg da. Det ga mersmak, og jeg innså hvor rått det er å stå på scenekanten.
Hun blander på å være uttrykksfull og gestikulerende, til stille og rolig når hun snakker. Hun virker uredd og helt seg selv.
- Det er naturlig for meg å være naturlig. På scenen skal jeg gjøre et bra show. Da trenger jeg å føle at ting funker. For meg betyr det sneakers, jeans og t-skjorte.
Sigrid har aldri følt seg tvunget til å tilpasse seg en viss rolle.
- Jeg har bare opplevd frihet til å gjøre, og være, som jeg er. Men jeg ville løyet hvis jeg sa jeg aldri har følt noe press. Jeg tror det er normalt, og sunt. Det er en menneskelig reaksjon å bli litt stressa når mye skjer.
Stilen med jeans og t-skjorte nærmer seg ifølge henne selv en uniform.
- Jeg har et utrolig bra team, og har aldri følt meg trukket i en spesifikk retning når det gjelder image eller utseende. Det er klart man har hørt om folk som blir pusha til det ene og det andre. Man skal få bestemme selv. Vil man gå i body på scenen, så gjør man det. Jeg vil gå i t-skjorte og jeans.
Det er ikke rart at komfort er viktig for henne, for på scenen står hun mer eller mindre aldri stille.
- På en eller annen konsert kom plutselig alle disse rare bevegelsene ut av meg. Det var artig å klikke litt, med rare stikk og karategreier, sier hun.
Hun er derfor både fascinerende, humoristisk og rå å se på scenen.
- Bevegelsene er overhodet ikke koreografert, jeg får bare ikke til å stå stille, sier hun og ler.
Med på moten
Hun står heller ikke mye stille foran kamera. På shooten med Det Nye er det pasteller og lekenhet som gjelder. Hun beveger seg foran kamera som om det er noe hun har gjort i årevis, tuller, leker seg med uttrykk og poserer som en proff.
Det er ikke hennes første gang på fotoshoot for et magasin. Sigrid har nemlig allerede vært i Teen Vogue. Under tittelen ”The Future of Music is Definitely Female” var hun en av flere kvinnelige artister som var med i saken. Før jul var hun med i den britiske kleskjedegiganten TopShops vinterkampanje.
- Sett bort i fra Teen Vogue er det den største shooten jeg har vært på. Tre menn fiksa på håret mitt samtidig. Veldig merkelig, veldig gøy, og tempoet var vanvittig høyt.
Det er ikke de eneste måtene Sigrid har dyppet tærne i moteuniverset på. Under fashion week i New York satt hun på første rad da Vivienne Tam viste sin høstkolleksjon for 2017.
- Jeg har aldri forestilt meg å være i en slik situasjon. Noe kan man delvis forutse, når man satser og det går bra. Du vet du får spille på noen festivaler, for eksempel. Men første rad på fashion week? Nei, den så jeg ikke komme, sier hun før hun utbryter:
- Men altså! Konseptet fashion week går så fort, et show varer bare ti minutter jo!?
Hun rister litt på hodet. Men artig var det, og Sigrid synes klær er gøy.
- Det er en form for kunst, og det har jeg en dragning mot, siden jeg driver med en form for kunst selv.
Historieprøver og låtskriving
Sigrid motsier seg selv. På den ene sida tenker hun alltid på fremtiden, og hvordan hun skal ta denne muligheten videre. På den annen side er hun fan av det impulsive og øyeblikkelige.
- Jeg blir ikke klok på meg selv. Jeg liker det spontane, liker det planlagte. For fire dager siden visste jeg ikke hva jeg skulle den kommende uka. Og det går fint. På samme tid tenker jeg så langt at jeg vet jeg vil gjøre mitt beste for å få drive med musikk for alltid. Jeg har ingen planer om å sitte og vente på at ting skal skje, forteller hun.
- Hva er det råeste du har opplevd så langt?
- Det sprøeste er at jeg har problemer med å velge. Det er selvfølgelig de store øyeblikkene, som James Cordens talkshow i LA, eller Nobels fredspriskonsert. Men så er det de små øyeblikkene også, som å sitte i bil med hele bandet på vei til en festival. Når jeg ser meg tilbake preges de alle av å føles spik spenna surrealistiske.
Nå jobber hun med album, og det er et nitidig arbeid. Sigrid forklarer at hun ”putler” med låtene sammen med produsentene Odd Martin Skålnes og Martin Sjølie. Hun har skrevet låter i årevis, men sier at hun tidligere dømte seg selv nord og ned for å være for klein.
Les også: Astrid S: - Låten handler om å være skikkelig forelsket, og miste pusten
- Jeg har alltid elsket å skrive låter, men trodde ikke jeg hadde noe å komme med. Hva skal jeg skrive om liksom, at jeg gruer meg til historieprøven?
- Jeg hadde ikke troa på at det kunne ta meg noe sted siden jeg bare greide skrive om hverdagslige ting.
Men så er jo faktisk de hverdagsgreiene kjempefine, de!
- Men brodd skal det ha. Som «Don’t Kill My Vibe», skrevet etter en studioøkt med to eldre menn som Sigrid ikke følte respekterte meningene hennes.
- På ungdomsskolen trodde jeg tekster handlet om enten forelskelse eller kjærlighetssorg. Det tok litt tid før jeg fant ut at man kan skrive om andre ting. Som en skrivesession som ikke funker. Det er kjempegøy å være litt snappy i tekst. Vi ville at teksten skulle være en elegant fuck you, sier hun og ler.
Selv om «Don’t Kill My Vibe» oppsto i kjølvannet av en kjip situasjon, synes hun budskapet er positivt: La meg være meg, og hør etter når jeg snakker.
- Det er morsomt å være litt frekk i kjeften. Men det er bare én del av meg, og jeg vil ha et spekter. Strangers er mer vemodig, mens Dynamite er sår og rå. Vi er alle menneskelige, men jeg liker at den kvinnelige vokalen har et overtak i teksten, at kvinnen tar kontroll over låta. Da føler jeg meg bra på scenen.
Norsk musikk er i vinden, og det er flere kvinnelige artister som markerer seg, som Astrid S og Aurora, for å nevne noen.
- Det beste er når jeg er i utlandet, og så begynner de ramse opp alle de norske som gjør det bra. Det føles godt å være norsk!
- Hvordan holder du beina på bakken?
- Det er ingen grunn til å plutselig bli en kjip person, bare fordi kule ting skjer. Men jeg tror man kan bli gæren av å få for mye oppmerksomhet over lang tid. Det er veldig unaturlig.
Sigrid mener det er temaer som er for intime og personlige å skrive om, og er opptatt av å ha et privatliv. Hun letter litt på sløret, og sier hun er singel. Sant å si er det ikke mye tid til gutter. Og så er det vel heller ikke det man fokuserer på, når verden ligger for ens føtter. Med seg på reisen har hun teamet, og bandet. De er både kollegaer og bestevenner.
- Man er bare menneske, og alle har dårlige dager. De dagene hjelper bandet. De gjør meg glad. Men, jeg er så heldig! Jobben min går ut på å gjøre det jeg elsker mest. Skal jeg for eksempel i studio på en dårlig dag, er det i grunn helt perfekt. For da kan jeg bare skrive meg ut av den dårlige dagen.
Denne saken ble første gang publisert 14/04 2018.
