Playmobilmenn spiller pappmasjemusikk

Tokio Hotel
Humanoid
Universal

Å anmelde Tokio Hotel er litt som å be om bråk. Bråk fra en skokk med Emo-kledde (ja, jeg vet at Emo ikke er en mote) trettenåringer som angriper deg med den svarte lebestiften sin.

Men. Herr E Gud.

I presseskrivet for platen kan vi lese at gruppen er «hardere enn tidligere». Det er omtrent som å si at soft soya margarin er hardt når det kommer fra kjøleskapet sammenlignet med at det har stått på benken. Tokio Hotel er omtrent like hardt som silke er ubehagelig.

Likevel, vi skal ikke dømme en plate etter presseskriv. Vi skal dømme den etter totalt mange på gode sanger, elendig vokalprestasjon og et patetisk forsøk på å tilfredsstille alt som finnes av liksom-gother. OK, jenter (for det er stort sett jenter visstnok som liker Tokio Hotel):

Jeg har selv vært fan av en gruppe som var minst like mye staffasje som musikk (Kiss heter den gruppen), og dere får heller fnyse av meg som en gæmlis som rett og slett ikke skjønner det.

Men, seriøst - hvis dere vil høre god musikk a la det Tokio Hotel prøver på så finnes det så utrolige mye bedre utgivelser der ute. Hvor du ikke finner tannløse forsøk som singelen «Automatic» (Jonas Brothers er mer ekte enn den sangen), eller Depeche Mode-kopien «World Behind My Wall» (med kopi mener vi en kopi hvor man ikke har mer toner i kopimaskinen og papiret man kopierer på er gjennomsiktig).

Tokio Hotel prøver virkelig å være Depeche Mode på «Pain of Love», og faktisk er det platens beste spor (den tyske versjonen «Kampf der Liebe» er dog bedre fordi det rett og slett passer bedre å synge det man synger på tysk).

Visstnok er Tokio Hotel inspirert av science fiction på platen, men dette er verken god vitenskap eller god fiksjon. Eller god musikk. Oppsøk heller Depeche Modes «Never Let Me Down Again» for å høre hvordan det skal gjøres, eller for den sakens skyld spor opp noe Bahaus, The Cult eller ta en historisk trip med Velvet Underground.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Den tyske versjonen har forresten 16 sanger, mens den engelske har 13. Det hjelper ikke så veldig mye. Her er det pappmasjemusikk innspilt av goth-playmobilfigurer.

Denne saken ble første gang publisert 06/10 2009.