Campingbussen til Mikael er ikke til å kjenne igjen

De små folkevognbussene fra VW, kjent som Type 2, generasjon 1, som mellom 1950 og 1967 ble betraktet som ukompliserte, praktiske og fremfor alt rimelige kjøretøy, ligger i dag prismessig nærmere eksklusive luksusbiler enn folkevogner.

Det gjelder ikke minst glasstak-versjonene Samba, men i høyeste grad også de campingombygde bussene fra Westfalia. Det er akkurat en slik svenske Mikael Grönberg står og tanker ved en bensinstasjon da jeg kjører forbi.

Kraftig oppbremsing, en rask titt i speilene og blindsonen og så en skarp sving inn på bensinstasjonen. Det viser seg at Mikael og samboeren er på vei til treff for campingentusiaster. De er villig til å være med på en reportasje.

Ingen kompromisser

Dagen etter glir ekvipasjen med Mikael bak rattet opp foran meg. Westfalia-bussen har nå også en original Weimar-henger på slep – også den fra Westfalia.

Lotta tar plass i baksetet slik at jeg får prøve passasjersetet. Det gir alltid en spesiell følelse å sitte i en VW-buss av eldre årgang. Enkelheten, men ikke uten finesser, og det store rattet med bussvinkel er rett og slett uimotståelig.

Foran beina mine stikker sokkelen til lyktene frem gjennom karosseriet og minner meg på at det kun er noen få millimeter metallplate mellom meg og alt foran. Ingen deformasjonssoner. Ingen kollisjonsputer.

Den karakteristiske lyden fra den luftkjølte hekkmotoren er behagelig og høres ikke anstrengt ut i 50 km/t. Ingen gnissing eller knirking. Mikael og Lottas buss er som ny.

Nei, bedre enn ny. Den er resultatet av en omfattende og tidkrevende oppussingsprosess, gjennomført av en eier som har gjort det meste selv. Ingen snarveier. Ingen kompromisser.

Unyttet til det fulle

Mikael og Lotta bruker ikke lange tiden på å campingklargjøre bussen. Med sidedørene åpne er kjøkkenet klart. Komfyren med to bluss har egen plass på en utfellbar plate på høyre dør.

I modulen innenfor høyre dør finnes et lite kjøleskap og rennende vann pumpes frem med en forkrommet spak ved vannkranen. Innsiden av døren til venstre er utstyrt med praktiske hyller for oppbevaring.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

De er for øvrig overalt i bussen. Hver plass er utnyttet til det fulle. Sittegruppen med bord, stoler og sofa kan raskt forvandles til en komfortabel dobbeltseng.

Det tar litt tid å sette opp forteltet, ifølge Mikael, så det blir liggende pent nedpakket i tilhengeren. Med teltet oppslått får man et raust ekstrarom langs siden på bussen.

Med hver sin kaffekopp, hentet frem fra piknikkurven Taffel signert Sigvard Bernadotte, forteller Mikael og Lotta om sin fantastiske campingvan.

Busshistorikk

Men først litt historikk: Det hele startet med den nederlandske VW-importøren Ben Pon. I 1947 ble han den første til å selge VW Type 1, bedre kjent som Bobla, utenfor Tyskland. Pon var på besøk i Wolfsburg i 1946, og på fabrikken la han merke til en «Plattenwagen».

Det var nærmest et mobilt lasteplan for frakt av deler på fabrikken, bygget på Boble-chassiset. Pon mente det ville være en god idé å produsere en ordentlig varebil på en slik plattform, og sendte en skisse til Volkswagen i 1947.

Siden fabrikken allerede gikk for full maskin, måtte utviklingen av Pons idé vente til det ble ledig kapasitet.

I 1948 dukket de tre første prototypene opp, og mot slutten av 1949 startet produksjonen av VW Type 2. Rammekonstruksjonen var forsterket for å tåle en nyttelast på 750 kg, og med reduksjonsgir kunne bilen bruke den samme 24-hesters, 1,1-liters, firesylindrede og luftkjølte boksermotoren som Bobla.

Type 2 ble startskuddet for flere ulike karosseriløsninger. Enkle kassebiler, pickuper, både enkel- og dobbeltkabin, og pent innredede turistbusser. Og campingbiler. Men de ble ikke bygget av VW.

Allerede i 1951 startet Westfalia-Werke med å bygge om folkevognbusser til campingbiler med spesialkomponert innredning.

Pop-up-taket, som på Mikael og Lottas bil, ble veldig populært og sørget for ståhøyde i midten av bussen. Senere kom løsninger der hele taket kunne løftes.

Fant i USA

Den blåhvite 67-modellen – siste årsmodell i første generasjon, med «split window» er ikke Mikaels første. Han ble introdusert for den legendariske bussen da han reiste rundt i Europa sammen med kompiser på jakt etter gode forhold for vindsurfing.

– En kamerat og jeg kjøpte en 67-modell og dro til Biarritz. Vi hadde ikke gjort noe med den annet enn å banke litt rust. Men den holdt hele veien. Alle bussene i Mikaels eie hadde hjemmelaget interiør.

Etter et mellomspill med en noe mer moderne 2001-modell, kom suget etter en ekte Westfalia fra første generasjon. Han visste at en slik ville bli vrien å finne.

– Jeg begynte å lete i 2012 og holdt på et helt år, men i Europa var det ingen å oppdrive. Jeg begynte å orientere meg mot USA og fant en SO42-camper i North Carolina som ble bygget i perioden 1965–67. Prisen var grei og dollarkursen lav. Bussen var en TE, Tourist delivery, noe som innebar at kjøperen kunne fly til Tyskland og feriere med bilen der, for deretter å få den fraktet med skip til USA, ­forteller Mikael.

Elendig forfatning

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

I 2013 kom den til Nederland med båt før den ble fraktet videre med lastebil til eieren. Bilen var i en bedrøvelig forfatning, men var stort sett komplett med den unike Westfalia-innredningen og pop up-taket.

Men alt var slitt, og rusten hadde sluppet til overalt. Mikael lot seg ikke avskrekke, men at det skulle ta syv år å få bussen klar, hadde han aldri drømt om.

– Taket var gjennomrustent og ble byttet. Jeg fant et tak på et skogsvrak som var i bedre forfatning enn mitt. Hullet til luken ble laget i etterkant, forteller folkevognentusiasten.

Det høyre hjulhuset bak ble byttet. Alle bærebjelker er nye, pluss hele gulvet. Alle dører er pusset opp og satt i stand.

På plussiden så var den originale innredningen tilnærmet komplett. Noe av treverket hadde vannskade og måtte byttes. Alle de originale panelene i laminat kunne gjenbrukes, og selv vinylen på kledningen er original.

Byttet motor

Den originale doningen hadde 44 hestekrefter, noe Mikael syntes ble i spinkleste laget med Weimar-hengeren på slep.

Han fikk derfor installert en VW-motor fra 1974 med 70 hester og noe kraftigere slagvolum, 1779 kubikk. Det gjør bussen langt mer anvendelig og motorveihastighet er ikke noe problem.

Frontruten som kunne vippes opp var ekstrautstyr, og Mikael ville ha slike. Westfalia-en ser unektelig tøff ut når vinduene er vippet ut, men spesielt praktisk i fart er det ikke.

– Det blir en himla blåst dersom de står åpne under kjøring, og de kan ikke åpnes litt. Da blir det bare masse vibrasjon i dem, sier Mikael.

Så rutene er kun åpne når bilen står stille. Ikke er de helt tette heller, sukker Mikael, så Lotta må frem med kluten og tørke vann fra dashbordet når det regner. Takluken derimot er helt tett.

Bussen sto endelig klar til bruk i 2021. De mange årene med slit ble straks belønnet med flere priser. Ikke til å undres over.

Denne artikkelen stod først på trykk i magasinet Allt om husvagn & camping og har også stått på trykk i Vi Menn.

Siws og Antons drømmebobil er 47 år gammel

Det beste argumentet for ID Buzz finner du helt bak

Denne saken ble første gang publisert 17/06 2023, og sist oppdatert 16/08 2023.