Bobil:

Derfor bør du prøve bobilferie

Med bobil er reisen i seg selv målet. En treukers tur i Europa er spekket med nye oppdagelser og opplevelser.

Publisert Oppdatert

Reisefakta

Reisefakta

Antall dager: 18

Antall kilometer: ca. 6000

Antall overnattinger på campingplass: 10

Antall overnattinger på bobilparkering: 7

Antall byer besøkt: 4

Kostnad diesel: ca. 7000 kroner

Kostnad overnattinger: ca. 4800 kroner

Ferger/bomstasjoner/motorvei: ca. 5000 kroner

- Her bodde vi!

Vi kjører gjennom Rovinj – en vakker liten by på Istria-halvøya i det nordvestlige Kroatia, Min datters utbrudd kommer av at hun nylig fløy ned og tilbrakte to uker i denne sjarmerende byen.

Der og da kjenner jeg ekstra godt på følelsen av å være bobilist. Denne gangen er Rovinj bare en perifer del av ferien, som inneholder så mye mer av opplevelser enn det et to uker langt opphold på samme hotell kan gi. Denne gangen får opplevelsene på ett sted i Kroatia følge av opplevelser mange steder i Kroatia, samt i Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike og Slovenia. En statisk hotellferie avløses av et uforutsigbart og spennende liv langs landeveien.

Snaue tre uker er satt av til bobilferien. Én uke skal brukes på veien ned til Kroatia, én snau uke skal brukes i Kroatia og én uke skal brukes på hjemveien. Pluss minus. Planleggingen er minimal. Vi kjører og overnatter på impuls.

Kroatia er således ikke målet med turen. Selve reisen er målet, tur-retur.

Det er juli. Starten er som den gjerne er for en Osloborger med bobil. Ut på E6 i retning Svinesund-brua. Men denne gangen skygger vi unna harryhandel og campingplasser i Strømstad-regionen, og holder strak kurs sørover mot første overnattingssted. Som vi ikke aner hvor er. På ekte bobilvis kjører vi til klokka er sånn passe sent, og bruker så en app til å lokalisere potensielle plasser å sove over.

Valget faller på Lundåkrahamn bobilparkering i Landskrona. Som navnet antyder, en havn der et betydelig antall bobilplasser er sjarmfullt plassert ved båthavna.

BOBILER OG BÅTER: Lundåkrahamnen i Landskrona har flott parkering for bobiler.

BOBILER OG BÅTER: Lundåkrahamnen i Landskrona har flott parkering for bobiler. Foto: Geir Svardal

Trege ferger

Der gjør vi for øvrig vår første tabbe. Jeg snubler over en eldre wi fi-søkende danske som sitter ved havnekontoret med sin PC, mens solen siger og maler Lundåkrahamnen i røde sjatteringer. "Ta heller fergen fra Helsingborg til Helsingør", sier han, da jeg forteller at jeg har tenkt å suse over Storebæltsbroen neste dag.

Vi følger rådet, men innser at det er en tabbe. Ferga koster like mye som den 15,9 kilometer lange Öresundsbroen over mot København, tar alt i alt mye lengre tid, og er faktisk like lite sjarmerende. Dessuten blir det lenger til neste ferge; den over til Tyskland.

Det er, som sikkert mange vet, to aktuelle ferger mellom Danmark og Tyskland. Vi har tatt peiling på Gedser-Rostock, men har ikke bestilt plass. Tabbe nummer to!

Når vi kommer fram får vi vite at neste ferge er full, men at vi kanskje får plass på den som kommer deretter. Om tre timer. Gambler har undertegnede aldri vært, så vi kaster kortene og kjører videre til Rødby, der fergene går i skytteltrafikk til Puttgarden. Der venter det oss, etter et par lange timer på kaia, enda en usjarmerende fergetur.

Vel i havn kjører vi en times tid før vi handler på Lidl i den vesle byen Grossenbrode. Lavpriskjeden Lidl klarte aldri å etablere seg i Norge, men i Tyskland er den overalt.

Vi bruker Promobils app til å finne vårt neste overnattingssted. Valget faller på Wohnmobilhafen Reise i Grossenbrode – en trivelig gruslagt bobilparkering ute ved kysten.

TRIVELIG: Innsjekkingen til Stellplatz Wohnmobilhafen Reise i Grossenbrode.

TRIVELIG: Innsjekkingen til Stellplatz Wohnmobilhafen Reise i Grossenbrode. Foto: Geir Svardal

Kø - og hyggelig overraskelse

Så gjør vi vår andre tabbe. Velger Bundesautobahn 7 via Hamburg og Magdeburg på vår planlagte transportetappe mot München-regionen. A7, dere vet, som deler Tyskland i to på langs. Det er i kilometer kortere enn å reise via Berlin.

Men det burde ha ringt et par bjeller. Dette er til dels en svært gammel motorvei. En del av den ble bygget allerede under Adolf Hitlers tid ved makten.

Gammel motorvei betyr oppdateringer og reparasjoner. Og oppdateringer og reparasjoner fører gjerne til det minst lystelige tyske ordet vi bobilister kjenner til: "stau". Tysk for "kø"!

Det blir en trasig tur på A7, der første- og andregiret er i hyppig bruk. Men alt har en ende, og når klokka er ni om kvelden, et par timers kjøring nord for München, skjer det endelig litt bobil-magi.

Promobils app sender oss til et sted og en bobilparkering vi vet absolutt ingenting om. Heldigvis viser "ställplatz Kitzingen" seg å være en oase av et sted, plassert ved elva Main, i Bayerns største vinområde. En ukjent oase for nordmenn? I hvert fall er bare én av rundt sytti parkerte bobiler norskregistrert.

Nå blir det to.

BYNÆRT OG LEKKERT: Stellplatz Kitzingen ved byen av samme navn er intet dårlig alternativ for en overnatting.

BYNÆRT OG LEKKERT: Stellplatz Kitzingen ved byen av samme navn er intet dårlig alternativ for en overnatting. Foto: Geir Svardal

Sammentreff i Salzburg

Dagen derpå står Salzburg på programmet. Vi kommer sent av sted. Tenåringer trenger litt tid på å våkne og finne seg sjæl, og det er viktig for oss hel- og halvgamliser, som våkner med sprengt blære før hanen galer, å huske at også vi har tilbrakt halve ferie-formiddager under dyna.

Men vi kommer da av sted til slutt, bare for å kjøre lukt inn i et nytt kø-helvete. Temperaturen denne dagen når hele 42 pluss, og synderne i sommersolen er de samme som skaper køer hjemme – kollisjoner og motorstopp.

Men vi kommer da fram til campingplassen Nord-Sam til slutt. 5-6 kilometer fra Salzburg sentrum er den et perfekt utgangspunkt for bybesøk, siden det går en flott sykkelsti hele veien fra campingen og inn til byen.

Vi tråkker i vei, tralala. Nyter en vakker by, før vi benker oss utendørs på en japansk restaurant. Så høres buldret av torden. Uvær i anmarsj! Mens bobilen står med åpne luker på campingplassen.

Bare én ting å gjøre. Be om å få maten som take away, og pelle oss tilbake snøggast råd. I køa til kassen snur jeg meg mot en amerikaner bak meg. Sier han kan gå foran meg i køa, siden jeg fortsatt venter på posen med maten. Vi prater litt, og jeg forklarer ham hvorfor jeg må haste av gårde.

- Har du bobil? Jeg lager bobiler, sier han, og tar fram et bilde av en fantastisk doning på iPhonen.

Da først skjønner jeg hvem som står bak meg i køa. Mannen heter Trent Hemphill, er medeier, president og adm.dir. i Hemphill Brothers Coach Company – blant annet kjent fra TV-serien Extreme RVs på Travel Channel.

KJÆRLIGHET: På gjerdet til Makartsteg-brua over Salzach-elva henger utallige «kjærlighetshengelåser» med inngraveringer - dagens versjon av å skjære navn inn i trestammer.

KJÆRLIGHET: På gjerdet til Makartsteg-brua over Salzach-elva henger utallige «kjærlighetshengelåser» med inngraveringer - dagens versjon av å skjære navn inn i trestammer. Foto: Geir Svardal

Kjempecamping

Neste dag er planlagt som en transportetappe gjennom Østerrike og Slovenia, til Rovinj-distriktet i det nordvestlige Kroatia. Det høres kanskje voldsomt ut, men Østerrike og spesielt Slovenia (litt større enn Sør-Trøndelag) er ikke store stykkene på kartet.

Men om avstanden er kort kan det likevel ta tid. Det var dette med kø, igjen. Den er stor inn mot betalingsbommene mellom Østerrike og Slovenia. Køsnikerne er på plass her også, og stemningen er tidvis amper.

Når vi endelig har sluret oss over grensen, venter det etter stund moderne motorvei som bringer oss raskt mot Kroatia. Camp Polari er målet; en campingplass på størrelse med Alaska. At vi befinner oss i et masseturisme-område har vi skjønt for lengst. Det er flere kilometer siden uterestauranter, hoppeslott, suvenirbutikker og horder av svette turister begynte å dukke opp langs veien.

At de er svette er ellers forståelig! Vi ankommer et Kroatia herjet av hetebølge. Temperaturen ligger rundt 40 røde, og fisken i Adriaterhavet er fortrengt av homo sapiens med nedkjølingsbehov.

Innsjekkingen er ellers av en type vi aldri har prøvd før. Vi får utlevert en liste over hundrevis av plasser, inkludert informasjon om tidsrommene plassene er ledige. Så er det ut og vandre i varmen, og se om vi kan finne en "pitch" som matcher våre behov.

MANGE PLASSER: Det finnes et solid antall pitcher på Camp Polari.

MANGE PLASSER: Det finnes et solid antall pitcher på Camp Polari. Foto: Geir Svardal

Naturist-paradis

Morgenkaffen inntas i 30 grader i skyggen. Dagens første oppgave er klokkeklar for en som ikke har aircondition i bodelen; sykle bort til Konsum-butikken og kjøpe ei bordvifte. Pluss de spesielle badeskoene du behøver når Adriaterhavets ekstremt steinete bunn skal forseres på vei mot et svømmetak eller tre.

STOPP: Bak dette skiltet er det ikke bare nettet som er trådløst.

STOPP: Bak dette skiltet er det ikke bare nettet som er trådløst. Foto: Geir Svardal

BADING: Kroatia er kyst, blått hav, bading og badevakter.

BADING: Kroatia er kyst, blått hav, bading og badevakter. Foto: Geir Svardal

PENT: Snasen tømmeplass hos Camping Diana & Josip i Biograd.

PENT: Snasen tømmeplass hos Camping Diana & Josip i Biograd. Foto: Geir Svardal

SPLIT: Gamlebyen i Split er vel verdt et besøk.

SPLIT: Gamlebyen i Split er vel verdt et besøk. Foto: Geir Svardal

Ellers blir det å søke skyggen. Bade. Rusle litt rundt. De få norske bobilene vi ser er uten unntak store. Carthago, Concorde, Frankia. Er det ingen som kjører så langt sør med sjumetere? Taksvalene er over alt, og har reir over hodene våre, enten vi spiser pizza eller handler dykkermasker.

Mens vi er inne på det luftige – Kroatia er et paradis for den som liker å la lufta komme til over alt. Her er det ikke bare wifi'en som er trådløs på campingplassene!

"Naturist FFK" er skiltet du må speide etter. Ingen kan være så klissnakne som tyskere, og FFK kommer av tyskernes ord for naturisme - Freikörperkultur. Hold deg på riktig side av skiltet om du ikke ønsker å ta skrittet fullt ut.

Om kvelden danser en håndfull voksne til tonene fra et dårlig liveband, mens ungdommene, som antageligvis ikke orker synet av fossilenes usynkrone tiurleik, samler seg i flokker nede ved stranda.

Alt er godt organisert, mye er motorisert. Men konseptet passer ikke oss, innser vi. Det er for stort, for ferdigtygget, for masete. Eller kanskje det rett og slett bare er for varmt?

Varmt og trangt

Vi er på vei mot Zadar, lenger sør. En ansatt i resepsjonen hos Camp Polari har tipset oss om mange små private Auto Camps mellom Zadar og Split.

På motorveien til Zadar er det lite trafikk, og det går så det griner. Men turen blir langt mer sjarmerende etter at vi bikker ned på kystveien, og fortsetter kystveien mot Split.

Auto Campene ligger på rekke og rad, men det ser stort sett overfylt og trangt ut. Ved en anledning stopper vi og sjekker. Bak husfasadene finner vi hager der bobiler og telt er stappet inn med skojern. En hyggelig fyr forteller hva vi allerede har skjønt - at det er fullt. Og så tipser han oss om det som blir vårt neste overnattingssted, trivelige Diana Camping i Biograd. Der får vi plass ved siden av en italiensk bobilist som peker på registreringsskiltet vårt og er hoderistende imponert over at vi kommer helt fra Norge.

Varmen er fortsatt plagsom. Det er også lyden fra smådyrene som holder til i pinjetrærne rundt oss. Gresshopper? Vi tror snarere det er snakk om sangsikader, som er det mest støyende insektet vi kjenner til. Den samstemte monotone sangen kommer og går, avhengig av temperatur og tid på dagen. Bråket er det hannene som står for. De prøver å lokke til seg hunner. Derav det gamle greske ordtaket "Lykkelig er sikadene, for deres kvinner er stumme."

Dagen etter nyter vi air condition-anlegget i Transiten mens vi fortsetter kystveien mot Split. Underveis stanser vi ved ei bru der noen arrangerer bungy jumping, og med byen Sibenik i bakgrunnen får vi noen flotte bilder av adrenalinstinne luftbårne mennesker.

Så er vi fremme i Split. Vi setter kurs mot Kamp Galeb, halvannen mil utenfor, like ved den lille byen Omis. Og får en ganske god plass. Tror vi da. Helt til vi oppdager at luftige pitcher på tettbebygde campingplasser tiltrekker seg to grupper av ubudne gjester – sleivsparkende unger med ball og svermende smugrøykende ungdom.

Vi tar bussen til Split, og besøker gamlebyen, med sine murer, bakgårdsrestauranter og iskrembarer. Senere sykler jeg inn til Omis, men oppdager at det er så folksomt i de trange bakgatene og smugene at det er umulig å gå med en sykkel der. Så tohjulingen må vente utenfor, mens jeg tar turen opp til 1300-tallsborgen Mirabella, for å få et overblikk over området.

Vi nøyer oss med fem dager i Kroatia; et par færre enn planlagt. Litt synd, egentlig. Men vi holder ikke ut varmen lenger. Og så virker Kroatia å være overbefolket av turister. Er det blitt litt vel populært her? Men landet er vakkert, og menneskene der virker veldig trivelige. I normale temperaturer, utenfor høysesongen, er Kroatia sikkert et fantastisk land å være bobilist i.

IDYLL: Omis er en nydelig liten by, med smale gater og utallige uterestauranter og -kafeer.

IDYLL: Omis er en nydelig liten by, med smale gater og utallige uterestauranter og -kafeer. Foto: Geir Svardal

Supert i Slovenia

På den moderne motorveien mot Slovenia er det knapt et vogntog å se, noe som henger sammen med at Kroatia har lite av både import og eksport. Bensinstasjoner med kafeer dukker opp med korte intervaller.

På noen timer er vi over i Slovenia igjen. For mange er det lille landet kanskje bare en transitt mellom turistlandet Kroatia og Mellom-Europa, men Slovenia har absolutt noe å by oss bobilister. Vi har bestemt oss for to mål – de berømte grottene i Postojna og den vesle byen Bled ved innsjøen av samme navn.

Ved grottene har bobiler sin egen parkeringsplass med tilgang til vann og strøm. Perfekt å overnatte der, slik at en kan komme i gang med opplevelsene om morgenen.

Vi blir med et eltog et stykke innover i grottene, og går videre i hælene på en guide. Grottene er flotte, og det samme er et relativt nytt interaktivt museum på området.

Fra Postojna til Bled er det ikke lange biten. Det finnes en campingplass like ved Bledsjøen, men den er stappfull. Da kan vi anbefale å gjøre det vi gjorde, nemlig å kjøre noen kilometer vekk fra Bled, og ta inn på Camping Sobec. Dette er en stor, veldrevet og nydelig beliggende campingplass, og er du i grei form sykler du på stier og småveier til Bled på en knapp halvtime.

Og Bled fortjener pedaltråkkene! Her er det nydelig, og flott tilrettelagt for sykling og vandring. Høydepunktet, bokstavelig talt, er Bled Castle, som gir deg en fantastisk utsikt over en idyllisk innsjø vakkert innrammet av fjell.

Den mest minneverdige opplevelsen har likevel lite med turisme å gjøre. Da jeg stanser på en bensinstasjon for å fylle luft i sykkeldekkene, får jeg hjelp av en 19-årig ansatt. En trivelig ung mann, hjelpsom. Og bitter på et land som sliter med korrupsjon, arbeidsledighet og lave lønninger, blir vi fortalt. "Jeg drømmer om ferie i Norge, men sannsynligvis vil jeg aldri få råd til det", sier han.

CAMPING VED ELV: Sobec camping i Slovenia ligger flott til ved elven Sava, og kan absolutt anbefales.

CAMPING VED ELV: Sobec camping i Slovenia ligger flott til ved elven Sava, og kan absolutt anbefales. Foto: Geir Svardal

Med bobil på 2500 meter

Vignetten for kjøring på motorveiene i Slovenia har gått ut, og siden vi er ganske nær grensen til Østerrike velger vi andre veier da vi forlater landet. Og blir ledet rett i fanget på et kjent vintersportssted, Kranjska Gora. Her finner vi en enkel bobilparkering med strøm – et praktisk utgangspunkt for dem som vil sykle eller vandre på de utallige stiene i området.

Grensen til Østerrike er like ved, og straks etter den får vi testet bobilen i en lang nedoverbakke med 18 % helling. Da snakker vi bratt! Det er bare å motorbremse så godt det lar seg gjøre, og passe på at ikke bremsene går varme.

Vi svinger litt senere av i retning Zell am See, og tar inn på Sportcamp Woferlgut i Bruck an der Grossglocknerstrasse. Dette er en lekker campingplass, velorganisert, og med massevis av aktivitetsmuligheter.

Vi får en grei plass nær de fleste fasiliteter, men oppdager dagen etterpå at det i campingens utkant finnes virkelig nydelige bobilplasser. Men der er det nesten tomt. Hvorfor ble vi ikke forelagt det alternativet?

En ting vi ofte reagerer på i land som Tyskland og Østerrike, er humørløsheten. Improvisasjon og avvik fra regelverk er ikke deres sterke side, og det er åpenbart ikke vanlig å sende ansatte på smilekurs. Ett eksempel: da jeg – etter å ha oppdaget et treningsrom man trenger nøkkelkort for å bruke – dukker opp i resepsjonen og noe klønete sier "I want to train", skratter jeg da damen svarer "then you have to go to the train station". Damen oppdager fort misforståelsen, men ikke så mye som et lite smil er å spore.

Etter at strømmen på pitchen er avlest (enkelte campingplasser tar betalt for reelt forbruk av elektrisitet) starter vi på det som bokstavelig talt blir turens høydepunkt. Vi skal kjøre Grossglockner Hochalpenstrasse!

På rundt tusen meters høyde passerer vi en bomstasjon der vi avkreves 300 kroner. Så fortsetter turen oppover. Etter et større antall svinger når vi 2000 meter, og nå kommer tåka.

På rundt 2400 meters høyde dukker det opp et stoppested med suvenirsjappe og minnesmerker; dessverre også fra fatale ulykker. Og ulykker skjer her. Bare tre dager før vi tar turen omkommer to unge briter etter at de kjører gjennom autovernet og forsvinner utfor.

Det høyeste vi kommer er 2504 meter. Høyere enn Galdhøpiggen. Transiten puster tungt i denne høyden, og andregiret er i flittig bruk. Men vi opplever ingen problemer langs den 48 kilometer lange veien, som vi kjører tur-retur. Dessverre ødelegger tåka for de virkelig store utsiktsopplevelsene.

2500 M.O.H: Her er vi høyere enn Norges høyeste fjell.

2500 M.O.H: Her er vi høyere enn Norges høyeste fjell.

Hippie-camp

Den tyske middelalder-perlen Rothenburg er neste punkt på vår opplevelsesreise. På turen har jeg møtt et norsk par som skrøt ubetinget av campingplassen noen kilometer utenfor sentrum, men saken er nå den at i Rothenburg finnes to store bobilparkeringer bare et steinkast fra murene som omgir gamlebyen.

Nettsteder

www.lundakrahamnen.se

www.gettingaroundgermany.info

www.slovenia.info

www.campingrovinjvrsar.com

www.kamp.galeb.hr

www.postojnska-jama.eu

www.bled.si

www.grossglockner.at

www.tourismus.rothenburg.de

www.jenacamping.de

 

Apper:

Promobil

ACSI Campsites

Bak murene koser vi oss med gamle bindingshus og små kafeer med nydelig mat og drikke til rimelig priser. Besøker kirker, og et kriminalmuseum full av hesligheter man ikke forlater uberørt.

Det eneste vi har å sette fingeren på er at det kryr av biler i smågatene. Slik gamlebyer burde være bilfrie, men det er antageligvis vanskelig å gjennomføre i praksis.

Etter besøket i middelalderbyen starter vi på veien mot Puttgarden, denne gangen via Berlin. Etter enda en enerverende køopplevelse på Autobahn – denne gangen forårsaket av et krasj med et skilt (!) – bestemmer vi oss for å overnatte på Jena Camping, cirka 20 mil sør for Berlin. En annerledes og trivelig camping, litt hippieaktig, med en gammel trikk som resepsjon og utleie av gamle stålblanke Airstream-vogner som ett av tilbudene. 13 euro for en natt uten strøm lar seg høre!

Før vi kommer til fergeleiet i Puttgarden, og den vanlige storøyde runden med varmt bankkort på Border Shop, overnatter vi på ny på bobilparkeringen vi brukte på vei ned. Denne gangen utforsker vi enda mer av området, og det er virkelig nydelig her i Grossenbrode, helt ute ved havet. Anbefales!

Også Lundåkrahamnen i Sverige får et besøk nummer to av oss, og dette er en plass som med litt oppgradering bør ha potensial til å bli "Årets Ställplats" i Sverige.

Så er vi ved reisens ende. Og gir opp forsettet om å kåre turens høydepunkt. Det er nemlig summen av opplevelser med bobilen som er "høydepunktet". Byer, hav, landevei, kafeer, restauranter, forskjellige folk, forskjellige språk. En fargerik reise man kan skrive side ned og side opp om.

Det kan man neppe gjøre etter to uker på hotell.

LØS BILLETT HER: Campingplassen Jena bruker en gammel trikk som resepsjon.

LØS BILLETT HER: Campingplassen Jena bruker en gammel trikk som resepsjon. Foto: Geir Svardal

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag