Den beste måten å se Skottland på

Med bobil kan du oppleve alt - byer, natur, slott og whiskydestillerier.

Sist oppdatert
KJENT FIGUR: Sekkepipe-spillende menn i kilt påtreffes over alt.
KJENT FIGUR: Sekkepipe-spillende menn i kilt påtreffes over alt. Foto: Geir Svardal

Nyttige nettsider

www.visitscotland.com

www.walkhighlands.co.uk

www.discovering-distilleries.com

www.scotland.com

www.lochlomond-trossachs.org

www.outdooraccess-scotland.com

Skotter! De er virkelig noe for seg selv. Vennlige, gjestfrie, stolte, staute, sta og i følge myten også gjerrige. Det er nok først og fremst en myte.

Skottene elsker landet sitt og alt hva det står for. De elsker særegenheter som gæliske røtter, kilter og Highland-fe. Og forteller gjerne om dette og hint på et språk som kan oppleves som fonetisk Q-tips.

Highland-fe preger nettsiden til flyplassen i Edinburgh. Der lander vi en fin høstdag, for å gjøre storbyen og se det skotske høylandet via bobil. Flyplassen har et merksnodig gammeldags system der passasjerer til og fra fly krysser spor. Noe som medfører at vi blir stående i ett kvarter utenfor vårt fly og vente på en strøm av ombordstigende passasjerer til flyet ved siden.

Endelig! Det er det klart for å rusle inn i ankomsthallen. Jeg tar et skritt fremover mot gangtunnelen da en fugl skiter meg på nesa. Lettere overrumplet pusses nesen for en gangs skyld fra oversiden, før vi endelig kan finne bagasje og tog inn til sentrum. Nå kan det da bare bli bedre?

Edinburgh. Hvilken herlig by! Og vi sier det bare, skal dere på bobilferie i Skottland, så ta dere en dag i Edinburgh først. Der er det flere stasbygninger enn i Norges rike tilsammen. Et storbys bygningsmasse defineres gjerne av landets fortid og forgangen storhet, og det er lett å se at Skottland har vært gjennom århundrer med imperialisme, adel og kriger. Det er slikt det blir minnesmerker av! Her er det ingen som tar feil mellom regenters husværer og noe annet, slik en forvirret utlending gjorde i Oslo nylig, der han spurte undertegnede om slottet var Høgskolen i Oslo og Akershus.

Vi tar inn på Ballantrae Albany Hotel i Alnaby Street. Ganske nær gamlebyen og praktfulle Edinburgh Castle. Hotellet er anonymt, kun merket med et diskret messingskilt, bygget i murstein selvsagt, og med en type intim atmosfære du ikke finner i noe som heter Radisson.

Med vårt like klassiske rom i tredje etasje som utgangspunkt gjør vi Skottlands nest største by de neste timene. Besøker slottet, blir med en ung og energisk kvinne på skrekk-safari i trange tunneler under byen, og får oss en god latter på speilhuset Camera Obscura.

Vi svipper også innom Scotch Whisky Experience, men dropper den timelange omvisningen. Vi skal nemlig smake på the real deal senere, så i stedet lesker vi strupen med lokalt øl på en pub.

ATTRAKSJONER: Edinburgh Castle og gamlebyen må du få med deg.
ATTRAKSJONER: Edinburgh Castle og gamlebyen må du få med deg. Foto: Geir Svardal

GPS-trøbbel

Dagen etter tar vi en taxi oss ut til flyplassen igjen. Der venter Andy McCluskey fra utleieselskapet Open Road Scotland. Joviale Andy administrerer sine 12 bobiler fra Glasgow, men leverer gjerne i Edinburgh mot et lite pristillegg.

Vi har leid en Trigano Tribute 620. En 6,20 meter lang alkovebil med kjøkkenet bak, romslig bad og ditto salong. Bygget på en Ford Transit. Selvsagt er rattet på høyre side; vi er jo i venstrekjøringsland. Men siden undertegnede har kjørt en god del med vanlig personbil i Storbritannia, er ikke det noe vi frykter spesielt.

Andy går gjennom bobilen med oss. Det meste er velkjent og greit, og alt er på plass minus nivåklosser. Vi kommer ikke til å savne disse.

Starten på turen kunne fort blitt slutten. GPS-navigatoren er innstilt på golfbyen St. Andrews, men lugger skikkelig da vi prøver å finne veien ut fra flyplassområdet. Lettere forvirret og på etterskudd surrer vi rundt i diverse rundkjøringer, før det gudskjelov løsner både for GPS-en og oss.

Vi senker skuldrene, og begynner den langsomme tilvenningen til venstrekjøringen der hjernen må tenke motsatt av hva den er vant med.

SERVICE: Andrew McCluskey driver Open Road Scotland i Glascow, men leverte vår leiebil i Edinburgh.
SERVICE: Andrew McCluskey driver Open Road Scotland i Glascow, men leverte vår leiebil i Edinburgh. Foto: Geir Svardal

Golfens vugge

På St. Andrews Links har det vært spilt golf siden det femtende århundre. Old Course er en av verdens eldste golfbaner, og hit valfarter golfere for å bli fotografert på tee-en til det attende hullet, med klubbhuset i bakgrunnen.

Nå har ikke vi dratt til St. Andrews for å spille golf eller gå i fotsporene til verdens beste golfere. Vi spiller ikke en gang golf! Vi drar dit fordi turen ut langs kysten er flott, og fordi St. Andrews er en trivelig liten by å være i, og et godt utgangspunkt for neste del av reisen. Men selvsagt må vi jo innom den obligatoriske fotograferingen foran klubbhuset der Members Only har lov å bruke benkene.

Etterpå rusler vi opp til selve byen, shopper litt og titter på et livlig studentliv i regi av den engelsktalende verdens tredje eldste universitet. Vi opplever også studenter i uniformert marsjering, med sekkepiper og flaggveiving; ikke uvanlig for et studiested som aktivt opprettholder gamle tradisjoner.

Vi roer det hele ned på en koselig kafé med utendørs lunsj og kaffe, før vi igjen beveger oss ned til parkeringsplassen ved golfbanen. GPS-en stilles inn på neste mål. På Blair Athol Distillery i "the Highlands" venter omvisning med foredrag om hvordan whisky blir til.

MER ENN GOLF: St. Andrews er mer enn golf - selve byen er svært så trivelig.
MER ENN GOLF: St. Andrews er mer enn golf - selve byen er svært så trivelig. Foto: Geir Svardal

Whiskyens hjemland

Undertegnede fikk for mange år siden smaken på singel malt-whisky (i Skottland og enkelte andre land heter det "whisky", mens for eksempel irene kaller det "whiskey"). Etter det har jeg aldri smakt noe annet med utgangspunkt i vann, spiret og tørket korn (malt) og gjær - ja, bortsett fra øl da.

Lenge drakk jeg min whisky "on the rocks". Så droppet jeg isen. Uansett er det en lettelse å høre Blair Athols omviser David Storey fastslå at "whisky er en individuell drink, og at det derfor ikke finnes en rett eller gal måte å drikke den på".

Før omvisningen får vi klar beskjed av Storey om at bruk av kamera eller mobiltelefon er forbudt. Forbudet skyldes primært at rommene er så stinne av alkoholdunst at en gnist fra et kamera eller en mobil mistet i gulvet vil kunne blåse hele stasen til himmels.

Akkurat hvordan whisky lages ser du i rammesaken. Hos Blair Athol avsluttes omvisningen med en liten smaksprøve, før vi geleides inn i en velfylt butikk som frister med kortreiste lokale produkter på flaske.

Om Skottland virkelig er whiskyens hjemland kan sikkert diskuteres. Det produseres whisky/whiskey i mange land. Men navnet whisky er i hvert fall avledet fra gæliske uisge beatha, som betyr "livets vann". Og merkevaren «Scotch Whisky» gjenkjennes av folk over hele verden.

WHISKY: Blair Athol-destilleriet i Highlands. Her kan du bestille omvisning og kjøpe husets whisky.
WHISKY: Blair Athol-destilleriet i Highlands. Her kan du bestille omvisning og kjøpe husets whisky. Foto: Geir Svardal

Fricamping og campingplasser

Nå er vi primært ikke kommet til Skottland for å supe whisky. Vi ønsker å oppleve landet, eller i hvert fall deler av det, med bobil. Hvordan er det tilrettelagt for bobil? Hvordan er campingplassene? Kan man fricampe? Hvordan er folk? Hva er det å se og oppleve?

Skotsk whisky

Whisky (singel malt) produseres kort sagt ved at man bruker hovedingrediensene byggmalt, gjær og vann og lager øl. For å få bygget til å spire blandes det med varmt vann. Spiringen frigir sukker, noe som er nødvendig for å skape alkohol. For å kontrollere spiringen tørkes kornet etter hvert, og det er nå at enkelte bruker brent torv for å gi whiskyen en røykfylt smak. Etter tørkingen blandes maltet på ny med varmt vann, for å skylle ut sukker og enzymene som behøves for å lage alkohol. Den brune væsken man da får samles opp og kjøles ned, og tilføres deretter gjær. Via store kobberkjeler og et par-tre destilleringer (oppkoking) og utskillinger ender man så opp med den ønskede spriten. For at det skal kunne kalles skotsk whisky må produktet ha vært lagret på eikefat i minst tre år. Det finnes forskjellige typer whisky, som malt whisky (laget av kun byggmalt, gjær og vann), grain whisky (laget av forskjellige typer umalt korn som blandes med byggmalt for å sikre god gjæring), blended whisky (en blanding av malt whisky og whisky laget av andre kornsorter enn bygg) og blended malt whisky (blanding av singel malt whiskyer fra forskjellige destillerier). Mange anser singel malt whisky for å være blended overlegent hva kvalitet angår, men dette trenger absolutt ikke å være tilfelle. De fleste destillerier i Skottland lager både egen singel malt whisky og bidrar til blandingswhisky-merker. Prisen på en flaske whisky avhenger selvsagt av flere faktorer; én av dem er hvor lenge den har vært lagret. To prosent av en tønne whisky fordamper årlig, noe som kalles for «angel share». Skotske maltwhisky-produsenter deles gjerne inn i regionene Speyside, Highlands, Islands, Islay og Lowlands, hvorav alle har sin distinkte whisky-smak.

Først dette med å kjøre på venstre side. Det går bra første dag, bedre neste dag og brillefint dag tre. Hjernen innstiller seg relativt raskt på å tenke «motsatt». Så ikke la deg skremme, hvis du ellers er en erfaren bobilsjåfør.

Veiene? De varierer fra brede og fine firefelts motorveier til veier så smale at du sitter ganske mye på alerten hver gang du møter et større kjøretøy. Det er særlig oppe i høylandet vi ferdes på de mindre veiene, og standarden på dem er omtrent som i Norge. Men skiltingen er bedre!

Det er fullt mulig å fricampe i Skottland. De greieste plassene å fricampe på finner du rimeligvis langsetter småveiene. Ved å kjøpe et veikart er det relativt lett å se hvor potensielle overnattingssteder ligger.

Reglene for motorisert ferdsel og camping minner i det store og hele om vår egen Allemannsrett. Respekter skilting, ikke kjør i terreng, overnatt ute av syne for bebyggelse og benytt vanlig folkeskikk, og tøm for all del ikke toalett og gråvann i naturen.

Selv satser vi på campingplasser langs vår firedagers reiserute, ikke minst fordi vi er der i lavsesongen, som byr på god plass og rimelige overnattingspriser. Men også fordi campingplassene generelt sett holder høy standard.

Den første natten tilbringes på Blair Castle Caravan Park, noen få kilometer fra destilleriet. Dette er en diger campingplass med svære gressflater og fine oppstillingsplasser for bobiler, og fantastiske muligheter for den som liker å gå eller jogge seg en tur.

Like ved ligger gedigne Blair Castle, som er mer enn vel verdt et besøk. Det gjelder både slottet selv, kaféen som serverer nydelig mat og den eksotiske Hercules-hagen en kort spasertur unna.

Typisk nok for det vi opplever under alle våre overnattinger, finnes det et par butikker, en restaurant og en pub med enklere mat i nærheten av campingplassen. Du trenger altså ikke å lage mat selv.

SPENNENDE SLOTT: Clan Murrays Blair Castle i Pitlochry.
SPENNENDE SLOTT: Clan Murrays Blair Castle i Pitlochry. Foto: Geir Svardal

Klaner i krig

Andre dag kjører vi mot Glencoe, som både bokstavelig og i overført betydning blir turens høydepunkt for to som er glade i å gå i fjellet. Glencoe byr også på en svært dramatisk historie som har gitt berømmelse til en skjult dal i fjellene ved landsbyen.

Vi ankommer Invercoe Caravan and Camping klokken halv syv. Resepsjonen er allerede stengt, men på en plakat utenfor står navnet vårt og plassen vi er tildelt. Det er bare å finne den og koble seg til strøm.

Vi finner også her et koselig spisested en liten spasertur unna. Skoene henger igjen i øl-stenkede vegg til vegg-tepper, men både ølen og biffen smaker fortreffelig.

Dagen etter tar vi først en kort tur til verdens største innendørs isvegg, beliggende i Kinlochleven, bare 8-9 kilometer unna Glencoe. 400 tonn ekte snø og is lager en femten meter høy klatrevegg, der du kan få en lett og sikker introduksjon til isklatringens kunst.

Men hovedmålet for dagen ligger et annet sted. «Lost Valley». Bortgjemt i fjellrekken Tre Søstre. «Hidden Valley», kalles den også. Mens det virkelige navnet er Coire Gabhail. Dalen er liten, med en flat bunn på størrelse med en fotballbane. Du når den etter en halvannen til to times relativt bratt vandrertur på sti.

Lost Valley er kjent for å være dalen der MacDonalds-klanen fra Glencoe i en fjern fortid gjemte stjålet fe. Men berømmelsen dalen har fått skyldes en massakre. MacDonalds’ klanleder var på 1600-tallet litt treg med å sverge troskap til Kong William. Som sendte Cambells-klanen inn for å lære ham og klanen en lekse.

I Skottland står gjestfrihet høyt i kurs. Det var sedvane at en klan som oppsøkte en annen fikk gratis kost og losji. I februar 1692 dro Campbells-klanen til Glencoe, og ble vel tatt vel vare på av MacDonalds-klanen. Etter noen dager med seng, mat og drikke skjedde det utenkelige. Krigerne fra Campbells trakk våpen og drepte 38 menn, kvinner og barn. Mange flyktet. Noen av dem overlevde ved å gjemme seg i Lost Valley.

Drøye 300 år senere går det MacDonalds- og Cambells-etterkommere på skolen i Glencoe. De snakker ikke med hverandre, forteller en lokal kjentmann.

HIGHLAND-CAMP: Idyllisk plassering på Invercoe camping.
HIGHLAND-CAMP: Idyllisk plassering på Invercoe camping. Foto: Geir Svardal

Whisky og sjokolade

Før vi booker oss inn for siste natt i Skottland, besøker vi et annet destilleri. Glengoyne er så nær grensen av Highlands-regionen at enkelte lagerbygninger faktisk ligger i en annen region.

Poenget med besøket er uansett å teste kombinasjonen av whisky og sjokolade. Joda, mange mener at disse går fint sammen. Og hos Glengoyne har de utviklet sin egen sjokolade, som på best mulig måte skal passe sammen med egen whisky. Manager Edwin Hutchison legger ikke skjul på at det destilleriet håper på, er at sjokoladen skal lokke kvinnene til whiskyflaskene.

Etterpå manøvrerer vi bobilen bort til Trossachs Holiday Park, der manager Kevin Gallagher lyser opp da han hører at undertegnede er norsk. «Dere er våre forbilder», proklamerer han – og foredrar om hvorfor Skottland bør si nei til Storbritannia (dette var tre dager før valget).

Da han hører at mitt reisefølge er svensk, skiftes tema og foredrag over til tidenes beste svenske fotballspiller. Zlatan? På ingen måte, i følge Kevin. Han er ikke i nærheten av Henke Larsson, som i syv sesonger var skotsk fotballs største stjerne.

PASSER SAMMEN: Kombinasjonen whisky og sjokolade kan være fantastisk.
PASSER SAMMEN: Kombinasjonen whisky og sjokolade kan være fantastisk. Foto: Geir Svardal

Vil tilbake

Så var det dags for hjemreise. Og konklusjon. Og den er kort sagt at Skottland er et fantastisk land å ferdes med bobil i. Veistandarden er god, selv om den beskjedne bredden på enkelte småveier i høylandet som tidligere nevnt kan være en utfordring.

Leie eller ta med egen bobil? Vi så mange bobiler med venstreratt, særlig fra Tyskland og Nederland. Det fungerer, selvsagt. Selv satset vi altså på å sitte på «riktig» side og ratte. Det hjelper også at leieprisene for bobiler er omtrent det halve av hva de er i Norge.

Campingplassene vi besøkte holdt en betydelig høyere standard enn vi er vant med fra Norge. Og gjestfriheten! Den gjorde inntrykk. Naturen er flott, vandrermulighetene mange, for den som er glad i det. Det samme kan vi si om shoppingmulighetene. Til og med på landsbygda, gjerne nær en severdighet, dukket det nå og da opp innbydende små ansamlinger av butikker og restauranter, med digre tilliggende parkeringsplasser.

Prisene på campingplassene var ikke så ulik prisene her hjemme. Men både maten (som er god) og øl (som er bedre) er betydelig rimeligere. Apropos, motet svikta. Vi spiste ikke nasjonalretten haggis!

Men kanskje neste gang? For vi skal tilbake!

BOBIL-LAND: Klassisk høst i "the Highlands". Oppleves best med bobil?
BOBIL-LAND: Klassisk høst i "the Highlands". Oppleves best med bobil? Foto: Geir Svardal

Denne saken ble første gang publisert 30/08 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også