Velkommen til ingenmannsland.

Vi befant oss nylig i Sør-Afrika, nærmere bestemt ved foten av Sani-passet. Her ligger en grensepost som ikke består av annet enn skur og et piggtrådgjerde. Passene blir stemplet, porten slår igjen bak vår Range Rover Sport, og så er vi plutselig i ingenmannsland. Grensen til Lesotho ligger på toppen av passet, tusen meter opp og tre mil bortover. Vi er nå strandet midt mellom to land.

Min første innskytelse er: Når man befinner seg alene på et sted uten lover kan man vel egentlig kjøre så fort man bare vil?

Men så enkelt er det ikke.

Jeg har riktignok en 292-hesters Range Rover Sport i landet som veimyndighetene glemte, men samtidig er dette en vei som det er umulig å kjøre i mer enn 30 km/t på. Løse steiner og grus, krappe hårnålssvinger og 300 meters stup uten sikringer.

Jurassic Park

Dersom vi ser bort fra den uendelige ensomheten, er ikke stedet veldig skremmende. På en solfylt morgen er faktisk bunnen av Sani-passet like idyllisk som et hvilket som helst annet sted på planeten. De gresskledde åsene til Drakensberg-fjellene i horisonten er grønne og skinnende som fløyel. Fuglene synger, små bekker med vann fra fjellene strømmer over veien, og nesten loddrette søyler med basalt reiser seg noen kilometer overfor oss. En brun ape klatrer opp i et jakarandatre. Det er som Jurassic Park uten T-Rex eller Richard Attenborough.

Jeg løfter blikket. Toppen ligger omkring 3000 meter over havet, og markerer slutten på ingenmannsland. Her er grensen til kongeriket Lesotho. Og det er dit vi skal.

FOTO: Lee Brimble

FOTO: Lee Brimble

Først erobret av Land Rover

Hvorfor? Jo, på grunn av historien. Sani-passet er en av Afrikas mest beryktede fjellveier, og ble i hundrevis av år ferdet med hest. Muldyr og hester fraktet gods mellom det vi nå kaller Sør-Afrika og det sørlige Lesotho. Den var uframkommelig for biler fram til 1948, da en blivende entreprenør som het David Alexander erobret Sani med en konvoi av importerte firehjulstrekkere – noen av de aller første bilene som ble bygd av den lite kjente og nystartede britiske bedriften Land Rover. I løpet av sju år temmet Alexander og bilene hans Sani, og gjorde det sølete eseltråkket om til en sølete bilvei. Land Rover lagde Sani, og Sani lagde Land Rover.

Up for a pint

Men det er også en mye viktigere grunn til reisen til det fjerne kongedømmet. Øl. Lesotho er hjemmet til den selvutnevnte Høyesteliggende Puben i Afrika. Og siden de to pubene nærmest kontoret vårt er kandidater til titlene Dyreste Pub i England og Mest Bråkete Pub på den Nordlige Halvkule, tenkte vi at vi kunne få med denne også for å komplettere lista.

Koble inn lavgir

Men først må vi komme oss dit. Vi starter klatringen, og snart forsvinner KwaZulu-Natal under oss. Veien blir stadig mer svingete, glattere og mer vemmelig. Vi skrur på Terrain Repons-hjulet og kobler inn lavgir. Bilen heves og viser fram en imponerende rekke med lys og symboler på dashbordet. Den jobber seg oppover de steinete bakkene like uanstrengt som en dølagamp. Ingen spinning, ingen glipp; bare et rolig angrep. Og det med en bil på vanlige sommerdekk på 21-tommers felger.

FOTO: Lee Brimble

FOTO: Lee Brimble

James Bond-festning

Kommer man sørfra, ser man omtrent ikke noe til Lesotho før man de facto er inne i landet. De siste hundre meterne gjennom ingenmannsland er en klatring opp en nesten loddrett vegg, over steinsprang og kollapset veibane. Om en James Bond-skurk skulle bygge seg en fjellfestning, tviler jeg på at han ville klare å konstruere en vei som var verre enn denne.

En merkelig vei i et merkelig land. Lesotho er på mange måter en øynasjon, omgitt av nesten ubestigelige klipper i stedet for sjø. Det er også en statistisk pussighet: Landet er like stort som Belgia, og verdens eneste land hvor hele området ligger over 1000 meter over havet.

Faktisk er Lesothos laveste punkt på hele 1400 moh., noe som er det høyeste laveste punktet for noe land i verden. Det er også det sørligste landet i verden uten kyst mot havet, og et av bare tre land som er fullstendig omgitt av bare ett annet. Vatikanstaten og San Marino er de to andre. Vi har ingen anelse hva som venter oss.

Katastrofeområde

Det som venter kan kort beskrives som katastrofeområde. Når vi triller over passet, skifter fargene øyeblikkelig fra akvamarin og fruktbart grønt til en svart og grå etterligning av en atomvinter. Mørke dommedagsskyer omringer oss, og en vind på 110 km/t pisker nedover fra nord og spytter sand i øynene våre. Fotograf Brimble hopper ut for å ta noen bilder, og må holde seg fast i bildøra for ikke å bli blåst ut over kanten og ned til Sør-Afrika igjen.

FOTO: Lee Brimble

FOTO: Lee Brimble

Som verden verste sort turist

Vi kjører gjennom grenseposten til Lesotho. Et rustent skur og en bunt med ståltråd får grensa til Sør-Afrika til å ligne Berlinmuren. Og vips så er vi i et annet land. Foran oss ligger en nærmest uafrikansk utsikt: En postapokalyptisk tolkning av de fjerneste utkantene av Finnmarksvidda, med en vill og forblåst vidde så langt øyet kan se, og med en ujevn steinsti som strekker seg ut i horisonten.

Det er ikke ett eneste tre å se, for vi er 3000 meter over havet, og godt over tregrensen. Her finnes bare et blekt hav av heier med busker og steinblokker. Lufta er tynn, men bilen bryr seg ikke, og triller trøstig videre.

Langsom humper vi oss nordover og inn i hjertet av Lesotho. Det finnes ingen byer, ingen landsbyer – bare en og annen merkelig ansamling av steinhytter oppover skråningene. Dette må være et jævlig kaldt sted å bo. Glava og gulvvarme har nok dessverre ikke funnet veien hit ennå.

En gjeter kommer ruslende mot oss på en stutt hest, og driver et dusin sauer nedover stien i en velordnet formasjon på fire ganger tre dyr. Eieren er godt innpakket i en stor poncho, og bare øynene synes inne i ullmassene. Jeg skrur opp setevarmen i Sporten, og føler meg som verdens verste turisttype.

FOTO: Lee Brimble

FOTO: Lee Brimble

FOTO: Lee Brimble

Teppefolket

De lokale basothoene er kjent som teppefolket. Det skyldes, som du kanskje har gjettet, at de har på seg mange tepper. Dersom du skulle tilbringe livet ditt i snødekt land med temperaturer under null (Lesotho er ett av bare to land sør for Sahara der du kan stå på ski, selv om løypene ikke akkurat er av den svarte typen), ville du også gått for en teppebasert garderobe.

Jeg lurer på hvorfor basothoene forlot de fruktbare slettene og den tykke og varme lufta i Sør-Afrika under oss, og dro opp til dette ugjestmilde og golde landskapet. Senere finner jeg ut at basothoene etter hvert ble leie av å bli slaktet ned av zuluene. Man anstrenger seg ofte for å få litt ro og fred.

– Du er … veldig stor

Da vi krysser en grunn elv, dukker det opp en velfødd mamma. Teppene hennes vaier i vinden. Hun vinker ivrig etter oss. Jeg sveiver ned sidevinduet.

– Dere er … så vakre, ytrer hun på nøyaktig og langsom engelsk.

– Takker, svarer jeg litt småforvirret. – Du er vakker, du også.

Hun nikker og smiler.

– Du er … veldig stor.

Basothoene er intet høyt folkeferd, det er ikke jeg heller. Jeg mistenker at vi har et tilfelle av lost in translation.

– Veldig stor … og veldig rask. Jeg liker deg. Du er en fin bil.

Akkurat.

FOTO: Lee Brimble

FOTO: Lee Brimble

Et beist av en SUV

Mens sola går ned, løser de svarte skyene seg opp, og vinden løyer. Lesotho viser seg å være merkelig vakker, på en forlatt og illevarslende måte. I motsetning til veiene, som før bare var skremmende, men som nå er blitt helt skrekkinngytende. Men Sporten vår lar seg ikke affisere.

Da vi tidligere på dagen dro fra Durban mot Sani, lå vi etter en Land Rover Discovery som kjørte tøft på den svingende veien. Mens Discoveryen – et beist av en sjuseters SUV-er – krenget kraftig i svingene, lå Sporten fjellstøtt.

Ikke bare børstraktor

Den ligger ikke klistret som en sportsbil, men i det minste som en rask dieselbil. Ingen ulyd, ingen krengning. En naturlig konsekvens av slike egenskaper på brukbar vei burde være desto dårligere egenskaper når veien blir mer krøttersti-aktig. Men slik er det ikke. Sportens avanserte understell og all elektronikken gjør at RRS drar seg over fjell og groper med langbeint fatning. Den er et godt bevis på at en velbygd SUV kan ha et verdig liv utover det å være en pendlerbil med høy status.

FOTO: Lee Brimble

FOTO: Lee Brimble

Hva skal du egentlig med den dyrere storebroren?

For jeg forsto meg aldri helt på den gamle Sporten. Den var et tungt og pretensiøst berg, kjørt av menn med bluetooth i øret og mistenkelig ansiktshår. Den nye vil nok også bli godt mottatt av Kreativt Skjegg-gjengen, men nå er den blitt en bil som fullt ut kan forsvare terrengegenskapene, og ikke bare merket. Dette er en allrounder i ordets beste forstand:

En sjuseters familiebil, en flott turbil, en terrengbil og en trekkvogn for hester og båter.

Det eneste problemet er at den tråkker storebror Range Rover på tærne: For hva skal du egentlig med den 250 000 kroner dyrere Range Roveren?

Vel, det blir Land Rovers problem. Jeg er bare fornøyd med å være i en Lesotho-sikker SUV; som har funnet veien til den Høyestliggende Puben i Afrika før solnedgang.

Ikke et dårlig sted å ta en øl. Og ikke en dårlig bil for jobben.

FOTO: Lee Brimble

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!