Her får du raus familiebil til 400 000 kroner

Opel er blitt en del av gigantkonsernet Stellantis, som eneste tyske bilmerke.

Dermed var det kanskje både rett og rimelig at Opel hadde lagt den europeiske presselanseringen av elektriske Astra til Berlin der myndighetene satte seg mål om å gjøre byen klimanøytral innen 2030.

Folkeavstemningen ga riktignok ikke målsettingen tilstrekkelig støtte. Dermed er det 2045 som er målet.

Astra-en vi skal kjøre står parkert på tomten til det gamle gasometeret i bydelen Schöneberg. Gasometeret har fått nytt liv som EUREF-Campus, et oppstartssenter for nytenking innen energi, mobilitet og bærekraft.

Derfra setter vi kursen mot spionbroen Glienicker Brücke og Potsdam, en kjøretur på rundt 33 kilometer. I urbane omgivelser med 50-fartsgrense ispedd litt autobahn med 120 km/t, er Astra-en meget bekvem mye grunnet stillheten i kupeen og sittekomforten i de AGR-merkede setene. Merkingen innebærer at de er godkjente av «Aktion Gesunder Rücken», en tysk organisering for bedre rygghelse.

Innlemmelsen i Stellantis innebærer at sjette generasjon Astra ikke lenger består av bare Opel-deler. Drivlinjen deler den blant annet med nye Peugeot og Jeep. Men Astra er skrudd sammen ved Rüsselsheim-fabrikken i Tyskland, og understellet er tunet av Opels ingeniører.

Det tyske tilsnittet forsterkes av at Astra er såkalt Autobahn-godkjent. Det innebærer blant annet at Opel har beholdt et antall knapper på dashbordet slik at du skal slippe å fikle med berøringsskjermen mens du kjører.

Spionbroen

Glienicker-broen over Havel var i mange år et ingenmannsland mellom Wannsee i vest og Potsdam i øst.

På vestbredden lå DDR, på østbredden Vest-Berlin. Fra 1961 til 1989 fikk bare militærpersonell fra de fire allierte statene bruke broen.

Men broen sto tre ganger i sentrum for den kalde krigen. Tre ganger ble agenter og regimekritikere utvekslet på broen.

1. februar 1962 ble KGB-spionen Rudolf Abel byttet mot den amerikanske piloten Francis Gary Powers som ble tatt til fange da U-2-spionflyet han førte over Sovjetunionen i 1960 ble skutt ned.

Den siste utvekslingen fant sted i i februar 1986 da regime­kritikeren Anatolij Sjtsjaranskij og tre vestlige agenter fikk dra til Vesten i bytte mot fem personer som hadde spionert for østblokken.

Paradegaten

Fra Glienicker går turen videre til det gamle Stasi-komplekset i Øst-Berlin, en tur på rundt 40 minutter. Astra-en tar oss trygt gjennom et varierende trafikkbildet uten hysteriske filholdervarslinger eller allehånde pling og plong som dessverre blir stadig vanligere i nyere biler med mange - og til dels overfølsomme - kamera-, radar- og sensorbaserte støttesystemer. En kan bli smågal av mindre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Og apropos galskap. Vi glir opp Karl-Marx-Allee. Den 89 meter brede gaten med tre felter i begge retninger var selve paradegaten i det gamle Øst-Berlin.

På hver side av alléen troner stalinarkitekturen, også kalt konditorarkitektur. På Karl-Marx-Allee ligger DDR-ikonet Cafe Moskva, og orker du å rusle litt langs den enorme boulevarden, kan du gå opp til Alexanderplatz (kalles ofte bare Alex) der Interhotel Stadt Berlin lå (nå Park Inn).

Fra Alexanderplatz er det gangavstand til tv-tårnet Fernsehturm. Landemerket på Alexanderplatz ble bygget på midten av 1960-tallet i det daværende DDR, og var en pek til folket på den andre siden av muren. Se hva vi kan få til, vi har bygget et tårn på 368 meter. Du kan ta heisen opp til observasjonsdekket og restauranten som ligger 203 meter over bakkeplan.

Gjenreist slott

Derfra kan du blant annet se byens nyeste attraksjon: Gjenreiste Berliner Stadtschloss. Slottet ble kraftig rammet i bombingen av Berlin mellom krigsårene 1943 og 1945. Helt ødelagt var det imidlertid ikke.

Men i 1950 bestemte det kommunistiske DDR-regimet at slottet skulle sprenges og jevnes med jorden, siden det var et symbol på «prøyssisk imperialisme».

På deler av tomten ble regjeringsbygget Palast der Republik reist, en heslig og asbesttung kasse som på folkemunne ble kalt «Erichs Lampenladen» («Erichs lampebutikk») på grunn av det store antallet lyskupler i bygningen.

Lampebutikken ble revet for noen år siden. Nå er det atter en gang Berliner Stadtschloss som ruver på tomten.

Fra Trabant til Astra

Sist gang jeg kjørte på Karl-Marx-Allee var fremkomstmiddelet en Trabant 601 deLuxe med 26 hestekrefter.

Første Trabant rullet ut av fabrikken i Zwickau i 1957. Da hadde den østtyske staten, som hadde lite tilgang på stål, greid å presse plaststoffet bakelitt til ferdig ­karosseri. Bomullsfiber, fenol og formaldehyd ble til skjermer, panser og tak.

Trabant var en bråkete og stinkende sak som gikk på en blanding av bensin og olje, og som forurenset så mye at den ble forbudt i Vest-Tyskland.

Kontrasten til elektriske Astra kunne knapt vært større. 30. april 1991 klokka 14.51 forlot siste Trabant, med produksjonsnummeret 3 096 099, fabrikken Sachsenring Automobilwerke Zwickau GmbH. En æra var over. Samme år ble første generasjon Astra lansert.

Trabanten var krevende å kjøre. Astra-en er ekstremt lettkjørt. Under DDR-tiden var trafikken på Karl-Marx-Allee nesten fraværende. Den er litt mer hektisk nå. Da er det lett å sette pris på førermiljøet i Astra. Det er temmelig konvensjonelt, men uten åpenbare distraksjoner.

Dashbordet er så og si det samme som i plug in-versjonen vi har kjørt tidligere, og versjonene med kun forbrenningsmotor, som ikke kommer til Norge.

Les også: Her finner du Vi Menn Bils prøvekjøring av Opel Astra Plug in-Hybrid

Instrumentpanelet er selvsagt helt digitalt og plassert i et bredt panel med magnesiumramme som også omfatter berøringsskjermen.