Rule Britannia

Mini trenger ingen nærmere introduksjon. Selv i våre moderne opplysningstider utgjør den lille, frekke småbilen et lysglimt av fordums rendyrkede kjøreglede. Den gangen du kunne ta deg en joyride uten at miljøsamvittighetens tunge skyer la seg i horisonten. Da BMW overtok Mini i 2001 ble det selvsagt raslet høylytt med britiske sabler, men da den første moderne modellen kom på markedet, hadde BMW sitt på det tørre. Mini var nesten mer britisk enn originalen.

Og slik har det fortsatt. Vi er langt inne i tredje generasjon av nye Mini, og tradisjonstankegangen er på et nivå der nesten bare kjennere kan skille en ti år gammel bil fra en ny. Men på typisk BMW-vis jobbes det uavlatelig med teknikken under skallet. For 2020 betyr det en elektrisk Mini – omsider vil mange si.

Mini-formatet passer ganske perfekt slik vi har vært vant til elbilbruken de siste fem årene. En morsom, kvikk og lettkjørt pendler- og småkjøringsbil. Spørsmålet er om bilbrukerne er kommet forbi punktet der det den elektriske Mini tilbyr er tilstrekkelig, eller om den norske elbilkjøperen nå forventer seg noe mer?

Med et batteri på drøyt 32 kWh bruttokapasitet blir nødvendigvis Mini Cooper S E ingen langkjøringsbil. WLTP-rekkevidden er oppgitt til 234 km, og i vår faste forbrukstest oppnår vi 195 km med temperatur rundt 0 grader. Da er vi på nivå med gamle travere som Nissan Leaf og VW e-Golf, biler som nå glatt overgås på rekkevidde av nyere modeller. Men, slik vi har oppdaget det siste året, rekkevidde er ikke alt for alle elbilkjøpere. Noen skal faktisk ikke på hyttetur hver helg, eller kjøre Norge rundt i ferien.

Vel plassert bak rattet på Mini Cooper S E er det i alle fall lett å oppdage det mest negative med den moderate rekkevidden: Bilen innbyr nemlig til å kjøres både langt og aktivt. Smilet kommer på plass i løpet av noen kilometer, og på svingete veier er det lett å glemme sparekjøringstriks og rekkeviddemåler. Da henger den til elbil å være relativt lette Mini (1440 kg med fører) godt på veien, er presis i reaksjonene, mens 135 kW/184 hk gir mer enn tilstrekkelig fraspark.

Sammenlignet med den bensindrevne tvilling­modellen Cooper S, med sin 2,0-liters bensinturbo på 192 hk, holder el-versjonen koken godt. Den klarer 0–100 km/t på 7,3 sekunder mot 6,8 sekunder for bensin­utgaven. Den umiddelbare gassresponsen og svært kjappe forbikjøringsakselerasjonen gjør at savnet av fossil kraft under panseret begrenser seg til manglende lydkulisser. De kunne vi godt ha trengt, for Mini er ikke av de mest stillegående bilene på markedet. Dermed blir rumlende hjulstøy en enda mer merkbar følgesvenn her enn i modellene med bensinmotor. For diesel, det finner du ikke lenger i en Mini her på det norske markedet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 31 2020

Denne saken ble første gang publisert 14/06 2020.