Subaru WRX STI

Der ikke engang firehjulsdrift hjelper

Permanent firehjulsdrift, og et stort og mektig fjell.

Foto: Justin LEIGHTON

Publisert Oppdatert

Det er vrient å finne ut hvor man skal begynne, så jeg starter med en antagelse. Dette er USA, og ikke Himalaya eller Antarktis, så når du hører at Washington-fjellet er stedet med «verdens verste vær», så himler du kanskje bare med øynene og rister på hodet. Dette er New Hampshire; en koselig stat med løvtrær og et innbydende teppe av snø. Du kan nesten lukte nybakte eplepaier i vinduskarmen til de hyggelige, små trehusene i landsbyene vi kjører gjennom på vei nordover fra Boston.

Slik hadde vi det for en time siden. Nå er Justin og jeg stille. Vi står ved innfarten til Mt Washington Auto Road, som er veien opp til toppen av fjellet. – Se hvor raskt skyene beveger seg, hvisker jeg mens jeg ser opp på den nakne toppen. Mer taushet under den stille, iskalde kvelden.

Ingen hadde kjørt opp på vinterstid

– Jeg tror ikke at det er skyer, svarer Justin. Han har rett. Det er snøfokk. Snø som blåses opp og ut fra sidene til fjellet. Vi hører den dempede, fjerne ulingen. I rett linje kan nok toppen være 7–8 kilometer unna, og vi kan høre at vinden blåser der borte.

Antagelse nummer to: Siden vi har fått tillatelse, vil dette gå greit. «Dette» er forresten et forsøk på å kjøre opp til toppen av fjellet. Subaru sponser værobservatoriet på toppen av fjellet. Opprinnelig ble det foreslått at vi skulle kjøre opp om sommeren, veien er et bakkeløp på linje med Pikes Peak. Men da vi hørte at ingen noensinne hadde kjørt opp vinterstid, og at observatoriet hadde helårs bemanning som trengte forsyninger, var vi ikke til å rikke.

Foto: Justin LEIGHTON

Vi bytter til nordisk

06:30, neste morgen. Vi har en standard Subaru WRX STi. Den nye vingen er ekstra dustete, og mitt inntrykk av den så langt er at ramma føles mye stivere, og at den svarer kontant og hardt. En sær bil som ikke prøver å følge flokken. Den er stock, som de sier her borte, med en 300-hesters turboladet 2,5-liters bokser firer. Symmetrisk permanent firehjulsdrift og en ekstremt tett sekstrinns manuell girkasse. Vi foretar en liten modifisering: Dunlop-vinterdekkene byttes med piggete Nokian Hakkapeliitta. Veldig..., nordisk.

Støtteapparat: Preppemaskin

Vi har et støtteteam: Store, kraftige og vennlige gutter med store og kraftige klær, som et kobbel St. Bernardshunder i Gore-Tex. De kom naturligvis i pickuper i morges, og visste å bruke fastnøkler. Det var oppmuntrende. Howie er ledemannen vår på snøscooter, Chris vil bli med meg i bilen, mens Mike vil ligge bak oss i hvis det skulle oppstå nødssituasjoner. Han sitter i en knallgul prepareringsmaskin. Det ligner noe fra en actionfilm. Jeg bestemmer meg for å kalle den Bertha. Og Justin? Tja, Howie tilbød ham plass på snøscooteren. Og siden han gjerne vil være like macho som skjegget hans gir inntrykk av, takket han ja. Så mens jeg har 21 varmegrader i bilen, kler Justin på seg tre par snøbukser.

Og uten flere dikkedarer, er vi på vei. Vi skal tross alt bare kjøre på en snødekt vei – hvor mye forberedelser trengs for å gjøre det?

Foto: Justin LEIGHTON

Null peiling

Veien går først gjennom åpent lende, rett ved siden av ei skiløype. Alt er bildeskjønt, sola skinner gjennom trærne og glitrer i snøen. Og deretter, etter noen minutter, kommer vi til selve fjellet.

Det starter like brått som en fergerampe. Og det er nå, mens jeg tusler av sted i første gir og kjenner at hjulene skjærer gjennom skaren, at 11 kilometer opp et fjell virker veldig langt. Jeg føler at veigrepet glipper, og det gjør meg urolig at jeg ikke har peiling på hvor dyp snøen er, eller hvor myk den er, eller hva snølagene under bilen kan finne på å gjøre. Jeg har, kort sagt, null peiling.

Bom fast

Om jeg skulle prøve å beskrive overflaten, ville jeg brukt ordet «putlete». Den er tidvis fast og fin, og Subaruen kjører oppå et komprimert lag med hardpakket snø. Veien er bred og forrædersk jevn. Det går framover, så jeg tar sjansen på andregir, og gasser litt. Plutselig er det ikke lenger forsiktig krabbing, men mer som vinterrally. Jeg kutter svinger, merker turboen, og kjenner at dekkene er på grensen til å spinne. Det går greit i en god kilometer, men så, uten varsel, gir snøen under et forhjul etter. STi-en forsvinner rett i en snøfonn. Hmmm, putlete. Jeg prøver å rugge den fram og tilbake, men står bom fast.

Foto: Justin LEIGHTON

Føles tøff

Vi venter i 10 minutter på at det gule beistet skal ta oss igjen – 10 minutter med røde, flaue kinn og ellers lite varme.

Den trekker bilen ut på et blunk. Ikke en ripe å spore, men Chris foreslår at vi sjekker dekktrykket. Merkelig. Det har økt med 3 psi siden vi dro; et resultat av høydestigningen. Vi senker trykket fra 28 psi til 20, og fortsetter. Alt går mykt og fint. Vi er på lesiden av fjellet, og fremdeles dypt inne i skogsområdene. Subaruen føles tøff. Å senke dekktrykket har gjort underverker for veigrepet. Og selv om jeg ennå ikke har tuklet med innstillingene til den justerbare differensialen på mellomakselen, ser den ut til å jobbe fint i auto.

Til høyre: Fritt fall

Chris gir støtteteamet beskjed om at vi har nådd Halfway House, som ligger… halvveis. Jeg er fornøyd, men stigningen foran oss får meg ned på jorda igjen. Jeg er sikker på at du kan mate veigrep, stigningsgrad, vekt, overflate og moment inn i en datamaskin slik at den spytter ut den perfekte metoden for å angripe slike bakker. Jeg heller mer mot erfaring. Og min mentale pc spytter ut resultatet «gi gass». Støy og hjulspinn følger. Totalt fravær av bevegelse framover. Jeg må rygge ned igjen, og merker at vi har nådd tregrensa. Jeg legger merke til at det ikke finnes noen verdens ting til høyre for meg; bare frisk luft. Veldig frisk luft, siden temperaturen nå ligger på 17 minusgrader. STi-en klarer seg over hinderet på andre forsøk.

Foto: Justin LEIGHTON

Nesehårene stivner

Vi feirer bragden, samt kryssingen av tregrensen, ved å stoppe ved Signal Corps. Det er et fantastisk syn: noen stumper av bartrær, og masse snø som er blåst til interessante former av vinden. Jeg åpner bildøra. Subaru lager sterke dørhengsler, men det føles som om vinden skal ta den med over tundraen. Vi er eksponert for elementene nå. Og paralysert av kulde. Vinden blåser rett inn i sprekker mellom hud og klær. Den er så skarp at vi må gispe for å få luft ned i lungene. Jeg føler at nesehårene stivner, at fukten i øynene blir seig, så jeg blunker i sakte film. Det er ganske bekymringsfullt. Jeg lener meg mot vinden og begynner å lete etter alpinbriller og mer klær. Sju lag burde holde. Gudene vet hvordan jeg skal kunne kjøre en bil.

Bertha først

Spesielt siden vi nå kommer til Five Mile Grade. De har snakket om stedet på radioen. Det er en smal sti som er hugget inn i en utsatt skråning, og full av fokksnø. Muligens så mye som fem meter ustabil fokksnø. Det ser skremmende ut, og det er store muligheter for skred. Vi er nødt til å sende Bertha opp først, med teorien om at om vi kjører oss fast, kan Bertha feste et tau til oss og dra oss gjennom. Dersom det skjer, og vi deretter kommer oss til topps, vil seieren bli litt hul.

Foto: Justin LEIGHTON

Bom fast. Igjen

Seieren vår vil bli litt hul. De brede beltene til Bertha tygger i snøen, og gjør den løs og klumpete. Vi har ikke noe veigrep. Vi prøver å senke trykket til 13 psi. Under tregrensen var dette gjort på et blunk. Her oppe tar det flere minutter og massevis av fomling og gisping. Vinden er en hylende fysisk kraft, og bare det å være ute er utmattende, selv uten å måtte gjøre en netthendt jobb. Vi detter tilbake i setene. Subaruen er nå mer en overlevelsescelle enn en bil. Vi drar bare ett sted nå, nemlig nedover. STi-en har vært enorm så langt, som en Defender i terrenget, med justerbar differensial på mellomakselen som er forutsigbare og kontrollerbare. Den eneste nedturen er turboen. Vi prøver å være så forsiktige som mulig, men kommer du opp til et visst turtall, så kommer beistet av en turbo. Selv om vi forsøker å være nennsomme på gassen, er sjansen stor for at dreiemomentet allerede har nådd hjulene. Med øyeblikkelig spinning.

Med mye banning og mange numne fingre får vi omsider festet det lange tauet til Bertha. Å bli tauet opp et fjell er en merkelig følelse, nesten som å stå på vannski bak en rask båt, med hjulene som ror. Ganske dårlige og sløve ror. Bertha drar, og vi trekkes langs minste motstands vei, og sklir fram og tilbake langs denne smale stien. Fram og tilbake, fram og tilbake, og… «Fy f***, vi kommer til å velte!»

Foto: Justin LEIGHTON

Haik med Bertha

Kanten er dyp og veldig nær, og utenfor er det bare en bratt fjellside. Et paradis for pudderkjøring dersom du liker alpint, men i vår nåværende situasjon litt mer skremmende. Chris og jeg spenner oss, og forbereder oss på å bli en stor Snøbaru-ball. Vi stopper mot en snøfonn, og puster lettet ut. Jeg åpner forsiktig døra og hopper en halvmeter ned til snøen, og en meter ned i den. Det var nære på.

De neste 10 minuttene fylles med graving, dytting, skriking og trekking. Faktisk de neste 90 minuttene, siden vi etter et kort forsøk på å kjøre et stykke rundt hårnåla ved Cragway måtte huke oss på Bertha igjen. Vi prøver å kjøre igjen ved merket for seks miles, men klarer ikke mer enn noen hundre meter før vi igjen må henge i tauet. Som nå tilfeldigvis er gjort mye kortere. Dermed slenger vi mindre rundt, men i stedet er de enorme beltene bare noen meter unna, og knuser snøen og fyller hele synsfeltet. Dette er slik det må føles å kjøre inn i en bilknuser.

Foto: Justin LEIGHTON

Kamera fryser fast til nese

Nå ser Justin på oss fra den gule hytta på prepareringsmaskinen. Han burde hatt et kamera i hendene, men nå er det bare så vidt han fungerer. Kulda tok skikkelig tak i ham på snøscooteren, og nå trenger han å komme seg før han får tatt flere bilder. Senere får han frostskader på nesa, kameraet frøs fast til nesa. Heldigvis gikk det ikke så ille med fingrene.

SENERE PÅ DAGEN… FORKLARINGEN

Det er mye senere. På grunn av det voldsomme været, må ingenting bli forlatt usikret på toppen over natta. Selv bygningene er bardunerte til fjellet. Så vi kjørte Subaruen ned igjen… og det var kanskje en enda råere reise enn turen til toppen. Deretter tok vi turen med Bertha tilbake til topps for å være sammen med den faste staben på fire meteorologer om kvelden. Været er klart, solnedgangen flott, og vinden en kontinuerlig boksehanske. Tross dette tilbringer Justin og jeg mest tid på utsiden, godt påkledd, med månelandskapet rundt oss. Himmelen blir blekksvart, og stjernene gnistrer. Det er den mest perfekte følelsen av avstand og isolasjon jeg noensinne har opplevd. Jeg kan se lys fra bebyggelse i dalen, men de kunne like godt ha vært på en annen planet.

Tilbake i 1934 målte man vinden på dette 1917 meter høye fjellet – det høyeste fjellet i President-serien, det høyeste øst for Rocky Mountains, 260 mil unna. Den høyeste direkte målte vinden på bakkenivå: 372 km/t. På denne årstiden feier vind med storms styrke hele to av tre dager, siden de fleste av vindene over Nord-Amerika kanaliseres inn i dette lille hjørnet av geografi og meteorologi. Nå registrerer den normale vindmåleren her 225 km/t. Når de ikke er på jobb, holder gruppen til i et lite rom som er hugd ned i fjellet på bunnen av en spiraltrapp. Det er her vi pakker ut bæreposen vår, og introduserer dem for Marmite, sjokoladekjeks type Digestive, te, HP-saus, engelsk sennep og tomatbønner. Skal jeg være ærlig, er ikke dette en grei middagskombinasjon. Men jeg kunne ikke komme tomhendt.

Fotoapparatet gikk det verre med. Ved Hårnåla er vindkastene så sterke at snøen egentlig aldri legger seg. I stedet er bakken dekket av porøs is. Justin går foran Subaruen, og forsvinner. Jeg har aldri sett noen falle så raskt. Dette kunne blitt en skikkelig slapstick-komedie, men et fall som dette, under rådende forhold, er ikke noe å le av. Særlig fordi jeg tror at forholdene begynner å påvirke Justins mentale dømmekraft. Objektivet er knust, men selv når vi får ham inn i bilen, vil Justin ha døra åpen, og klager over at kameraet hans vil ødelegges av kondens og dugg på grunn av temperaturforskjellen. Et minutt senere er han ute av bilen og åpner bagasjerommet. Der er det ingenting, bortsett fra verktøy og papirer. Verktøyet blir liggende, men i speilet ser jeg på mens – parkeringsbøter, kvitteringer, hotellkort – flagrer bort på et blunk.

En fin dag på Mount Washington

Vi kjører videre, nå først i den lille konvoien vår som praktisk talt blir blåst oppover bakken mot Cow Pasture. Ved Kubeitet flater Washington-fjellet midlertidig ut, men vinden treffer oss rett fra siden, og jeg må ratte som en gal for å holde rett kurs. Men utsikten er fantastisk, med isrim som dekorerer veimarkeringene. Herfra til toppen er vi utsatt for de virkelige kreftene til dette fjellet, og de er fryktinngytende. De er aktivt fiendtlige, og med en ekte ondskap i sinnet. Senere regner vi ut at kombinasjonen av 23 minusgrader og vind på 100–110 km/t ga oss en effektiv temperatur på nærmere 60 minusgrader. Og dette er en helt normal dag på Washington-fjellet…

Nå imponerer Subaru-en

Remser av skyer raser forbi, og gjennom dem ser vi iblant bygningene på toppen. Vi passerer Svigermorstupet, men er for numne og utslitte til å spøke om det. Vi kommer til Home Stretch. Kjøringen er enkel. Overflaten er hard, og ikke like stressende som der nede. Jeg er virkelig imponert over WRX STi. Biler med elektronisk styrte 4WD-systemer ville ikke gitt oss den kontrollen vi trengte. Tyngre biler ville ha sunket dypere i snøen, og noe større ville ha utsatt oss mer av den hissige sidevinden.

Bærepose fra supermarkedet

Washington-fjellet har en bratt avslutning, en rampe i le der den myke snøen er omtrent 20 cm dyp. Men nå har vi kommet så langt og lidd så mye, at vi ikke lar oss skremme. Jeg tror vi klarer det med kun ren kraft og viljestyrke. Og så er vi der, parkert blant noen røffe og værbitte bygninger; en ring av menneskeskapte festninger på et fremmedartet sted. I bilen jubler Chris, Justin og jeg stille. Greit, vi kjørte ikke hele veien, men bilen kom fra det med æren i behold. Jeg strekker meg under setet og drar ut en bærepose fra et supermarked. Jeg har noe å levere.

Foto: Justin LEIGHTON

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning