© Foto: Egil Nordlien

Kanskje burde vi visst hvem Fritz B. Busch var. I flere tiår var han fast spaltist og journalist i Auto, Motor und Sport og Stern. Busch har også gitt ut flere bøker i Tyskland. Merkelig nok har ingen av dem vært oversatt til andre språk, og denne mangelen på internasjonalisering av hans virke er nok årsaken til at Busch ikke er så kjent utenom tyske og motorjournalistiske kretser.

Mangelen på internasjonal orientering gjelder faktisk også bilmuseet vi finner i Wolfegg, ikke så langt fra Bodensee. Til tross for at de første initiativene til den fenomenale samlingen av biler ble tatt så tidlig som i 1972, har knapt noe av informasjonen og markedsføringen vært rettet mot utlandet. Men situasjonen er i ferd med å endre seg.

3000 kvadratmeter

I noen år var Fritz B. Busch' bilsamling kun for hans egen private nytelse. Men antallet kjøretøy steg etter hvert såpass at et egnet lokale var påkrevende. Dermed kjøpte han i 1972 den 500 år gamle stallen i Wolfeggs slott, og konverterte den til et museum for sine egne 32 biler, samt et antall motorsykler.

Samlingen har siden vokst jevnt og trutt, og til slutt var de to etasjene i stallen fylt opp. I 1998 kjøpte derfor Busch enda en bygning, bare et par hundre meter unna, og i dag står 3000 kvadratmeter til disposisjon for de besøkende.

Automobilmuseum von Fritz B. Buschs fortrinn er ikke at det skilter med de dyreste og sjeldneste eksemplarene av forgagne biler. Dette museet skiller seg derimot ut ved å fange tidsånden på en særegen måte.

De besøkende skal kunne identifisere seg med bilene de ser, ikke bare ut i fra teknisk informasjon, men ut i fra ledsagende plakater, dekorasjoner, gjenstander, lyrikk og musikk. De skal kunne drømme seg tilbake i tid, og la utstillingen virke som en turbo på strømmen av minner fra gamle gode eller ikke så gode dager.

© Foto: Egil Nordlien

Gjør historien levende

Det kanskje mest typiske eksempelet på denne typen levende presentasjon, er Cadillacen til den avdøde tyske skuespilleren og sangeren Hans Albers. Albers var en skattet stumfilmaktør, men klarte overgangen til lydfilmen utmerket.

Mellom 1930 og -45 ble han regnet som tyskernes største filmstjerne. Han hadde fast følge med jødinnen Hansi Burg, og mislikte nazistenes maktovertakelse og herjinger. Men hans posisjon i det tyske folk - til og med blant nazister flest - var så sterk at selv en provosert Joseph Goebbels ikke turte å røre ham. Burg måtte til slutt flykte, men de to ble gjenforent etter krigen.

Busch var en stor fan av Albers. Og Albers var en stor fan av Cadillac. Ikke så merkelig da, at Busch besitter Albers mest berømte bilmodell - en tolvsylindret Cadillac fra 1934.

Albers og hans bil er levende presentert i Wolfegg slotts gamle stall, og virker som fluepapir på eldre tyske besøkende. Mange av dem røres til tårer når de opplever et sjelelig møte med sin barndoms helt, betrakter hans velkjente amerikanske dollarglis og hører ham synge, ved hjelp av et trykk på en knapp.

Mange av bilene ledsages av små og til dels humoristiske tekster fra de gamle eierne. Ved en Goggomobil-Coupé, til eksempel, har en mann skrevet om sin tante og onkel, som brukte den til kirken hver søndag.

Han skriver videre at de tok ut passasjersetet og lot geita sitte der når det var tid for en ny bedekning. Geita nøt alltid turen, men det kan jo selvsagt ha dreid seg om en slags pavlovsk reaksjon, der den forbandt bilkjøring med en kommende hyrdestund.

Ved Tri tricycle står det en tekst som forteller at "Med en slik bil startet min bror et lastebilfirma. I dag har han fem digre lastebiler og to hjerteinfarkt.".

© Foto: Egil Nordlien

Autografer og dieselrekord

Blant hverdagsbilene, som vi må kalle dem selv om de er gamle og til dels sjeldne, finner du også kjøretøy som har tilhørt berømte personer. Men i Busch' levende samling er det likevel en bil som skiller seg ut.

Ikke fordi den er spesielt sjelden eller fjong - vi snakker om en 72-modell Ford Capri RS 2600. Unikheten ligger i at karosseriet er overstrødd av autografer fra berømte personer, og vi nevner i fleng:

Arnold Schwarzenegger, James Last, Mireille Mathieu, Jackie Stewart (og flere andre F1-førere), Grace Kelly, Willy Weber (Michael Schumachers manager), Max Schmeling (tungvektsmester i boksing) og samtlige spillere fra det tyske fotballandslaget som slo Nederland 2-1 i VM-finalen i 1974.

Bakgrunnen for denne "Autogramm-Auto", som den kalles, er et fjernsynslotteri der inntektene går til veldedighet. Bilen ble på syttitallet loddet ut med alle autografene på, og Busch fikk tilslaget - og en særegen bil til sitt museum.

Fritz B. Busch har også vært en ivrig designer av egne kjøretøy; ikke minst bobiler, siden han har hatt en lidenskap for campinglivet. Men han er også opptatt av teknikk og fart. Og rekorder. I 1975 hadde amerikaneren Snyder rekorden for dieseldrevne biler, på 230 km/t - satt på saltslettene i Utah, i en japansk Isuzu-Diesel.

Busch knuste rekorden høsten samme år, da han på en teststrekning på VWs fabrikkanlegg i Wolfsburg oppnådde 256 km/t, i en egendesignet aerodynamisk sportsvogn drevet av en dieselmotor fra Mercedes-Benz.

Selv kaller Fritz B. Busch sitt livsverk for "Oldtimers Paradis". Og perleporten er stort sett åpen frem til 1. november. Den krever heller ikke mye for å slippe deg gjennom. Her kan en bilferierende familie på fire skride inn og skru tiden tilbake for rundt 150 spenn.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!