GOLDEN GATE-BRUA: Vi setter kursen mot sørvest og Highway One. Byen forsvinner bak oss mens værspådommene slår til: Temperaturen stiger etter hvert som tåkeflakene gir tapt for solen. © Foto: Ottar Rogne

En fireliters V6-er summer godlynt under panseret. Biltaket er nede til tross for at den sedvanlige San Francisco-tåka henger nesten nedi hårfestet. For har man kabriolet, så har man kabriolet. Vi er dessuten blitt forsikret om at så fort vi kommer litt utenfor byen, vil solen skinne og temperaturen stige, så vi lar det stå til.

Men vi kan ikke ha kjørt Mustang i San Francisco uten å ha prøvd løypa som Steve McQueen gjorde udødelig i "B ullitt": En '68 Mustang GT 390 og en Dodge Charger R/T 400 i en halsbrekkende, niminutters biljakt som for alltid har brent seg inn i filmhistorien. Det tok tre uker å spille inn scenen der politidetektiv Frank Bullitt ga flatt jern fra toppen av Nob Hill og ned Divisadero Street, bort Lombard og videre på kryss og tvers over bakketopper og rundt hushjørner til vakker symfoni fra potente V8-ere.

I dag er det ikke mulig å gjenta Frank Bullitts kjøretur. I alle fall ikke om man skal ta hensyn til at det er full stopp-skilt i hvert eneste veikryss nedover Divisadero i tillegg til ganske jevn kryssende trafikk. Men til tross for at farten derfor nødvendigvis må bli noe dempet, er det artig lell. For dette er historisk grunn!

Mellom Leavenworth og Hyde ligger for øvrig den berømte gatestubben The Crooked Street, som også må prøves før vi forlater byen. Det er en svært bratt gate med samme svingmønster som Trollstigen i Romsdalen, med den forskjellen at det bare er et par billengder mellom hårnålssvingene.

BILJAKT: The Crocked Street er nesten et must hvis du kjører bil i San Francisco. © Foto: Ottar Rogne

Før du henter bilen i San Francisco

Selv om det er festlig å kjøre bil i San Francisco, er dette en av de få amerikanske byene der du egentlig ikke trenger bil. Hvis du vil prøve samme ruten som oss, sett av et par-tre dager i denne flotte byen før du henter bilen. Skaff deg et bykart og bruk kabelvognene som kjører på kryss og tvers av byen. De går i ett sett og tar deg omtrent dit du vil, opp og ned de utrolig bratte gatene.

Høyt og lavt

Vi setter kursen mot sørvest og Highway One. Byen forsvinner bak oss mens værspådommene slår til: Temperaturen stiger etter hvert som tåkeflakene gir tapt for solen. Værmessig sies september og oktober å være den beste perioden i dette området, med temperatur som en fin, norsk sommer.

Stillehavet åpner seg foran oss. Veien svinger og skjærer seg mellom bratte, forrevne fjellsider på den ene siden og havet på den andre. I det ene øyeblikket føler du nesten sjøsprøyten fra de enorme dønningene, i neste stund går veien så høyt at bølgene som knuses mot klippene virker som små krusninger langt der nede.

Første mål er Monterey. Dit er det en to-tre timers tur med innlagte stopp. Forfatteren John Steinbeck har gjort den idylliske kystbyen berømt gjennom bøkene om den lett forsofne, men sjarmerende Dagdrivergjengen.

I dag er det stort sett bare grunnmurene igjen av hermetikkfabrikkene i Steinbecks Cannery Row. I stedet har byen fått et av vestkystens flotteste akvarier med et sjøliv du sannsynligvis bare kjenner fra plansjer.

Racerbanen Laguna Seca ligger rett utenfor byen, med blant annet Monterey Sports Car Championships som i år går 17. til 19. oktober. Noen kilometer unna, på andre siden av halvøya, ligger den sjarmerende byen Carmel, der Clint Eastwood var borgermester i sin tid. Vel verdt et besøk, den også.

Monterey har også sin Fishermans Wharf, om enn i mindre målestokk enn San Francisco. Men restaurantene og barene rundt havnen er ikke mindre hyggelige for det.

OPP OG NED: Du vet ikke hva bratte bakker er før du har opplevd San Francisco. © Foto: Ottar Rogne

Eventyrslott

Vi la opp til relativt korte dagsetapper. For det er mye god mat - og god drikke - i California, og da er det jo greit å få noen timers god søvn før man legger ut på veien igjen.

Overnatting er ikke noe problem på en sånn tur. Det er tett mellom både hoteller og moteller, og standarden er jevnt over bra. Prisene starter på rundt 50 dollar for de enkleste. Vi hadde med en bærbar PC og bestilte noen ganger hotell på forhånd på nettet, men det går også bra å ta det på sparket og spørre etter ledig rom når du kommer til et trivelig sted. Amerikanere flest er både hjelpsomme og hyggelige.

California Open=

STEINØRN: I hovedkvarteret til California National Guard i Camp San Luis Obispo har soldatene fått tiden til å gå med å pynte åssiden med en diger ørn, satt sammen av malte steiner.

På veien til Santa Barbara finner du Hearst Castle. Høyt oppe i en åsside, langt fra det meste, ligger det som et eventyrslott hinsides enhver fatteevne. Det ligger ved San Simeon, midt mellom San Francisco og Los Angeles. Det var avis- og industrimagnaten William Randolph Hearst som fikk bygd dette overdådige palasset på sin 1000 kvadratkilometer store ranch. Anlegget er åpent for publikum, og dette bør du få med deg.

Kontrasten til motellet vi bodde på i San Simeon var slående. Men herberget var rent og med en grei restaurant rett over gata. Så sammen med en flammende solnedgang og en god middag, var det absolutt til å leve med.

I fyr og flamme

Ikke bare solnedgangene er flammende i California. På veien til Santa Barbara møtte vi det vi trodde var tåke, men det viste seg å være aske fra noen store branner på seinsommeren; den var blitt virvlet opp av kraftig vind og var nå på vei ned igjen mot bakken.

Og mer flammer skulle det bli. Fra Santa Barbara la vi kursen mot Las Vegas. Rett før vi kom inn i Mojaveørkenen, begynte det å blåse kraftig; radioen meldte om vindhastighet på rundt 100 km/t. Trafikken på motorveien gikk nesten i gangfart, og vi var redde for å få svaiende trailere og bobiler i fanget.

Så oppdaget vi røyken og flammene foran oss. Brannbiler kom ulende fra alle kanter. Brannfolkene jobbet som besatt, men i den kraftige, varme ørkenvinden var det en håpløs oppgave. Det var knusktørt, og gnister startet stadig nye branner i gress og busker. Flammene slikket bare noen meter fra veien, men politiet jaget oss ubegripelig nok likevel igjennom. Røyken var så tett at vi ikke engang kunne se bilpanseret, og enda mindre bilene rundt oss! Dette var en seksfelts motorvei, tett av biler, så det var bare å håpe på tilstrekkelig klaring til bilene rundt oss og la det stå til.

Vi kom oss helskinnet gjennom infernoet. Men jeg var for treg med å skru av lufteanlegget da vi kom inn i røykteppet, så bilen stinket som en bingobule fra de riktig røykfylte gamle dager, hele veien til Las Vegas. Selv med taket nede.

HUNDELIV: Det bor noen merkelige mennesker i California. © Foto: Ottar Rogne

Avstikkere

Normal kjøretid fra Santa Barbara til Las Vegas er rundt seks timer. Veiene er veldig bra og trafikken vanligvis håndterlig. Mil etter mil med varm vind i håret. Stadig skiftende natur, fra endeløse, bølgende sletter og beitemarker til forrevne klipper og steile fjellvegger.

Ta gjerne noen avstikkere fra motorveien. Her finner du sjarmerende småbyer, mange med et sus av ville vesten over seg, og miljøer du ellers bare ser på film. Og: Du kan kjøre legendariske Route 66! Den er ikke all verden lenger, ikke alt er kjørbart. Men avkjøringene til de bitene som finnes er godt skiltet og greie å finne.

Et stykke nord for Santa Barbara ligger Solvang, et lite stykke Danmark i California. Her er det frikadeller og smørrebrød og hus som kunne ha stått hvor som helst på Jylland. Stedet ble grunnlagt for rundt 100 år siden av dansker som flyktet til California fra vinterkulden i Midtvesten. I dag bor det rundt 5000 mennesker i byen. Perfekt ramme for en lunsjpause og beinstrekk.

Takk til GPS

Vi hadde med GPS som loset oss fra dør til dør. Så også i Las Vegas. Spillebyen er et enda mer fargeskrikende tivoli enn du kan forestille deg, og det er langt mellom elegansen i spillehallene. Det er vel, for å si det mildt, blitt relativt folkelig etter hvert - en påtrengende flora av grilldresser, T-skjorter og shorts. I tillegg til alle blikkene fylt av håp om rask rikdom. Men det er jo artig å ha vært der, da. Herfra er det også mulighet for en tur til Grand Canyon. Til og med i helikopter, men da må du ut med et par tusen kroner pr. person.

UGH! Nevada er gammelt indianerland. Ikke mye minner om det nå, men de gamle innbyggerne æres nå likevel på et vis. © Foto: Ottar Rogne

Brannene vi opplevde på vei til Las Vegas var bare begynnelsen på katastrofen som rammet California i fjor høst. Menneskeliv og milliardverdier gikk tapt. Tusener ble hjemløse. Vi slapp unna med å legge om reiseruta litt. Vi hadde planlagt å runde av i Santa Monica, men der var det ikke et eneste ledig hotellrom å oppdrive på grunn av de mange som var blitt husløse i områdene rundt. Så i stedet avsluttet vi turen vår i Long Beach, også dette en by med et hyggelig havneområde.

Vi måtte gjennom Los Angeles for å komme oss til Long Beach, og priset oss enda en gang lykkelige for GPS'en. Mange av veikryssene rundt Los Angeles ser ut til å være konstruert i et tosifret antall etasjer og kan minne om rause porsjoner med kokt spaghetti.

Uten elektronikken hadde vi nok surret rundt i en av disse enorme trafikkmaskinene til tanken gikk tom. For øvrig koster bensinen nå hele fire kroner literen på de trakter, til amerikanernes store forskrekkelse, bekymring og sorg. De trodde oss ikke når vi fortalte hva vi må ut med her til lands.

Vi hadde kjørt 1186 miles da vi leverte Mustangen tilbake til Hertz. Altså rundt 190 norske mil i en drøm av en amerikansk bil. Ti dager på herlige veier med sol og vind i håret. Så om ikke lykken kan kjøpes, kan den i alle fall leies!

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!