Skinnet bedrar

- Hva er dette?
Sikkerhetsvakten på Düsseldorf Flughafen ser strengt på meg. Han liker ikke pappesken jeg har tenkt å ta med inn på flyet.
- Det er en modellbil, svarer jeg.
Han er fortsatt skeptisk og vil vite hvilken modellbil jeg skjuler under pappen.
- En Wiesmann. En tysk sportsbil.
Flere sikkerhetsvakter strømmer til. De frykter en terrorist. Her kommer det en utlending og sier han har en tysk modellbil de aldri har hørt om. Skummelt.
Jeg spretter forseglingen og åpner pappesken. Må vise sikkerhetsvaktene at dette er en ordentlig modellbil, og at det er en Wiesmann.
- Å, en Jaguar!
- Nei, det er en Wiesmann.
- Jaguar, mumler vakta og kollegaene hans nikker bekreftende.

Et svart monster
La oss skru tiden noen timer tilbake. Kollega Lidvar Berge og jeg nærmer oss den søvnige byen Dülmen like nord for Düsseldorf. Vi er på vei til Wiesmann, en liten og ukjent bilfabrikk som lager biler for individualister. Det er i hvert fall hva de liker å markedsføre seg som.

Selv ble jeg oppmerksom på den tyske bilfabrikken i 2002, da jeg kjørte mitt første billøp på Nürburgring. En av konkurrentene kjørte et svart monster av en bil - det tyske merket Wiesmann, fikk jeg høre. Et par år senere så jeg gateversjonen i Monaco under Formel 1, en åpen Wiesmann Roadster.

Samme bil står ved siden av pressesjef Frank Pfirrmann idet vi ankommer Wiesmann-fabrikken.

Ser lik ut...
- Dette er den originale Wiesmann som var ferdig i 1994. Bortsett fra nye lykter, ser den helt lik ut i dag, sier Pfirrmann.

Wiesmann Roadster var starten på et bileventyr for to brødre fra Dülmen som hadde tjent sine penger på salg og utvikling av hard-top'er til andre biler. Ettersom familien også var - og er - en stor BMW-forhandler, ble det også plassert BMW-motorer i bilene.

I den åpne versjonen kan man velge mellom to rekke-seksere fra BMW på enten 2,8 (232 hk) eller 3,2 liter (343 hk). Velkjente konstruksjonsprinsipper med en sveiset stålgitterramme er brukt, og hjuloppheng og andre vitale deler stammer også fra BMW.

Det var først i fjor det ble virkelig fart på sakene. Roadster-modellen hadde eksistert i mer enn 10 år, så det var på tide med noe nytt. Wiesmann GT ble lansert, og det er den som er grunnen til at vi har tatt turen helt fra Norge og hit til tåketunge Ruhr på en ellers flott junidag.

...men er det ikke
Ved siden av den åpne Roadsteren står det en lukket GT-modell. I utgangspunktet ser de relativt like ut, men det er de definitivt ikke. Til forskjell fra Roadsterens stålgitterramme har nemlig Wiesmann GT en aluminiumsmonocock. Den har også et egetutviklet hjuloppheng med freste komponenter.

Da modellutvalget skulle utvides med en coupé, var det et poeng at den også skulle ha en større motor enn Roadsteren. Og hva er større enn en rekkesekser? Helt riktig, V8.

Men en V8 er ikke bare sterkere, den er også større og vesentlig tyngre. Derfor ble bilen bygd i aluminium for å holde vekten nede.

Yoga
Etter en kjapp omvisning på den gamle fabrikken (en ny er under bygging) - hvor vi får se eksempler på imponerende håndarbeid fra de rundt 80 ansatte - er det klart for prøvekjøring. Vi blir tildelt en sølvgrå GT, og jeg begynner å krype ned i den. Noen yogaøvelser senere er jeg sånn nogenlunde på plass, men hvor skal jeg gjøre av beina? Det er nemlig svært trangt rundt pedalene. Grunnen er at Wiesmann GT er konstruert omtrent som en midtmotorisert bil, selv om den har motoren foran; denne er skjøvet så langt bakover som mulig og det gir den gunstige vektfordelingen 48/52, slik at bilen er litt tyngre bak enn foran.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Motorplasseringen er imidlertid ikke bare positiv. For første gang i en gatebil opplever jeg at jeg ikke klarer å komme så nær pedaler og ratt som jeg ønsker. Stolen stopper nemlig i den svære midtkonsollen som skjuler motoren. Jeg kommer imidlertid nær nok til å kunne klare å kjøre, og drar rattet så nær kroppen som mulig.

Men...?
Da jeg endelig sitter omtrent som jeg vil, titter jeg rundt meg - og nærmest "overfalles" av skinn. Knapt en detalj har sluppet unna. Jo da, det er flott håndarbeid, men måtte man virkelig bekle blinklyshendelen også? Og hva skal en sportsbil med skinn overalt? Heldigvis kan det velges bort. Dette er jo tross alt en bil for individualister, så utseende innvendig bestemmer du selv.

Jeg vrir om tenninga og trykker på startknappen. V8'ern på 4,8 liter og 367 hestekrefter brummer fornøyd mellom Lidvar og meg. Ingen tvil om at dette er en bil som er konstruert rundt (bokstavelig talt) en stor motor.

Clutchen er steinhard, gassen er brutal, og det samme kan sies om girkassa.
Vi kjører rolig ut av parkeringsplassen og oppsøker noen lite trafikkerte småveier i området. Etter litt øving og feiling, blir jeg vant til både girkasse, gass og clutch, og det er på tide å gjøre høyrebeinet tyngre.

- Oi sann, kommer det fra Lidvar. Skyvet fra V8'en er mer brutalt enn han var forberedt på. Nå er det som kjent verre å være passasjer enn å kjøre selv, men også jeg blir tatt litt på senga. Hjemmeleksa ble ikke gjort godt nok, så jeg har ikke fått med meg at bilen bare veier 1280 kg; da går det unna med 367 hester under panseret.