img

ASFALTENDURO: Om den ikke er best i bushen, er det få

reiseenduroer som matcher Varadero når bushen er vel-

signet med asfalt. Sterk motor, fin girkasse og svært

sikre kjøreegenskaper gjør svingete bakveier til en jubel-

opplevelse.

Det er to årsaker til at vi valgte Varadero som redaksjonell langtestsykkel: For det første ønsket vi å finne ut om den nye ga oss like stor fornøyelse i det daglige som ur-varaderoen gjorde.

 

Siden lanseringen i '99 har vi nemlig hatt mang en fin opplevelse med den gigantiske reiseenduroen. Dessuten var vi spent på om de modellmessige endringene hadde rådet bot med de svakhetene som førsteutgaven var plaget med. De var i første rekke drivstofftørste, og kåpeturbulens ga grunn til kritikk. Av de mest korpulente testkjørerne opplevdes også fjæringa som vel myk - uten at det ble anført som noen stor greie.

Godkjent forbruk

Etter å ha holdt hus med 2003-modellen i seks uker, kan vi i hvert fall konkludere med at Honda har gjort et hederlig forsøk på å komme svakhetene til livs. For å begynne med drivstofforbruket er det mulig å tyne 03-modellen ned mot halvliteren på mila. Det betinger riktignok silkebløt omgang med gasshåndtaket, men det er som sagt mulig. Hvis man drar på med den inspirerende motoren, vil den fremdeles ha litt "fluidum". Et snittforbruk på 0,63 liter pr. mil er likevel merkbart mindre enn forgjengeren - og altså godkjent.

 

img

POTTER I RUMPA: Det er ikke bare av estetiske

årsaker at reiseenduroer har eksospotter i rumpa.

En slik plassering gir nemlig større muligheter for

å montere store touringvesker.

Det justerbare kåpeglasset avgir heller ikke så mye turbulens som før. På forrige utgave sørget vindblafringen for at alt over 120 km/t fortonet seg som et hoderystende mareritt. Nå går det helt greit å legge opp til en marsjfart på 150 pluss. Det skal riktignok bemerkes at det justerbare glasset må tilpasses føreren. Får man luftstrømmen midt i trynet, merkes turbulensen godt.

 

Den nye Varaderoen stiller med sekstrinns girkasse. Som de fleste konkurrentene, har Honda valgt en høy utveksling på sjette. Med tanke på forbruket er det en fordel, men konsekvensen kan fort bli at giringen blir i høyeste laget for norske forhold.

 

Akkurat på det feltet hever Varadero-motoren seg i forhold til konkurrentene. Selv ikke under belastning med passasjer, sliter V-twinen med den høye utvekslingen. Man behøver ikke gire ned for å foreta effektive forbikjøringer. Dette bidrar i stor grad til at 2003-utgaven oppleves som en enda bedre tursykkel.

 

img

"TUR-DÆSJ": Det innholdsrike dashbordet inneholder

sågar en forbruksmåler. Vel og bra, men vi synes at

utformingen bærer mer preg av sedat touring enn

enduromessig purisme.

Moderat turbulens og sterk motor gjør i det hele tatt Varadero til markedets beste og mest komfortable reiseenduro. Og spør du passasjeren, får du klart svar: - Baksetet på en Varadero er et godt sted å være!

Snill mastodont

Selv om årets utgave har fått litt flere kilo å dra på, hvilket kan merkes når man bukserer den med muskelkraft, er Varadero velbalansert. Når man først har fått styrefart, oppleves den som svært smidig.

 

- Den er jo fin i byen også, sa kollega Rogne etter første møte med endurogiganten. Man kan vanskelig forestille seg at et slikt beist kan være så smidig. Men etter en prøvetur er all skepsis til dimensjonene som blåst bort. Tross mastodontisk fysikk, er Varadero en snill og imøtekommende motorsykkel.

 

Når man beskuer giganten, er det også vanskelig å forestille seg at den kan by på sportslige kjøreegenskaper. Selvsagt må man kjøre seg inn på dimensjonene. Det er nemlig ikke til å komme fra at en så stor sykkel krever mye plass i fullt nedbrekk. Men presisjon og styreegenskaper er altså blant det beste i klassen.

 

I hendene på en kapabel fører er Varadero i stand til å gjøre tilværelsen sur for langt mer sportsinspirerte tohjulinger. Det hører også med til historien at motor og girkasse trives under den slags utskeielser. På svingete asfalt er Varadero helt rå!

 

img

VARSOMHET: Honda-designerne har utvist varsomhet i

utviklingen av den nye Varaderoen. Årsaken ligger sikkert

i en frykt for at entusiastene skal falle fra. Som Varadero-

entusiaster, synes ikke vi det hadde gjort noe med litt

større designmessig dristighet.

På grus derimot, finnes det endurokandidater som byr Varadero hard konkurranse. Selv om motoren har en karakter som bidrar til god kontroll på løst underlag, er Varaderoen stor og tung. Og kommer det til nærkamp på ubearbeidet underlag, får du brynt deg. Som enduro i begrepets mest kompromissløse betydning, har den voldsomme sykkelen sine klare begrensninger.

Førstevalg

Siden lanseringen har Varadero vært vår endurofavoritt. Fine kjøreegenskaper, morsom motor og super komfort har vært forcer. For ikke å snakke om den gigantiske kjørefølelsen.

 

Små gutter blir store når de får en Varadero mellom beina. Etter hvert har det dukket opp kapable sykler som på enkelte områder hever seg over den. Men 2003-modellen er altså et klart svar på tiltale. Den er ikke dramatisk mye bedre enn den gamle, men forbedringene har gjort en god og trivelig sykkel enda bedre og mer trivelig.

 

Selv om vi synes at Honda kunne utvist litt større designmessig kreativitet, har den praktiske og emosjonelle egenskaper som gjør den til et soleklart valg i klassen.

 

jon.a.lystad@c2i.net

 

Gromt!

Ser man det, ja! Her har vi sykkelen for oss gutta som har vokst og vokst og snuser på tometersmerket. Ingen sammenklistrede knehaser og hekken i været her. Varadero'en kan nesten virke skremmende stor ved første øyekast, men er føyelig som et lam. Fin balanse, smidig og letthåndterlig både på landeveien og i bytrafikk.

 

Den høye sittestillingen gjorde først at fartsvinden smalt rett i panna, inntil jeg fikk justert den nye vindskjermen slik at kanten var rett over nesa. Da ble det svært bra. Sykkelen innbyr både til å tøffe innover skogsveien med fiskestang på ryggen og asfaltlangtur i friskt hyggetempo.

 

Motoren liker seg best over 2000 omdreininger, og da er det krefter i massevis til både trygge forbikjøringer og smidig akselerasjon i nær sagt hvilket som helst gir. Grom motorlyd og en girutveksling som kler maskineriet krydrer tilværelsen ytterligere.

 

Sykkelen gjør heller ikke noe vesen av å ha passasjer med på lasset. Men Honda må skjerpe seg med bagasjeboksen. Hengslingen skjærer seg inn i korsryggen på passasjeren og utløser klagesang fra den kanten. Jeg er overbevist om at Honda klarer å presentere en langt mer elegant løsning her, noe som samtidig hadde gitt glimrende ryggstøtte til baksetet.

 

Men ellers? Ja, takk!

 

Ottar Rogne

Suget

Da jeg i 99 ble invitert til testpremieren på Varadero, resulterte det i at jeg kjøpte en. Savnet var stort da jeg i fjor sommer lot meg overtale til å selge.

 

Etter at jeg fikk oppleve 2003-modellen i Portugal i vinter, ga den såpass mersmak at jeg rekvirerte et eksemplar for langtest på hjemlig underlag. Med økonomien bundet opp i en nyervervet bil, var det ikke aktuelt med kjøp. Men suget var der.

 

Selvsagt var det først og fremst av faglige årsaker at jeg rekvirerte den for en langtest. Likevel skal det ikke underslås at jeg anså det som en glimrende måte å møte suget på. Etter seks uker er jeg neimen ikke sikker på om det blir så billig likevel. Suget er nemlig ikke blitt mindre etter ukene med 2003-modellen...

 

Jon A. Lystad

Honda XL 1000V Varadero

Motor: Tosylindret vannavkjølt V-motor

Slagvolum: 996 ccm

Effekt: 93 hk/8000 omdr.

Dreiemoment: 98 Nm/6000 omdr.

Kraftoverføring: 6 gir/kjede

Bremser f./b.: Dobl. skiver/skive, koblede

Dekk f./b.: 110:80-19/150:70-17

Tørrvekt: 235 kg

Setehøyde: 838 mm

Tankvolum: 25 liter

Aks, 70-130 km/t.: 6,6 sek. (5. gir)

Toppfart ca.: 210 km/t

Turtall, 100 km/t: 3200 omdr.

Testforbruk: 0,55-0,67 liter/mil (snitt: 0,63)

Pris: Kr 159 900

Importør: AS Kellox, Ski

 

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!