50 år siden legendariske Renault 5 rullet ut på veiene.

Frem til tidlige på 70-tallet var det franske bilmarkedet dominert av små og relativt primitive biler som Citroën 2CV og Renault 4. Men i 1967 startet Renault arbeidet med en ny bilmodell som skulle treffe enda bredere enn enkle Renault 4. Initiativet kom fra daværende Renault-boss Pierre Dreyfus som ønsket seg en «voiture à vivre» (livets bil), en bil for alle årstidene, for ferie og jobb, for ukedager og helger. 

Prosjektet fikk kodenavn 122 og det endelige designet ble ikke radikalt annerledes enn tegningene som den 36 år gamle designeren Michel Boué presenterte i 1967. Boué døde i 1971 og fikk dessverre aldri bevitne bilens suksess. 

Supercar

122 skulle egentlig hete Renault 2, men sammenlignet med hva Renault hadde produsert tidligere ble den nye modellen ansett å være så radikalt annerledes at de hoppet rett til nummer 5.

Ikke alt var like radikalt. R5 bar med seg kjent mekanikk fra Renault 4 og 6, som motor plassert i lengderetning, forhjulstrekk og en firesylindret motor. Du kunne velge mellom en L-versjon med 782 cm³ motor med 32 heste­krefter og trommelbremser, eller en TL-versjon med 956 cm³ motor med 43 hestekrefter og skivebremser foran. Noe av det mest oppsiktsvekkende var den brede støtfangeren i polyester som skulle tåle støt opptil syv km/t. Meget praktisk i Paris der man gjerne «knuffet» seg til en parkeringsplass. Om blinklysene som var felt inn støtfangeren også ville tåle en smell i syv km/t, vites ikke. 

En omfattende markedskampanje ble iverksatt. En tegning av R5 med menneskelige trekk og snakkeboble kom også til Norge. Den var mer eller mindre direkte oversatt fra den franske versjonen: «Morn! Jeg heter Renault 5 populært kalt supercar – like god i byen som på landeveien». 

Skoleeksempel

Supercar-benevnelsen ble kommentert da Vi Menn kjørte R5 for første gang i 1 1973. «Vi skal selvsagt ikke legge oss opp i Renaults valg av slagord for sine produkter, men Renault 5 TL er i alle fall langt fra noen superbil».

Nå var det neppe Renaults hensikt å konkurrere med Lamborghini Miura. Det var nok mer allsidigheten som skulle forsvare supercar-beskrivelsen.

Vi Menns journalist var svært fornøyd med understellet til R5: «Hjulopphenget er basert på gaffelformede bærerarmer foran, stabilisatorstag, torsjonsfjærer og teleskopiske støtdempere. Bakhjulsopphenget er uavhengig, med langsgående svingarmer, juster­bare torsjonsfjærer og de samme teleskopiske støtdempere. Til samme en, i sammenligning med en rekke dyrere biler, avansert løsning, som så absolutt lar seg merke under kjøring». «Kort sagt, bilens kjøreegenskaper er det ingenting å utsette på. Snarere tvert om, dette burde vært skoleeksempel for en del andre bilprodusenter».

Glinsende plast

Like fornøyd var ikke journalisten med interiøret. Setekomforten ble karakterisert som middels. Bedre korsryggstøtte og sideveisstøtte ble etterlyst. Det ble likevel trukket frem i positiv retning at setene ikke var like taburett-­preget som de ofte var i småbiler på den tiden. 

«Kupeen bærer preg av to ting – sikkerhet og en slags spartansk komfort. Taket for eksempel er trukket med noe som ligner på tidligere tiders hagemøbler. Setene og dashbordet er trukket i glinsende plast, som merkelig nok ikke skaper refleksjonsproblemer. Hvordan setet er å sitte i om sommeren, med tynne klær og muligheter for en smule svetting, vet vi ikke, men vi tror det kan by på en smule ubehag. Derimot betyr det ikke så mye om en av ungene kommer til å glemme iskremen sin på dem.», het det i testen, som ikke kunne unngå å påpeke noen franske særheter: «Vårt største problem var å finne ut hvordan lysbryteren virket, men nå kan kanskje vår oppfattelsesevne befinne seg godt under normalen»

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

– Når du ser på bilder av de første årsmodellene er det en nesten puritansk renhet i designet; enkelt, funksjonelt og med den skarpe vinkelen på hekken som karakteristisk stilelement. Sterke farger og minimalistisk interiør med billigplast og paraplygir midt på dashbordet – det er 70-tallet i et nøtteskall, sier Terje Bjørnsen, Vi Menns bilekspert.

«Konebil»

– Jeg hadde mitt første møte med Renault 5 da jeg skulle arrangere en «konebiltest». Det er et ord jeg muligens havner bak lås og slå for å bruke i dag, men det var nå en gang det småbilene ofte ble kalt på 80-tallet. I dag bryr nordmenn seg knapt om slike biler, småbiler er det nesten bare pizzabud og hjemmesykepleiere som bruker. Men for 40 år siden hadde småbilene en viktig rolle å spille for norske bilbrukere, sier Bjørnsen.

På tross av navnet på testen, så var det faktisk et stykke nybrottsarbeid i emning. Kvinnene skulle nemlig teste bilene og formidle sine opplevelser fra daglig bruk. Det var høyst uvanlig i en mannsdominert bilbransje. I tillegg til Renault 5 var også Fiat 127, VW Polo og Ford Fiesta med i testen. De to førstnevnte sjarmerende og fulle av særegenheter - noen vil kanskje hevde at nykker er en bedre beskrivelse. De to andre seriøse, stramme, og særlig Polo med en hittil ukjent kvalitetsstandard. Selv om Renault 5 skulle være en bil for alle årstider, så var den ikke helt venn med norsk vinter. 

– Det var ikke sjelden jeg måtte rykke ut til Renaulten og Fiaten med hjelp, enten i form av startkabler, eller trylling med bruk av choke og gasspedal til kaldstarten. Vi var jo så dumme at vi arrangerte testen midtvinters, forteller Bjørnsen.

Suksess tross alt

Hadde det ikke vært for Fiat 127, ville nok Renault 5 endt opp i skammekroken når det gjaldt upålitelighet, som var en gjenganger på 70- og 80-tallet. Det gjaldt ikke bare franske biler. 

– Jeg husker Renault 5 fikk pepper for kvaliteten generelt, men spesielt elektriske problemer og rust var ting som skilte seg ut. Det var synd, for Renault 5 hadde denne typiske franske kvaliteten få andre småbiler kunne matche. Sett i lys av sine mange gode, og noen – spesielt i nordisk sammenheng – ikke fullt så gode egenskaper, er det fortsatt smått utrolig at bilen var i produksjon i nesten 25 år. Ved siden av at Renault trakk seg ut av Norge og Volvo overtok importen av Renault i mange år, var det særlig én ting som tok luven av Renault 5 i Norge: Den kom på markedet i 1983 og het Peugeot 205. Men det er en helt annen historie.