Rodman 56
Rodman 56: På tur med drømmebåten
Jeg har vært om bord i og skrevet om store båter før, men denne gangen fikk jeg en 56-foter til fri disposisjon i tre dager. Trenger jeg å si at det var lett å skaffe mannskap?
Det er ikke få ganger jeg har lurt på hvordan det er å dra på tur i en stor båt. Da mener jeg de over sertifikatgrensen, dvs. 50 fot eller mer.
Jeg har vært om bord i mange av dem, men alltid sammen med produsenter eller importører. Både spennende og hyggelig, bevares, men en tanke ligger alltid i bakhodet idet jeg takker for turen: Hvordan er det å feriere i en slik båt?
Så ville tilfeldighetene det slik at Rodman-importøren hadde sin 56-fots demobåt liggende i Oslo noen uker. Den kan vi gjerne låne siste helgen i skoleferien - og dermed er drømmen i ferd med å bli virkelighet.
Rodman 56 er 17,4 meter lang, 4,9 meter bred, har 1430 hk og veier 24,5 tonn fulltanket med 2600 liter diesel. Alle kriterier tilsier at dette er en stor båt, en veldig stor båt. Innvendig byr den på tre doble lugarer pluss en mannskapslugar. Samt to sittegrupper inne og en gedigen flybridge.
Finmanøvrering
Med båten i boks mangler bare mannskap. Fruen er selvskreven. Familiens to yngste er alltid klare for "l uksusbåter" og hopper i taket da beskjeden kommer. Da turen skal plottes i kalenderen, dukker det opp en uflyttbar avtale for Fruen. Jeg trenger derfor noen hender til. En ikke altfor maritim søster og samboer melder seg raskt på, hvorpå familiebestningen kompletteres med moder'n.
Det er torsdag ettermiddag, og vi er klare til å dra. Først bare en gjennomgang av teknikken. Skjønt bare? Her er det mange brytere og motorer. En halv time senere håper jeg at jeg husker alt, og ber en stille bønn om at det meste skal virke knirkefritt de neste fire dagene.
Så er det bare å dra, men hvordan kommer jeg ut her? Båsen er knapt bredere enn båten, og over til neste båtrad er det ikke langt. Er det i det hele tatt mulig å få ut båten?
Plassert på flybrigden har jeg god kontroll med baugen, men akterenden ser jeg ikke, og trenger utkikkshjelp.
Det er Ida som får jobben - hun er 15 år og utnevnt til førstematros. Litt forover, og båten setter seg i bevegelse. Så fort i fri. Jeg takker dem som bestemmer over været for at det ikke blåser akkurat nå. Ida roper opp at vi er klar av brygga, jeg dobbeltsjekker og ser det stemmer.
En titt forover bekrefter mine mistanker; nå er det under én meter til båten foran. Jeg tar ingen sjanser og lar baugpropellen dytte oss sidelengs. Puh! Pulsen går litt ned da vi er klar av båthavna og styrer mot åpent hav.
Hvor er alle?
På vei sørover er vi seks stykker om bord. Reiseruta er Fredrikstad for overnatting, før Strömstad og Koster står på programmet for fredagen. Etter det er ruta løsere, men Tønsberg lørdag kveld er en foreløpig plan. Jeg følger den vanlige ruta, men Mossekanalen må droppes. Med en høyde på 4,9 meter er det ingen mulighet til å komme under brua. Når skal de sette i stand den igjen? Det vil åpne Moss som det perfekte stoppestedet for både seilbåter og store motorbåter.
Marsjfarten er 25 knop, så vi avanserer raskt nedover. Vi tar turen innom Hankø for å ta den gamle seilermetropolen i øyesyn. Der i gården er ikke vi favorittbåten, men så har vi heller ikke tenkt oss i land.
Jeg merker at bevegelsesfriheten er større her. Hvor er det blitt av alle sammen? Simen har tatt med seg farmor for å spille kort. Ida nyter livet på fordekket, men savner raskt middelhavstemperatur, så det er bedre å sette seg i salongen og løse kryssord. Søsteren tar en tur ned i byssa og kommer opp med brødskiver og kaffe.
Hadde noen følt behov for å ta en middagslur, ville det også fint latt seg gjøre, men som førstereis vil alle være våkne.
Kaiplass en utfordring
Det er ikke ute på sjøen de største utfordringene ligger. Her vil de fleste raskt kunne lære seg å håndtere en slik båt. Det viktige er å avpasse fart og ikke minst bølger i forhold til farvannet og trafikken.
Nei, utfordringene kommer når båten skal i havn. Manøvreringen krever planlegging. I de fleste havner er plass mangelvare, og derfor er det viktig ikke å kjøre seg inn i situasjoner med få retrettmuligheter. Sender strøm eller vind deg galt av sted, blir det fort mye skader når tonnevis med båt støter borti naboen.
Avstanden fra styreplassen til rekka gjør det også nødvendig med et kyndig mannskap, hvis du ikke er ekspert. Vi stopper for å få et overblikk over situasjonen og legger en plan før vi går mot brygga. Det gir mindre behov for å rope ut ordre når mannskapet skal konsentrere seg om tau og fendere.
Vel så avgjørende er det at det faktisk er plass. Vi opplever at det er mangelvare flere steder. Er kaia full, er det sjelden det ligger en av samme størrelse man kan legge seg utenpå. På flytebrygger er det bare mulig å komme i land via akterdekket siden vi ikke har noen leider på siden. I Strømstad er vi heldige; en 45-foter drar idet vi kommer inn, hvis ikke hadde vi ikke fått plass.
Grillkokk i arbeid
Dårlig kaiplass til tross - nå er det tid for grillmat. I Strömstad handlet vi mye godt, og på flybrigden står det en elektrisk grill. Egil har fått jobben som grillkokk. Med aggregatet i gang har vi strøm nok til både grill og komfyr.
Alle seks får god plass rundt bordet ved førerplassen. Her har vi fin utsikt og blir sittende til lenge etter at solen har gått ned. Den yngre garde synes TV frister mer enn voksenprat og trekker ned i salongen for å se ferdig DVD'en. Det er ikke tvil om at plass er et gode også i båt.
Da skipperen står opp lørdag morgen, er kaffen klar og oppvasken unnagjort, og to stykker har også vært i dusjen. To store bad med dusjkabinett gjør at det ikke er noen grunn til senke den personlige hygienestandard.
Nå regner det. Enda bra vi dro over trekket på flybridgen. Vi koster på oss en solid frokost før overfarten.
Målet for dagen er Tønsberg, og jeg savner allerede radaren, som bør være standardutstyr på en så stor båt. Blir sikten for dårlig, er det uaktuelt å krysse fjorden på bare kartplotteren. Jeg bestemmer meg for å ta den avgjørelsen når vi kommer ut i åpent farvann.
Nord av Koster er det lysere, og vi har ingen problemer med å sette kursen over fjorden. Sikten er god nok til at vi kan gå over. Sjøgangen er heller ikke større enn at det kun er få bølger som merkes inne. Duvingen er derimot ikke til å unngå, så kryssord og kortspill avsluttes raskt. Selv i en båt av denne størrelsen må man ta hensyn til sjøsyken.
Rutinen teller
Sittegruppa oppe ved førerplassen er velegnet som underveisplass. Her kan alle se ut, og med åpne sidevinduer er det mulig å lufte litt på lesiden. Derfor er alle i fin form da vi går inn i Vrengensundet mellom Nøtterøy og Tjøme. Før jeg vet ordet av det, er det disket opp til lunsj, så vi slipper ankeret og spiser før Tønsberg står for tur.
Vi bryter opp søndag morgen og tar følge med seilbåten gjennom kanalbrua. Nå er solen kommet tilbake og vi kan igjen flytte opp på taket. I Drøbak venter vask og støvsuging, før Fruen kommer om bord for å bli med den siste biten til Oslo. Vi har lagt inn en bunkringsstopp og rekker fint å spise en pølsemiddag før pumpa har gjort seg ferdig. Tilbake i hjemmehavnen er jeg betydelig tryggere på manøvreringen, så nå går vi inn skjerpet, men trygge. Med fortøyningen på plass, er turen over.
Er dette et liv for meg og mine? Ja, definitivt, dette er båtliv på linje med alt annet, bare på litt større plass. Det gjelder dessverre fortøyningsplass også, men med et godt anker og en stødig lettbåt er det mulig å ligge på svai også.
For dem som liker sjøen og har økonomi til å bære en slik investering vil jeg si: Velkommen på fjorden, men husk å ta hensyn til oss som er der nede.
Denne saken ble første gang publisert 02/08 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.