Tre ettertenksomme menn sitter på en benk ved gjestebrygga i Långviken. For øyeblikket er det et trivelig sted å fordrive tiden. Regnværet har tatt seg en pause, vinden har løyet, og om man leter litt, kan man skimte en liten lyseblå flekk et sted på himmelhvelvingen. Det er fredelig og stille i formiddagstimen.

Men de tre mennene har annet å bry seg om enn været. En stor daycruiser okkuperer mesteparten av gjestebrygga, fortøyd med langsiden til. Den er kommet for å bli.

Uffe og Ove finner historien om vår ankomst til Möja svært interessant. Så interessant faktisk, at da Oves 89 år gamle far Sven kommer tuslende ned på kaia for den daglige fisketuren med sin lille sjekte, blir jeg nødt til å forklare hendelsesforløpet på nytt. Snart kommer også Oves kone, Gudrun, syklende ned på brygga, og mens jeg sitter der med skaren av tilskuere rundt benken, slår det meg hvor uforskammet god tid disse Möja-beboerne har. Det er etter sigende en velsignelse de deler med de fleste beboerne i Stockholmskjærgården.

Påfallende er det også at de faktisk bryr seg, og er mer enn villige til å assistere en havarert nordmann med mannskap. Det skulle gi et greit bilde av den åpne og gjestfrie atmosfæren på Möja.

Trøbbel

Det er ikke så mye å fortelle, egentlig. På vei nordover i leia fikk vi uventede problemer med det elektriske anlegget. Alle instrumenter ble mørke på nulltid. Å miste kartplotteren kan ikke sies å være noen sak i normale fall, men når regnet spruter og sikten er dårlig i kveldsmørket, er det ikke så lett å orientere seg lenger. At merkingen er dårlig i disse farvannene og at skvalpeskjærene ligger tett som hagl, gjør ikke saken noe bedre. Det var bare å finne en havn før motorene streiket også.

Et lys i en strømmast dukket reddende opp i mørket, og ledet oss inn mot bryggen i Långviken, det lille tettstedet nord på Möja. Det var en befrielse å kunne legge båten til brygga idet nattemørket la seg og vinden økte på med friske kast ute fra Østersjøen.

Etter gjennomgang av en del mer eller mindre konstruktive forslag til løsninger, en snartur med Uffes bil på jakt etter sikringer, samt en times drodling i motorrommet, er konklusjonen klar: Vi må tilkalle kavaleriet. I mellomtiden er det ikke stort annet å gjøre enn å vente.

Sven drar på fisketur, Uffe tar en tur til butikken, mens havnesjef Ove tusler seg hjemover, vel vitende om at han trolig har sesongens beste kunder liggende i gjestehavna.

Fint for ferierende

Om du først skal bli liggende fast et sted i den enorme Stockholmskjærgården, er ikke Möja noe dumt valg. Dette er en av de mest kjente og populære av øyene i området, og et utfartsmål for flere tusen ferierende i sommersesongen - en tid da de rundt 300 fastboende på øya vet å ta godt hånd om kundene sine.

Med øyene Lökaön og Bockö som beskyttelse mot Østersjøen, er flere av gjestehavnene langs østsiden fine steder å legge seg til. Om man tåler litt trengsel, vel å merke. Men i motsetning til Bohuslänkystens travle havner, råder det en stille og fredelig stemning på Möja som raskt smitter over på de besøkende.

Vi tar en tur til landhandleren ved fergekaia i Långviken for å handle litt lunsj. Her støter vi nok en gang på Uffe, eller Ulf Dunback, som er den pensjonerte båtbyggerens fulle navn. Blide og snakkesalige Uffe er et leksikon når det kommer til Möja, men så har han da også tilbrakt over 70 somrer her ute, og har vært fast bosatt siden 1996. Uffe forteller om en livsstil i sterk kontrast til stressende og travle Stockholm, bare få nautiske mil unna.

- Livet på Möja er veldig sesongbetont, også når det gjelder arbeidssituasjonen til folk her ute. Før var Möja fiskernes sted, men nå har vi bare én fisker igjen. De fleste jobber deltid på skolen, i byggebransjen eller i turistnæringen, og Internett har gjort det mulig å starte andre typer næringer, forteller Uffe.

- Det fine er at folk hjelper og avlaster hverandre i hverdagen, noe som gir oss et trygt og fint miljø her ute, kanskje mer i likhet med hvordan ting var før i tiden. Og så er det jo så vakkert her, fortsetter Uffe, som selv jobber "deltid" som klokker når behovet melder seg.

Best med "flak"

Som den mest naturlige ting i verden, låner Uffe oss sin "flakmoppe", en liten moped med lasteplan foran. Flakmoppen er et svært vanlig fremkomstmiddel ute på skjærgårdsøyene, og på 15 kvadratkilometer store Möja er den spesielt populær, for det er relativt langt mellom en del av husene på øya.

Vi takker og tråkker oss i gang over haugen - Maria på "flaket" og jeg over styret. Det støyer og rister godt, og toppfarten er ikke all verden, men jeg får likevel følelsen av at det ikke finnes en mer passende måte å få oversikt over Möja på.

Grusveien snor seg mellom skog og enger, og på de 20 minuttene det tar å kjøre til "hovedstaden" Berg helt sør på øya, har vi jobbet oss gjennom et landskap som gir assosiasjoner både til Astrid Lindgrens småland og Tjorvens sommerparadis. "Vi på Saltkråkan" ble faktisk filmet bare en liten båttur lenger nord.

Langs veien ligger små rødmalte hus og sjøboder, omringet av passelig store og danderte frukthager. Vi passerer Gästhemmet Möja, det store vandrerhjemmet på øya, og tettstedet Ramsmora, med sin trivelige lille fiskehavn. Og etter at vi har passert havnen i Löka, dukker skjærgårdens eneste gjenlevende "dansbana" opp; et samlingssted der både konserter og dans arrangeres om sommeren.

En påfallende stor byggeaktivitet langs veien vitner om at stedet iallfall ikke er fraflytningstruet, og at mange vurderer Möja som et fint sted å tilbringe somrene i årene som kommer. Det skulle love godt for "Pizzabussen", som presser oss ut i grøftekanten på vei nordover. Den originale, rullende restauranten fungerer som take-away for pizzaelskere i sesongen.

Vi kommer til småstedet Berg, som nesten er for lite til denne betegnelsen. Det består av en svingete liten grusvei - omgitt av et titalls hus - som ender ved en liten marina med fergekai. Berg har en kro, et lite bakeri og en informasjonsbod for turister, samt en landhandel som også fungerer som systembolag. Mest kuriøst er vel den 100 meter korte jernbanen i Berg, som bærer et velfungerende damplokomotiv fra 1904. Det tar noen turer i sommersesongen, når eieren finner det for godt.

Tøffere tider

- Vi vet at det har bodd mennesker her siden tidlig middelalder, for danske kong Valdemar Seier beskrev stedet allerede på 1200-tallet. Siden den gang og opp til våre tider har jordbruk og fiske vært hovednæringen på Möja, i likhet med de fleste bebodde øyer her ute, forteller Siv Andersson. Hun er ansvarlig for Möja Hembygdsmuseum, som i dag holder hus i to 1700-tallsbygninger ytterst på odden ved Kirkeviken. Etter å ha løst inngangsbilletter til hele 10 svenske kronor, får vi se hvordan Möja-beboerne bodde i gamle dager. Enkle kår gjorde ikke dette til noen dans på roser. Spesielt ikke om vinteren, da øyboerne måtte ta seg inn til hovedstaden med hest og slede over isen. Med seg hadde de saltstrømming. Og sommerstid, fra tidlig på 1900-tallet, hadde de med seg jordbær - de berømte "m öjagubbarna" - til markedet.

Det finnes imidlertid ingen riktig gamle bygninger igjen på Möja. Forklaringen er enkel og brutal: 13. juli 1719 angrep russiske styrker øya, slo ned all motstand og satte bygningene i brann. Bare kirken fikk stå hel tilbake. Den russiske invasjonen ble imidlertid stoppet av svenske styrker før russerne nådde Stockholm.

- På vestsiden av øya kan dere fortsatt se spor etter russerne. De etterlot seg nemlig spesialbygde ovner som står igjen i vannkanten, forteller museumsbestyreren.

Fisk og musikk

Når det kommer til action, liv og røre, kan nok ikke den svenske østkysten matche Bohuslänkysten. For dem med lakenskrekk blir Stockholmskjærgården noe slapp i lengden, kanskje med unntak av Sandhamn, som er det store samlingspunktet. I Långviken forstår vi uansett at vi ikke får det stort morsommere enn vi gjør det til selv. For Maria, enda en Maria, Helena, Dennis og undertegnede blir det gitarspilling, allsang og alternativ Yatzy under en regntung kalesje.

Men i kveld får vi hjelp fra omgivelsene. Vi blir tipset om en konsert på "dansbanan", et trekkplaster for flere av øyene i nærheten, og bestemmer oss raskt for å utforske det lokale kulturlivet.

En anbefalt, kulinarisk opplevelse står først på programmet: Wikströms Fisk i Ramsmora. Den er trolig skjærgårdens mest kjente restaurant, og drives av fiskeren Rune Wikström og hans familie. Så å si alt som tilberedes i restauranten er råvarer fra Wikströms egne garn.

Svært så sjarmerende, men samtidig nokså problematisk, skal det vise seg. For da vi har benket oss i folkelige og trivelige lokaler, blir de fem første valgene på menyen kontant avvist med "har tyvärr inte". Om det er fiskeren Wikström eller fiskene som er uteblitt, kan vi bare spekulere på.

Når suppen i tillegg smaker farget vann, sausen er ødelagt og potetene ukokte, er farsen komplett. Jeg angrer på at jeg ikke tok med nummeret til Pizzabussen. Wikströms familiebedrift har et forbedringspotensial å fokusere på - hvis ikke henger dens gode navn og rykte i en svært tynn tråd.

Del to av kvelden skal vise seg langt mer vellykket. Det urbane mannskapets avmålte forventninger gjøres faktisk helt til skamme. På scenen i "dansbanan" står den for de fleste ukjente, New Orleans-baserte gotlendingen Theresa Andersson. Musikeren holder et heftig "one-woman-show" med ragtime og folkemusikkinspirert jazz som får taket til å løfte seg. Før vi vet ordet av det, er kvelden over og vi blir børstet ut av lokalet sammen med ølflasker og plastglass. Det eneste denne bygdefesten har manglet, er et skikkelig fylleslagsmål.

Vi spares for en vandretur langs grusveien i nattemørket. Skyssen hjem til båten går på flakmoppe, og koster oss et par porsjonssnus og en sigarett.

Mer info

Les mer om Möja på www.mojaturistinfo.se eller ring Möja Turistforening, tlf. +46(0)857164053.

Boken "Arholma - Landsort med Gotland", utgitt av Nautiska Förlaget, er en nyttig guide for besøkende til Möja og de andre øyene i Stockholmskjærgården.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!