Den mest brukervennlige GT-Ferrarien noensinne utfordrer norsk vinter i sin søken etter et underjordisk underverk: Verdens dypeste biltunnel.

Det er antagelig som å bli født. Skremmende, og plutselig kaldt. Det ene minuttet raser vi fra enda en av de mange grovt utsprengte tunnelene som syr sammen E39 gjennom Vestlandet. Lyden av en Ferrari California med 4,3-liters V8 gir gjenklang mot tunnelveggene, og så spretter vi skremt ut i friluft, til den blendende klare lufta og Vestlandets novemberkulde.

Lufta er så kald at den legger seg over frontruta som en isnende tåke, og visker ut sikten forover som en dårlig tv-skjerm. Landskapet er isbelagt, og trærne bærer vekten av vinter.

I snøfonna

Jeg kaster enda et blikk på de golde omgivelsene da Ferrarien i 65 km/t plutselig måker elegant gjennom en snøfonn som har fokket seg på veien, og får meg til å rope ut en haug banneord. Dette er kanskje en liten snøfonn etter norske standarder, men den er mer enn stor nok til å få varsellysene til ESP-en til å blinke vilt og rette opp en vanvittig skremmende skrens.

Om vi kjører ut, er vi i en hvit bil mot en veldig hvit bakgrunn, og det lover ikke godt for et redningsteam. De ville ikke funnet oss før i juli.

Vi roer ned litt.

Fjordlandet

Sivilisasjonen tok farvel med oss for omkring fire timer siden. Nå er det bare skog og fjell som omgir oss, med klynger av furutrær med rødbrune stammer og lange, grønne barnåler – nesten de eneste tegnene på sovende liv som stikker opp fra det røffe vintersløret.

Vi ankommer fjordlandet og da åpner det ville landskapet seg til det som gjør dette området så spesielt. Veiene er kronglete, svarte tråder som slynger seg gjennom en natur badet i solskinn. Det er veldig juleaktig.

Men det er verdt å huske at dersom Julenissen fikk havari her og ikke fikk hjelp raskt, ville han ha Rudolf over bålet før sola gikk ned. Det er nok vakkert, men stedet er ikke å spøke med. Best å la være å starte en krangel.

Men hvorfor i Norge?

Og det reiser kanskje spørsmålet om hvorfor vi er i Norge med en 460-hesters superbil hvor dens vanlige evne til å nå 100 km/t på under fem sekunder blir litt begrenset av at bakhjulene vil spinne på den islagte veien langt inn i sjuende gir. En bil med en pris på flere millioner. En bil som man helst bør ha skikkelig forsikring på for å finne på å reise hit med den i november.

Grunnen er at California er den av dagens Ferrarier uten firehjulsdrift som er best egnet til å takle slike ekstreme forhold: GT-egenskapene gjør den svært egnet til lange kjøreturer på forskjellig veistandard. Vi kunne riktignok ha kjørt en 599, men den ville ikke vært i nærheten av så vennlig som California. Og uansett; når vi kommer dit vi skal, ville ikke en 599 være i stand til å ta ned taket slik som California kan.

Og dit vi skal, er det en prioritering.

Raskt gjelder ikke her

Men først er vi nødt til å takle realitetene en norsk vinter byr på med en superkraftig bil som ikke har piggdekk. Ei heller en spade, eller en kaffetermos, teppe eller noe annet fornuftig overlevelsesutstyr.

Veien er belagt med hard is, og overstrødd med skavler av fokksnø. Og av alle forholdene som egner seg for rask bilkjøring, er vestlandsveier i november ikke en av dem.

En soltørket hårnålssving med grep går greit, men bare 100 meter lenger ned ligger svingen i skyggesiden noe som betyr like god gripeevne som såpebelagt vinyl.

Du kan snakke om styrefølelse alt du vil, men når du kommer ut på disse isete skrekkpartiene er du fornøyd med overhodet å kunne styre. Går du over streken, har du ganske enkelt ikke noe slingringsmonn. Du bare måker framover, og treffer enten et fjell eller kjører rett ut i det store intet.

Raskt gjelder ikke her.

Uhørt i en Ferrari

Vi har store mengder fotoutstyr i det store bagasjerommet. Det gir ekstra vekt over drivhjulene, men California'en er likevel lunefull. Hadde det ikke vært for dekkene (Pirelli Sotto Zero) ville vi ikke engang vært her: De fleste andre kjører med pigger.

Det riktige her ville vært pigger i hauger, firehjulstrekk og en veldig lett høyrefot. Derfor er det overraskende at Californias 460 hester føles nesten vennlige. Det skyldes hvordan kreftene leveres. Den syvtrinns DSG-kassa har funnet en uvanlig nisje – snøkjøring.

DSG-en gir minst mulig forstyrrelse av dreiemomentet på bakhjulene, og dermed minst mulig sjanse for å spinne når de to kløtsjene jobber.

Det høres kriminelt ut å ha en Ferrari i ”Comfort Auto”-modus, men dette er virkelig den beste måten å beholde verdigheten på når man kjører på is. Men å kjøre langsomt er ikke planen.

Fjellene rager mot himmelen som grå hoggtenner

Vi legger furuskogen bak oss og kommer inn i et landskap av treløse vidder. Bolighusene er blitt redusert til små fiskehytter langs frosne fjellvann.

Det er utrolig vakkert; nesten til det punktet hvor det sklir over til å være en klisjé.

Men det er tøffe realiteter bak idyllen. Fjellene rager mot himmelen som grå hoggtenner, stadig høyere, og reflekteres i isen på vannene. Det kan se ut som om isen bare er noen millimeter tykk, men kaster du en tung stein på den virker det som om den er av eik. Dette er et virkelig røft landskap. Og vi er bare en liten summende flue på ansiktet til fjellet, uten noen evne til å gjøre inntrykk.

Vi stanser og slår av motoren til den hvite Californiaen, og stillheten blir total. Og øredøvende.

Ikke slik vi pleier å se Ferrari-er

Før vi kommer til fergen ved Folkestad har Ferrarien fått den typen veiskitt som bare kan komme fra titalls timer med skikkelig kjøring på møkkete og sølete og isete veier. Hekken er blitt en innholdsløs klump av grått. Den er dekket fra topp til tå i lysabsorberende skitt, bare med lette skyggevariasjoner fra aerodynamikken.

Dette er ikke slik vi vanligvis ser Ferrarier – skinnende på utstillinger, eller langs en strandpromenade. Denne bilen ser brukt ut, og den kler det så absolutt. Å se en slik bil dekket av ærlig reisemøkk er som å se den med krigsmaling.

Etter å ha brukt noen timer på å bli vant til hvordan Californiaen har en tendens til å slenge med hekken, og manøvrere den vanvittig langsomt gjennom hårnålssvinger, kommer vi til Ørsta, omgitt av Sunnmørsalpene.

Vi tar noen timers pause så trafikken kan roe seg. For det vi planlegger å gjøre krever så mye anonymitet som det er mulig å få med den eneste Ferrari Californiaen i Norge.

Så setter vi av sted, og tar E39 mot Hareidlandet; den største øya på Sunnmøre.

Vi stopper bare lenge nok til å ta ned taket, og ser på at det varme skallet legger seg på plass under karosseriet bak med et sukk. Det er ennå 12 minus, og uansett hvor myk toppen er, må bilen jobbe.

Jeg sjekker speilene, blinker ut, og drar mot midten av Jorden.

Verdens dypeste veitunnel

Det høres overdramatisk ut, men er det ikke.

Den undersjøiske Eiksund-tunnelen mellom fastlandet og Hareidlandet er verdens dypeste veitunnel. 7765 meter lang, 287 meter dyp med en stigning på opp til 10 prosent.

Det er som å stupe ned en fleretasjers parkeringsrampe og ned 75 etasjer. Det er et tre minutters langt dykk ned til grunnbasen av planeten vår. Vi gjør det naturligvis i en Ferrari med fantastisk lyd. Og siden dette er det første stykket med tørr asfalt på 80 mil, bestemmer jeg meg for å gjøre dette litt mer hyggelig ved å sette manettinoen i «Sport», gire ned fem trinn (ja, fem), og dytte gassen i bånn.

Lyden er nær sagt stroboskopaktig. Den presenteres som en visuell vold som ville få en MTV-video til å virke som en tv-reklame for Valium.

Reisen til Jordens indre

Inngangen til tunnelen ser ikke spesiell ut, men det hvite tunnellyset avslører raskt hellingen som faller endeløst foran deg. I flombelysning. Kilometer etter kilometer. Sidene av selve tunnelen har spiraler som i en enorm rifle, og øker følelsen av fart. Og når turtallet øker, blir hele greia som en merkelig, surrealistisk science fiction-film.

Lysene går over i en sammenhengende strek når Californiaen prøver å skyte sine egne stempler ut gjennom toppen av motoren ved 8000 o/min mens den brøler som en gal okse. Dette er ikke det falsettskriket du får fra en bil med midtplassert motor, men dype og kontrollerte brøl i kjølvannet vårt som raser nedover tunnelen som en flodbølge under trykk.

Tunnelen går dypere og dypere inn i Jordens indre. Luften blir tykk med en tett stank av kreftsmakende eksosgasser. Og Califoriaen feier gjennom dette som en slags møkkete porselenskule.

Og dette er – om jeg må se det slik – jæv*** fantastisk!

Knusende klaustrofobisk

Når vi omsider når bunnen, som er markert med en enorm babyblå avkjøringslomme, har jeg absolutt ingen idé om hvilket gir vi er i, eller hvor fort vi kjører. Blodet hamrer i ørene. Øynene er like ufokuserte som hos en misbruker, og jeg puster som om jeg har mistet en lunge.

Og like kjapt begynner tunnelen å stige igjen, og jeg innser at selv om taket er nede er jeg kokende varm. Termometeret i bilen forteller hvorfor: Temperaturen har steget med 20° på veien ned.

Vitenskapen kan forklare dette veldig kjedelig, men tatt i betraktning den knusende, klaustrofobiske vekten av fjellet som du vet er over deg, liker jeg å tro at det skyldes magmaen som svetter ut fra de betongsprøytede veggene i tunnelen.

På vei oppover fra graven, ut av den illeluktende, partikkelfylte lufta i bunnen av tunnelen, viser Ferrarien ingen tegn til å slite med stigningen.

I løpet av minutter skyter vi opp i natteluft som er skarp nok til å skjære sår i ansiktet. Himmelen er bestrødd av stjerner. Det er et lite sjokk. Det føles flott å være ute igjen – som om vi på en måte har unnsluppet.

En inderlig reise

Vi stopper. Litt forvirret, nå som de få fantastiske, ekstreme minuttene er over. Vi filosoferer over den herlige hensiktsløsheten ved å dra helt hit, bare for å kjøre i verdens dypeste tunnel i en flott, hvit Ferrari.

Men så stirrer du utover det norske landskapet, og så virker det ikke hensiktsløst. Det virker bare fantastisk. Og mens den tanken gløder lykkelig mot innsiden av hodet, sjekker jeg speilene, blinker ut, og jager bilen ned i smogen igjen.

Og ler…

Les hele saken

Se flere saker fra: De råeste bilene vi har kjørt

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!