-Jeg er en vandrende 40-årskrise

Jeg blir 40 i høst. Og jeg har tenkt at det skal gå greit, for jeg har ikke noen 40-årskrise.

Trodde jeg. Men så viser det seg at jeg er en vandrende 40-årskrise. Jeg har alle tegnene. Jeg vasser i 40-årskrisetegn og bør umiddelbart søke støtte hos profesjonelle. 40-årskrisetegnene har vært litt uklare for meg. Men nå er de på bordet.

Et av de aller sikreste tegnene på kvinne i 40-årskrise er økende opptatthet av leopardmønster. Det begynte i januar. Jeg var i Stockholm. På salg på det berømte varehuset NK. Jeg så en leopardkåpe, og tenkte: «Den skal jeg ha. Er det noe jeg skal ha, er det leopardkåpe. Den er på 70 prosent, og den er fin». Det var bare starten. Ser jeg noe med leopardmønster nå, så trekkes jeg mot det. Som en flue til lyset.

Sammenfallende med leopardoppheng kommer et økende behov for å gå med smykker. Det skal være bling. Det skal være gull. Det skal se dyrt ut, og det kan godt klirre.

Jåleriet har dreid seg bort fra søte små ringer mot svære, vulgære skrikende smykker. Det er krisa som snakker.

Bukplastikk og baby

Man googler bukplastikk. Finner ut at det ofte er vellykket, og ser ikke lenger på det som en helt fjollete tanke å legge seg under kniven. Det koster rundt 60 000 løk.Og for en kvinne med 40-årskrise, så høres ikke det så gæærnt ut.

Tanken på et tredje barn er noe man er innom. Man tenker dette er siste sjangs. Babyer er søte. I hvert fall fram til de er et og et halvt. Så kommer det et par år med terror før de blir søte igjen. Det virker som en god idé med et tredje barn – før man blir innhentet av virkeligheten.

En kveld man har sunget «so ro» 37 ganger, en dag man har fått så mange slag og spark fra en to-ogethalvtåring at man faktisk griner, og man ser ned på sin muffinsmage og pupper som har seget minst fem centimeter og vet at det er 40-årskrisa som snakker. Det er den som vil ha et barn til. Ikke du.

Mokkabønner og kamferdrops

Dette skjer sikkert ikke alle, men min 40-årskrise har også noen trekk av 70-årskrise. Jeg hører rett og slett litt dårligere.

Jeg må be folk gjenta det de sa. Jeg må ha på tv-en urimelig høyt, ifølge folk jeg bor sammen med. Og jeg begynner å klage på diksjonen til folk som prater. 40 år gamle ører som begynner å slite.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Man vurderer å ligge med noen på 27. Bare for å se om det er mulig lenger. Fins det noe mojo igjen, eller er det bare å legge seg ned i varmt bad og spise mokkabønner og kamferdrops og tenke at «dett var dett».

Det blir med tanken. Men tanken er der. Og den oppstår fordi man har vært på ferie i sørlige land der man før ble hoiet på. Og det blir man ikke lenger. Men man merker sultne blikk fra 60-årige middelhavsmenn og man utstår ikke tanken på at de tror de har sjangs. Man kan få 40-årskrise av mindre.

Jeg kan ikke gi meg uten kamp. Jeg må ta på meg leopardtights og rød leppestift og stå for det. Dytte muffinsmagen rundt på ryggen i holdinundertøy og løfte hodet og be folk snakke litt høyere når de snakker til meg.

Ja, jeg er 40. Eller førr som man sier når man er blitt førr. Ta kontroll over forfallet og holde rundt de jeg elsker. Og håpe på 40 år til.

Denne saken ble første gang publisert 14/11 2014, og sist oppdatert 24/06 2017.