På en hel vegg i stua troner alle praktutgavene hennes, den såkalte show off-hylla. På barneværelset til den førstefødte, som snart ser dagens lys, er det tegneserier fra gulv til tak. På veggene rundt omkring henger seriestriper i glass og ramme. I sommerhuset på fjellet regjerer Fantomet, mens bodene hjemme hos Tonjes foreldre er fulle av Bamse, Donald og Pellefant. Husets to katter er oppkalt etter tegneseriefigurene Buffy og Spike, og Tonje spøker med å kalle babyen for Jason, etter en av sine norske seriefavoritter. Nå har hun attpåtil begynt på franskkurs for å kunne lese franske serier som ikke blir oversatt til engelsk.

- Mannen min og jeg har stadig vennligsinnede diskusjoner om hvor mye jeg skal ha framme. Selv har han enorme mengder bøker, så dette blir et kompromiss, forklarer Tonje.

Hun kan ikke tallfeste samlingen sin nærmere enn at hun hadde over 5000 bøker og blader for «en del år siden». Når hun ukentlig kjøper nye godbiter, kan man bare tenke seg selv. Hun forsikrer imidlertid at tegneseriene ikke utgjør noen alvorlig trussel mot familieøkonomien.

- Jeg er sparsommelig på alt mulig annet, og kjøper aldri dyre møbler, klær, sko eller sminke.

Donald viste vei
Å lese var det aller verste Tonje visste som barn, fordi hun hadde dysleksi og fordi hun stammet. Faren fikk ideen om å bruke Donald-blader som lesetrening. Dermed ble det mer lystbetont og Tonje knakk koden. Samtidig ble sulten på tegneserier vekket. Det som startet som en lidenskapelig hobby, er etter hvert blitt et levebrød. I flere år anmeldte Tonje tegneserier i aviser og blader, og i dag kan hun titulere seg tegneserieredaktør. Donald-, Pondus- og Rockybøker er ansvarsområdet hennes.

- Hadde jeg bare visst som 14-åring at det faktisk gikk an å leve av tegneserier, sier samleren.

Som tenåring var Tonje en skikkelig nerd, helt oppslukt av sin egen tegneserieverden. Da hun var den eneste jenta i miljøet, var det viktig for henne å bli like kunnskapsrik som gutta.

- Jeg brydde meg ikke om klær og utseende, var blek og hadde langt, fett hår og tykke colabunn-briller. Storesøsteren min grep inn og viste meg at det fantes en verden der ute. Hun fikset meg opp, sendte meg til frisøren, skaffet meg kontaktlinser og nye klær. På skolen trodde de det var begynt en ny jente i klassen. Det er viktig å ha et nettverk som korrigerer deg sånn at det ikke tipper helt over.

Tupen og Lilemor
Tonje har vært en enslig svale i seriemiljøet siden tenårene, og selv i dager det svært få jenter som samler på tegneserier. Kvinner samler heller ikke på samme måte som menn.

- Jeg vet om gutter med store samlinger som ikke har lest halvparten av tegneseriene sine. De skal bare ha dem. Det skjønner ikke jeg, for lesegleden er det viktigste for meg. Jeg samler på det jeg liker selv, og bryr meg ikke om verdien i kroner og øre. Med årene er jeg blitt mer kvalitetsbevisst, og kan godt kvitte meg med blader som ikke holder mål, selv om det blir et hull i årgangen. Jeg kan også låne bort blader, mange av guttene gjør ikke det. Jeg har inntrykk av at mannlige samlere har nok med seg selv og sitt eget lukkede fellesskap, mens jeg misjonerer. Jeg vil så veldig gjerne dele dette med andre og innvie dem i tegneserienes fantastiske verden, sier Tonje entusiastisk.

Nå har hun begynt å samle på Tuppen og Lillemor-blader fra 80-tallet.

- Jeg har ingen fra før, for jeg leste aldri jenteblader i oppveksten. Da var det bare amerikanske superhelter som gjaldt for meg, spesielt X-men. I dag spenner samlingen fra Batman til Bibelen, og mye har høy kunstnerisk og litterær kvalitet.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!