Den forhatte dugnaden. Lappen i postkassa fra sameiet. Brevet i sekken fra skolen om at nå er det trinnet til ditt barn som skal arrangere 17. mai. Telefonen fra pappa om at hytta skal beises i fellesskap i mai.

Dugnad har lenge vært et skjellsord. Et slags ekko fra en tid der ikke man kunne betale seg ut av det meste. Men hva er det som er i ferd med å skje?

Dugnaden har fått en ny vår. Den er født ut av en ufattelig menneskelig katastrofe, der tusener på tusener hiver barna sine oppi overfylte båter som lekker.

Norske pappaer og mammaer og kusiner og fettere og tanter og tremenninger orker ikke la være å gjøre noe.

henriette steenstrup

SAMARBEID: Store og små til dugnad – måtte det vare lenge! © Foto: Privat

Brister av stolthet

Siden de vi har valgt til å bestemme i landet vårt ikke vil si de forløsende ordene «her må noe gjøres!», tar noen andre skjeen i egen hånd. «Refugees welcome to Norway» får nye medlemmer hver dag og det dannes lokale grupper. Det sprer seg.

Mennesker med huslån og fire barn, syke foreldre og plen som skal klippes, foreldresamtaler å gå på og legetimer og bekymringer, leter fram klær de kan gi bort, leker som ikke blir brukt og penger man ikke har. For å bidra til dugnaden.

Det er så hjertet brister av stolthet over at disse bor i mitt land. Og hvorfor blir jeg så glad? Og inspirert.

Fordi jeg i ukevis er blitt forledet til å tro at Norge er fullt av nettroll og politikere, mennesker som vil at folk skal drukne i tusentall heller enn å komme hit.

Som har glemt at kanskje deres besteforeldre, i likhet med mine, måtte flykte under krigen. De har glemt at Marshall-hjelpen i sin tid berget oss over kneika, noe jeg som ikke var der ble minnet om under hele oppveksten av mine besteforeldre, gjennom deres usvikelige lojalitet til USA.

Ny dugnadsånd

Jeg trodde en stund at dette landet hadde blitt fullt av menneskeforakt og fullstendig mangel på empati. Og ønsket heller at jeg var tysk, der folk i landsbyer står på perrongen og tar imot flyktninger med blomster og vinking.

Jeg ble deprimert av det. Gikk og kjælte for tungsinn og avmakt. Også kommer denne bølgen av ektefølt engasjement og skyller vekk tristessen.

Alle disse mennesker som må ha kjent på noe av det samme som meg, har ristet avmakten av seg, brettet opp ermene og tenkt – gi meg en oppgave, etterpå kan vi drikke kaffe og føle at vi har gjort noe godt for noen andre.

Ikke være en del av klynking, sutring og redsel for ting som beviselig ikke er et problem. Disse dugnadsmenneskene som bestemmer seg for å være nettopp det. Mennesker med empati. Denne evnen som skiller oss fra de fleste dyrearter.

Sterkt fellesskap

Takk, mennesker. For å ha gitt meg troen på mennesker. Takk, mennesker. For å vise dugnaden sitt sanne ansikt. Ikke som noe hemmende som forkludrer, ødelegger eller forsurer. Men noe som løfter fram det beste i folk.

Når de som forvalter fellesskapet ikke står opp til oppgaven, men oppfordrer folk til mer klynking, mer forakt, oppfordrer dem til å nekte å ta imot det som er vedtatt.

Dugnaden har reist seg. Og vist seg sterk. Måtte den vare litt lenger enn et blaff.

Måtte dugnadsånden rote seg langt inn i den norske folkesjela og bli der. Hjelpe oss alle til å løfte blikket, rette ryggen og kunne si til våre barnebarn «vi var mennesker og det handlet om mennesker. I nød». Og vi tålte ikke så inderlig vel den urett som ikke rammet oss selv.

Måtte dugnadsånden bli en så viktig del av vårt felles tankegods at det igjen kommer en dag der vi kan irritere oss over tilløp til dugnad fordi de vi har valgt til å forvalte godene har innsett at det er det de skal: Arrangere dugnad. Forvalte godene. Og fordele pliktene.

«Refugees welcome to Norway». Jeg tror dessverre ikke Facebook-gruppa «Norge er vårt» gir den samme gode følelsen av dugnad. Jeg skulle ønske de fikk kjenne på den.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!