Kaja (31), art director

Har vært singel i 4 år.

Er på jakt etter en som er selvironisk, skarp og inkluderende, og som jeg kan le sammen med helt til vi sitter på gamlehjemmet.

På date er jeg flørtete og litt tragisk, tror jeg. Jeg snakker sikkert altfor mye om meg selv.

Jeg synes det er romantisk når man blir elsket for den man er. Og når jeg får blomster, helt uten grunn.

Min drømmemann er han som jeg skal være sammen med resten av livet.

Jeg har alltid tatt ansvar for mitt eget liv. Med stø kurs har jeg gått min egen vei, tatt personlige beslutninger og oppsøkt de tingene jeg har ønsket å utforske.

Men av en eller annen grunn har jeg vært svært passiv på sjekkefronten. Kanskje er det fordi en kjæreste aldri har stått øverst på ønskelista, eller fordi jeg synes det har vært smigrende og behagelig at gutter har tatt kontakt med meg.

Men nylig var tiden inne for å ta be-noen-på-date-jomfrudommen. Gjennom jobben som AD i Det Nye har jeg nemlig truffet en fyr som for første gang har gitt meg lyst til å kaste alle hemninger og være den som tar kontakt.

En fotograf som er så digg at jeg har lyst til å spise ham opp!

Sjekket opp en kollega

Det hele startet med at jeg merket at jeg begynte å glede meg skikkelig til de dagene vi skulle jobbe sammen.

Jeg brukte ekstra tid til å tenke på hva jeg skulle ha på meg, kjente at det kilte litt i magen. Vi samarbeidet alltid så fint på settet, og jeg fikk bekreftet at vi tenkte likt og mente det samme om mye.

«Fy søren, denne fyren liker jeg!» tenkte jeg alltid da arbeidsdagen var over.

Men jeg følte ikke at jeg var i en posisjon hvor jeg kunne flørte så mye. Vi møttes jo toss alt bare på jobb, med andre kollegaer til stede.

Derfor gikk jeg lenge og bare håpet på at han skulle legge merke til meg. Men til slutt skjønte jeg at det ble for dumt. Jeg hadde jo så lyst til å henge med ham, finne ut om han var så bra som jeg hadde inntrykk av.

Tenk om han tenkte det samme, også gikk vi begge bare der og virret! Dermed var det bare en ting å gjøre: Spørre om han ville henge med meg utenom arbeidstid en dag.

- Men jeg vet jo ikke engang om han har kjæreste! sa jeg bekymret til venninnen min.

- Det er langt mindre skummelt å sende han en melding hvis jeg får bekreftet at han er singel!

Jeg satte venninnen min på saken. Men heller ikke hun klarte å finne sivilstatusen hans på en smud måte. Så da fikk det bare briste eller bære.

TOK TAK: Kaja satte klørne i en kollega, og fikk napp. © FOTO: Johanna Siring

Den første meldingen

Jeg kjenner at nervene er i helspenn idet jeg plukker fram mobilen, åpner en sms og skriver så fort at jeg ikke skal rekke å angre:

Kan ikke vi finne på noe sammen en dag? Jeg har veldig lyst til å bli bedre kjent med deg :)

Idet telefonen bekrefter at meldingen er sendt, sprer en blandet følelse seg i kroppen. Jeg er både livredd og helt sykt glad på en gang!

Det føles befriende og deilig endelig å ha gjort det, spurt om det jeg har hatt lyst til å spørre om så lenge. Men selv om jeg har prøvd å forberede meg på at han kanskje svarer nei, så blir det unektelig både trist og kleint hvis han faktisk gjør det. Vi er tross alt kollegaer, og kommer til å måtte møtes i jobbsammenheng i fremtiden, enten jeg vil eller ikke.

Etter noe som føles som en evighet - som i virkeligheten kanskje er ti minutter - får jeg svar. Det dirrer i hendene idet jeg åpner meldingen:

Kan vi vel :) Hypp på å se Bård Tufte på Latter?

Ååååh! Jeg må ha dødd - og kommet rett til himmelen! Ikke nok med at han var hypp på å henge - han kom til og med opp med et forslag til hva vi kunne gjøre! Det føles som om jeg har vunnet i Lotto, fått Yatzy og jackpot på en gang!

KOLLEGA-DATING: Kaja jobbet med drømmemannen - men turte egentlig ikke å gjøre noe med det. © FOTO: Johanna Siring

Jeg kjenner at nervene er i helspenn idet jeg åpner en sms og skriver så fort at jeg ikke skal rekke å angre

Ja, det ble klining

Forestillingen på Latter viser seg å være utsolgt, så skal heller møtes på en bar. Idet jeg går inn på Internasjonalen føler jeg meg selvsikker. Det føles helt naturlig når vi sees, vi gir hverandre en klem og smiler, men etter hvert blir jeg mer og mer flau. Dette er tross alt en veldig uvant setting, vi pleier jo å sees på jobb.

Og den selvtilliten jeg hadde strevd med å bygge opp forsvinner litt etter hvert, når jeg skjønner hvor utrolig bra han er.

Og hva om jeg bare driter meg loddrett ut når jeg åpner munnen min? Men heldigvis er han en avslappet type, som etter en stund får meg til å slappe av også.

Jeg forteller ham at jeg lenge har lurt på om han er singel, og det viser seg at han har gått og trodd at jeg hadde kjæreste. Flaks at jeg fikk avkreftet det, en gang for alle!

Utpå kvelden ender vi på dansegulvet, det blir klinings og vi har det så utrolig gøy - og ender opp med å møtes igjen, bare to dager senere.

I skrivende stund planlegger vi en ferietur, vi spiser søndagsmiddag og sår urter sammen. Fra bare å ha møttes på jobb, har vi nå vært ute på byen, hengt med hverandres venner og gått på kunstutstilling.

Og for hver gang jeg møter ham, blir jeg mer og mer glad for at jeg klarte å ta det første, vanskelige steget. Tenk at dette er en fyr det kanskje aldri hadde blitt noe mer med, hvis jeg ikke hadde turt å sende den meldingen.

Og nå er han den som gjør meg ekstra lykkelig hver dag.

Les hele saken
Les alt om: