25 ÅR OG TREBARNSMOR: Camilla Husebø (25) er venninnegjengens svar på Petter Northug. Sammenlignet med røkla, ligger hun, med sine tre barn, langt framme i løypa. © Anja Ka

25 år og ulike liv

1.Vi lever i et samfunn med svært mange muligheter. Tidligere hadde unge mennesker i større grad en gitt rolle å gå inn i; forventninger fra familie og samfunn om å gå en vei. Idag er valgfriheten høyt verdsatt, ulike alternativer er sosialt akseptert og det unike betraktes som verdifullt.

2. Kombinasjon av valg og tilfeldigheter. Vi står stadig i små og store veikryss, og foretar valg som fører oss i en gitt retning. Samtidig spiller tilfeldigheter en stor rolle.

3. Personligheten vår påvirker våre interesser, sosiale relasjoner, helse, yrkesvalg og parfohold.

KILDE: Espen Røysamb, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.

For alle som er eldre enn Camilla Husebø (25) og så vidt klarer å ta vare på en kaktus, kan det høres ganske så ekstremt ut at hun er 25 år og trebarnsmor.

Mens vi akkurat er i stand til å gi en ørkenvekst en skvett i ny og ne, oppdrar Camilla ei som snart er fire år og et tvillingpar på ett.

– Jeg hadde nok en liten kvartlivskrise, da alle reiste vekk for å studere, mens jeg satt hjemme med et lite barn på armen. Jeg bekymret meg for at jeg ikke kom til å reise og oppleve like mye som det noen av venninnene mine gjorde, på grunn av alle forpliktelsene som hører til det å ha barn.

- Men etter hvert fant jeg ut at det bare er meg selv som setter begrensninger for hva jeg kan og ikke kan gjøre, sier Camilla til Det Nye.

- Typisk 25 å stresse

Camilla er uansett ikke den eneste i vennegjengen som har satt spørsmålstegn ved sin egen situasjon. Hun tror det er typisk 25 å stresse litt med det; om man har blitt voksen litt for fort, eller om man henger litt etter.

– Det er så viktig å nyte det man har og den man er. Vi er ennå veldig unge og det er helt naturlig at vi befinner oss på ulike steder. Så lenge du har det godt med deg selv, er det egentlig ikke så farlig hvilken livssituasjon du befinner deg i. Det meste går det jo an å endre på, sier hun.

Men da hun i 2010 skulle fortelle venninnene sine om den første graviditeten, en gjeng med 21-åringer som slett ikke var der ennå, var de mer overrasket over at det ikke hadde skjedd før – enn at hun nå hadde en bolle i ovnen.

At Camilla har tre barn er nemlig ikke et resultat av hui eller hast, men heller en naturlig konsekvens av at hun møtte forloveden sin på ungdomsfest da hun var 16 og han 19.

Tiden har rett og slett føltes moden for både én og to familieforøkelser, etter å ha vært sammen store deler av livet – i snart 10 år.

 – Jeg har nok alltid hatt et ønske om å bli en ung mor, sånn innerst inne, kanskje på grunn av at mamma også begynte tidlig, sier hun.

Men at hun kom til å ha tre barn som 25-åring, hadde hun nok ikke forutsett.

Barnehage og bleieskift

Selv om Camilla har en ganske så annerledes hverdag enn det barndomsvenninnene hennes har, med barnehage og bleieskift, har de ikke sklidd fra hverandre av den grunn.

Hun nygifte, akademikeren, journalisten, læreren, backpackeren, PT-en og trebarnsmoren har det minst like morsomt sammen nå, som det de hadde før. Det var tross alt ikke livssituasjonene deres, som gjorde at de først fant hverandre på ungdomsskolen.

– Innimellom så føler jeg meg 35, på grunn av erfaringene som jeg har hatt og voksenavgjørelsene som jeg må ta, men stort sett føler jeg meg yngre enn det jeg faktisk er – selv om det kanskje høres rart ut.

- Når jeg har det gøy med venninnene mine, er det nok ikke så lett å gjette at jeg er hun som har barn hjemme. Da er jeg tjue, ler Camilla.

Hun innrømmer likevel at det gjorde litt vondt å melde pass i begynnelsen, når hun ikke lenger kunne gjøre akkurat det hun ville, på grunn av forpliktelser som få på hennes alder har.

– Da jeg fikk nummer én, føltes det som et stort og plutselig ansvar. Når man får sitt første barn, går man jo fra å bare tenke på seg selv, til at alt brått dreier seg om en annen. Det endrer livet ditt, men på en fin måte, sier hun.

 

BYTTET UT RANSEL MED BACKPACKERSEKK: – Fram til jeg var 18 år var planen å bli politi. Men så dro jeg på utveksling i USA, og kom hjem hakket mer opprørsk enn jeg var da jeg dro, sier Kathrine. © Anja Ka

Valgfrihetens tidsalder

Ifølge psykolog ved Universitet i Oslo, Espen Røysamb, lever vi i en tid hvor valgfrihet sees på som en stor gode, men valgfriheten har også en kostand.

Vi må stadig bruke mental energi på å vurdere ulike alternativer, og vi ender ofte opp med å gruble over om vi brude ha valgt annerledes.

Vi har dessuten en iboende nysgjerrighet og trang til å utforske verden, noe som kanaliseres i ulike retninger - til å reise jorda rundt, prøve ut en ny jobb, begynne et nytt studie, eller få barn.

Utforskning kan være spennende, men også krevende, hvis man opplever at man ikke vet hva man vil.

Bor i en backpackersekk

Kathrine Line Østenstad (25) er like gammel som Camilla, men lever et ganske annerledes liv. Etter at hun dro på sin første backpackertur med søsteren i 2010, har sekken nesten ikke fått stå i ro.

– Da vi kom hjem fra turen, dro jeg for å ta spansk og latinamerikanske studier i Bergen. Jeg trodde jeg skulle lære språket der, men så viste det seg at selve studiet var på spansk.

- Heldigvis klarte jeg å bestå mange nok fag, takket være Google Translate og spansktalende venner, til at jeg fikk reise på utveksling i Argentina.

- Der fant jeg ut at jeg virkelig ikke kunne spansk, ler Kathrine, som ikke klarte å få tak i cheese engang.

Hun hoppet av studiene, begynte på NTNU i stedet, før hun endte opp i Argentina igjen. Fort gjort.

Ville bli politi

– Fram til jeg var 18 år var planen å bli politi. Men så dro jeg på utveksling i USA, og kom hjem hakket mer opprørsk enn jeg var da jeg dro, sier hun.

Turen over dammen gjorde så det ble viktigere for Kathrine å ha det gøy, enn å skulle kle seg i uniform en dag. Nå er har den store drømmen justert seg skikkelig – hun fantaserer om å åpne et hostell sammen med søsteren, enten på Costa Rica eller i Spania, selvfølgelig.

Å slå seg til ro er også på to do-listen, bare ikke helt øverst.

– Da jeg var liten, ble jeg nødt til å vokse opp veldig fort. Derfor kan det hende at jeg lever de «unge årene» nå. Av og til stresser jeg litt på grunn av det. Da tenker jeg at jeg må fullføre lærerstudiene og begynne å leve A4-livet.

- Men jeg har ikke funnet roen til å gjøre det ennå. Det er så mye jeg vil oppleve, før jeg går i gang med det. Men en dag håper jeg at jeg har hvitt hus, hage, lærerjobb og tre barn – minst. Jeg må bare reise litt til først, sier hun.

Til Sør-Afrika, Tanzania, India, Bhutan, Trinidad og Tobago, Japan, Italia, Portugal og Asia.

Lar seg ikke stresse

Selv om hun ennå ikke vet hva hun vil gjøre når hun blir skikkelig voksen, lar ikke Kathrine seg stresse av lys på kaka og «hipp hipp». Tvert imot. Hun elsker bursdager, fordi hun har som tradisjon å tenke tilbake på alt hun har lært det siste året.

Mimrestunden gjør det til en fryd å fylle år, fordi hun innser hvor mye hun faktisk lærer av å gå livets skole – å reise jorda rundt, oftest alene. Da forstår hun hvor langt hun har kommet siden hun var så ukomfortabel som hun aldri har vært, verken før eller siden, den første gangen hun besøkte Argentina. Da kunne hun jo nesten bare si hola. 

– Det beste og det verste med å være 25 år, er at du ikke vet hvor du kommer til å ende opp ennå. Jeg synes selv at jeg er ung nok til å holde på sånn som jeg gjør, mens andre nok blir stresset av å ikke vite, sier evigpositive Kathrine.

– Én ting er hvert fall bra. Den dagen jeg flytter hjem til Norge for å settle down, kommer jeg ikke til å trenge flyttebil. Jeg eier jo bare en kakeboks, en del fotografier, noen plater og et par malerier. Jeg liker å lett kunne pakke sammen tingene mine, ler hun.

- Mulighetenes tid

Ifølge Espen Røysamb, som er psykolog ved Universitet i Oslo, lever vi i et samfunn med svært mange muligheter. Tidligere hadde unge mennesker i større grad en gitt rolle å gå inn i; forventninger fra familie og samfunn om å gå en vei.

Idag er valgfriheten blant de i 20-årene høyt verdsatt, ulike alternativer er sosialt akseptert og det unike betraktes som verdifullt. Vi står stadig i små og store veikryss, og foretar valg som fører oss i en gitt retning.

Likevel har alle disse valgene vi har en kostnad.

- Vi må stadig bruke mental energi på å vurdere ulike alternativer, og vi ender ofte opp med å gruble over om vi burde ha valgt annerledes, sier Røysamb.

Du har kanskje hørt om kvartlivskrisa? En periode i 20–30-årene hvor du tviler på ditt eget liv og dets retning, fordi du begynner å bli voksen?

Mette Ljungquist Marstrander, ­som er rådgiver ved Karrierehuset, tror det er vanlig å oppleve en kvartlivskrise i dag.

– Forventningene til hvor vi skal være i livet til enhver tid er blitt større. Overgangen fra å være student til det mer voksne livet er en stor omveltning for mange, og det er plutselig helt andre forventninger både fra samfunnet, venner, familie og en selv, har hun sagt til Det Nye tidligere.

Følg Det Nye på Instagram, Facebook og Snapchat (@detnye)

 

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!