Line Bredrup Petersen (30)

Bosatt i Oslo

Spaltist og tekstforfatter

KOMMENTAR:

Mesteparten av bursdagen min lå jeg gjemt i sengen. Fordi det var grusomt for meg å skulle bli TJUE PLUSS og peppermø.

Jeg var rett og slett mentalt mørkegrå den dagen. Uansett hvor mye venninner og familie godsnakket på telefonen. De få utvalgte som kom igjennom, iallefall. Jevnt over hadde jeg den på lydløs og nektet å svare.

24. november. Dagen da jeg fylte tretti. Dagen da jeg spiste tre stykker marsipankake og gråt på skift i baderomsspeilet. Mens familien min satt i stuen og skålte i kakestykker og kaffe med melk. Hvis man kan kalle det å bli tretti en sykdom, dro jeg på meg en kraftig trettiårsdauden. Straight from Bjørgvin.

I forkant av D-dagen, begynte en nær venninne å lufte mange feiringsforslag. Om vi skulle feire sammen siden vi hadde sammenfallende bursdager. Leie et sentrumsnært lokale og en underbetalt kokk. Få på noe tapas og bobler, og feire oss selv med glade folk. Vennene våre. Være glade folk. Elske oss selv. Lage en festlig invitasjon på Facebook. Jeg, som jobber med ord, kunne jo skrive noe ekstra fiffig!

Det var bare så synd at jeg var, og er, mektig lei tapas og var for sur til å ville være sammen med mennesker i godt humør. Ikke hadde jeg noe morsomt å distribuere på Facebook heller.

Kraftig infisert av en hissig aldringspest, takket jeg derfor nei til et festlig samarbeid med min polarstjerne av en venninne. Til og med da hun sa at vi kunne sitte i en mørk kjeller sammen, bare vi to og høre på en av de trettisju melankolske spillelistene mine, blånektet jeg.

Å bli tretti var jævlig og det skulle jeg dyrke.

Det hadde jeg krav på å gjøre.

-Ok, sa Jubel-Jenny, og bursdagsflyktet til Karibien med eiendomsmeglerkjæresten sin.

-Faen, sa jeg, og drakk en pisslunken flaske terningkast tre hvitvin på en liten time. Alene.

Mitt mål i livet, som ambisiøs kvinne tidlig i tjueårene var å komme på forsiden av Dagens Næringsliv før jeg fylte tretti. Reality check: Jeg ble aldri næringslivets kvinnelige Messias. Like greit. Arroganse tar seg sjeldent bra ut på bilder.

Men, jeg klagde ikke...... Løgn! Det gjorde jeg. Men jeg har sluttet med det nå, et par måneder etter. Tror jeg. Jeg føler det som at jeg har tatt tømmerstokkrenna på det vi kan kalle tjueårenes park av fornøyelse. Jeg hadde sesongkort, faktisk. Man kan faktisk ikke klage på det. Å ha fått oppleve så mye med mennesker som har rørt deg så mye at du ikke vil fylle tretti.

Men hva skjer når tidenes joyride nærmer seg slutten?

Det kan føles for vilt, det kan være altfor spennende, du vet faktisk ikke hva som venter deg. Du sitter der med et konstant smådeilig, men allikevel motbydelig sug i magen. Men hva med det øyeblikket der tømmerstokken plutselig går fra å krabbe sakte oppover trekket til å plutselig skulle rase nedover i altfor stor fart? En fart og retning som er fullstendig utenfor din kontroll? I det veldige øyeblikket der du innser at du ikke kan hoppe av, men må følge løpet. Hva venter i bunnen av bakken?

Folk, eller mennesker, kommer i mange varianter, og har forskjellige forventninger. Til livet. Noen er dyr. Noen kvalifiserer seg kun til å være en svært uheldig biologisk masse. Skadedyr. Selv om de på papiret kategoriseres som arten homo sapiens.

Det som ventet meg, menneskedyret, var en stor splæsj med kaldt og fornøyelsespark-skittent vann. Rett i LE VISAGE. Det tørre, rynkete trettiårstrynet mitt som plutselig krevde hudpleieshopping tilsvarende velferdsbudsjettet til Horten i Vestfold fylke. Kommunen som i 2013 ble kåret til Norges fattigste.

Da jeg fikk tretti-splæsjen i ansiktet, trodde jeg at jeg skulle besvime. Av mini-angst. Den kvalmende følelsen som helt usynlig bokser deg brått, men lekent i mellomgulvet. Så du skal huske på at du ikke er tjueto. Og at du på ingen måte har livet foran deg lenger. Erfaringsmessig rammer den følelsen når du våger noe, men tviler. Når du tviler på deg selv.

Slutt med det. Stol på deg selv. Om du ikke greier det i en periode, utfordre deg selv på det groveste. Om du ikke greier å bære deg selv, gi faen og stol på andre.

Det fine er nemlig at man aldri tar tømmerrenna alene.

Du tar den med andre. Ukjente og kjente. De du kjenner ler du deg i hjel med. Du koser deg. DERE koser dere. Bare fordi dere nettopp har tatt den spennende, gøyale, men akk så grusomme turen i stokk på vann. Sammen. Den uforventede trettiårs-splæsjen, den tar dere. Sammen. Uavhengig av hvem den rammer hardest. Retningen er jo felles for dere alle. At håret er klissvått, og at sminken renner i små, svarte bekkefar fra skrekkslagne øyne er irrelevant. Dere gjør det sammen. Sjukt ekle og stygge, men fremdeles sammen.

Skinnskolettene du akkurat kjøpte. Og som ble ødelagt i fallet. De du tok på MasterCard mens du ba om at høyere makter skulle plukke opp regningen et sted mellom himmelen og postkassen din. Menneskene rundt deg har også hatt sko de aldri burde tatt seg råd til.

Og de. De satt der sammen med deg. De så ned på sine egne sko. Skoene som hadde samme rander som dine. Randene som aldri gikk bort. Randene som aldri går bort. Og skoregningen som aldri ble plukket opp av sjølvaste Jesus.

Jeg vil påstå at det er vi kvinner som kjenner mest på den kalde spruten i et passe modent og smilerynkete ansikt. Eller ødeleggende rander i et par nye semskede skoletter. Forventningene om å være hore MEN madonna. Karrierekvinne MEN en multitaskende mor. Supersosial MEN en type kvinne som digger taco og pjusk i sofaen. Vanvittig gøyal MEN Synnøve Solbakken. Fruktbar MEN ikke gravid.

Men vet dere hva? Jeg sitter ikke fast i den drittstokken av forventninger alene. Jeg har fine venner med i kampen mot pesten. De har alle klissvått hår og sminke på kinnet sammen med meg. Noen har mye, andre har lite. Men felles for alle mine, er at de er ydmyke og har et menneskesyn som ofte gjør meg stolt. Jeg beundrer mine venninner på tretti. De har opplevd dette håret som gikk ut av fasong og klistret seg fast i ørene. På grunn av litt for mye vannsprut i voksenbakken. Den også de ble utsatt for.

Alle kvinner har vært frivillig eller ufrivillig passasjerer i en Satans stokk.

Men hva bør vi damer gjøre når TRE NULL KRISEN slår oss overende?

Vi må by på oss selv. Våge å vise oss svake. I et samfunn som forventer det motsatte av oss. Hva så om noen ser ned på deg? Er du heldig, møter du noen som har tatt den skumle, men akk så deilige tømmerstokken før deg. Noen du kan være svak sammen med.

Mest sannsynlig kjenner du noen som allerede har kjent på siste etappe av fornøyelsespark for voksne.De har fått vått hår før, de. Og vet at det ikke er så altfor vanskelig å fikse. Den hårføneren du føler at du så sårt trenger. Den låner de deg. Av kjærlighet varmblåser de håret ditt når du selv ikke orker.

Også er det ikke så ille å bli tretti allikevel, kanskje. Det er jo bare å spørre om hjelp.

Bra damer hjelper hverandre. Alltid.

Dette med å mestre milepæler man ikke mestrer. Bra damer vet hva det betyr å ha et hår som er fuktig.  

Bra damer vet viktigheten av respekt og forståelse for de som går med evigvått hår. Bra damer er de som stiller med reisehårføner i vesken. Fordi de tenker på deg.  

De bra damene i livet mitt, det er de som skal få en fiffig invitasjon på Facebook.

Til TRETTI-EN årsdagen min.

Den milepælen jeg er klar for å feire.

Den uten tapas.

Men, med bestisen min.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!