Thea Steen

Driver bloggen www.theasteen.com

Frilansjournalist fra Stavanger. Tidligere Oslo-beboer. Bosatt i Brooklyn, New York.

Studert journalistikk ved Norges Kreative Høyskole i Stavanger. (2009-2011)

Vært kulturansvarlig i bydelsavisen Utsiktsposten. (2010)

Presseansvarlig for musikkfestivalen Numusic. (2010)

Deltidsansatt i Rogalands Avis. (2009-2011)

Informasjonsmedarbeider i Rogaland Teater. (2010-2011)

Jobbet i Dagbladet fra september 2011 til oktober 2014.

Har du husket å sjekke deg?

Livmorhalskreft rammer 300 kvinner hvert år.

Av de vel 400 000 celleprøvene som tas årlig i Norge og rapporteres til Masseundersøkelsen er omlag 5 prosent unormale.

Rundt 3 000 av disse celleforandringene er høygradige og behandles for å forhindre utvikling av kreft.

Mer enn halvparten av dem som får livmorhalskreft har ikke fulgt anbefalingene fra Masseundersøkelsen om å ta celleprøve hvert tredje år.

Kilde: Kreftforeningen og Kreftregisteret.

KOMMENTAR: Giften flyter inn i årene, inn i nyrene, inn i kroppen min. Rom 471, kreftavdelingens post to. Femte tirsdag på rad. Livsnødvendig gift, som bryter meg ned, gjør meg sliten og svak, før den skal gjøre meg frisk. Ukens andre dag er blitt den kjedeligste, på mange måter også den vanskeligste.

To liter ukjent blod, 375 mg/m2 cellegift og femten liter væske fordelt på fem uker. Alltid tirsdager. Alltid en lang prosess – fem timer, minst, gjerne seks eller syv. Giften drypper fra den røde posen, den henger der, øverst i stativet, over meg. 500 milliliter i timen, inn gjennom nålen – som alltid etterlater seg et nytt, blått merke på den stadig blekere høyrehånden min – inn i årene mine, der mitt eget blod tidligere har fått boltre seg fritt, alene, uforstyrret. Nå er det blandet sammen med gift og noen andre sitt blod.

I februar i år visste jeg omtrent ingenting om verken kreft eller cellegift. Det var et diffust begrep for meg, noe jeg ikke trengte forholde meg til, takk og lov. En siste utvei, kanskje, forbeholdt landets aller sykeste. En sterk gift som tar fra deg alt av hår, farger og livsgnist. Jeg vet nå at det på ingen måte er tilfellet. Iallfall ikke ethvert tilfelle. Ikke for meg.

Jeg kjenner ingenting. Nålen i armen er noe ubehagelig, iallfall den første timen. Den kalde væsken (først: én liter vann med kaliumklorid og én liter vann med magnesium) kjenner jeg bare innledningsvis. Når den først trenger seg gjennom de små årene mine. Et kaldt gufs, en rolig passasje. Armen min blir kald, før den blir varm igjen. Smertefritt, stort sett. Det vondeste er det som skjer innledningsvis hver tirsdag morgen. Nålen som skal inn i en av mine tynne årer. Noen ganger finner den lett veien. Andre ganger leker den med smerteterskelen min først.

Cisplatin, heter den. Giften jeg får nå, for at jeg siden skal få livet mitt tilbake. Jeg googler «cellegift» og leser at rundt femti ulike typer brukes her i landet. På mange måter er min gift grei mot meg. På andre måter er den mindre grei. Den har høy toksisitet, holder nyrene mine i jevnlig aktivitet, og har lært meg at jeg egentlig aldri har kjent meg kvalm. Før nå. Som regel kjenner jeg de første kvalmebølgene i løpet av onsdagen. Følelsen av at jeg vil være mest komfortabel ved toalettskålen er gjerne påfallende de kommende dagene. Det er ikke alltid den tar seg fri i helgen, heller.

Det varierer selvsagt, fra cellegift-mottaker til cellegift-mottaker, og i mitt tilfelle, fra uke til uke, har jeg lært. Der jeg i uke én knapt klarte å få i meg næring de tre første dagene etter at giften var gitt, var uke to og tre relativt kvalmefrie, før den snek seg tilbake og tok et godt grep om kroppen min i uke fire – og er med meg også i den femte uken.

Learning by doing også her. Jeg lærer hva jeg klarer å spise, og skjønner at kroppen min ikke alltid vil holde på det. Kvalmen tar ikke alltid hensyn til omstendighetene, som da vi søndag kveld kjørte fra Stavanger til Bergen, og jeg kastet opp både om bord ferge nummer én, ferge nummer to, og i veigrøfta et sted mellom Haugesund og Stord. Jeg tenker at det er en liten pris å betale, så lenge giften gjør jobben sin. Dessuten har jeg et godt utvalg kvalmestillende tabletter i medisinskrinet mitt.

75 mg/m2 cellegift i uken er altså nok til å fjerne alt av matlyst for et par dager, enda det ikke er mer enn at den i hovedsak fungerer som et supplement til det som er min primære behandlingsmetode på Haukeland: Fem heftige doser stråling, hver uke, i syv uker. Minst. Denne kombinasjonen setter tydelig preg på kropp og sinn. Jeg er sliten. Jeg er trett. Aller helst hviler jeg en time eller to hver dag, det er ikke alltid jeg får sove like godt om nettene, enda jeg er utslitt.

Jeg har allerede mistet mye i min kreftkamp, men cellegiften jeg får lar meg beholde håret mitt. Jeg tenker at det er det minste den kan gjøre. Enda jeg ikke er frisk, enda kroppen min kjennes tyngre og hodet mindre samarbeidsvillig for hver uke som, får jeg i det minste lov til å se noenlunde frisk ut.

Frustrerende, mener kanskje noen. Fint, synes jeg. Jeg føler meg sjelden mer syk enn det jeg gjør på rom 471, med giften hengende over meg, på vei inn i årene mine. Heldigvis er det bare tirsdag en gang i uken. Og så lenge cellegiften gjør jobben sin, har jeg få problemer med å stå i alt av bivirkninger.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!