Ut mot Stillehavet
Støvete veier og kokende jord, "Ringenes Herre"-landskap og art deco. Den beste måten å utforske New Zealand på, er på egenhånd.
- Jeg har haiket rundt i New Zealand seks måneder nå, forteller 30 år gamle Sarah fra Nederland.
Hun står i veikanten utenfor Hamilton med et stykke kartong i hendene. På kartongen har hun skrevet "Auckland CBD. Please". CBD står for Central Business District.
- Buhu, sier Sarah og vi ber om en forklaring.
- Jeg skal hjem. Pengene er slutt og nå gjenstår bare et par døgn i Auckland, før jeg setter meg på flyet til Amsterdam. Der venter bare jobb og mas. Jeg skulle gjerne hatt seks måneder til her nede, sier Sarah.
Sarah skal nordover, mens vi skal østover mot Rotorua. Vi kan derfor ikke tilby henne haik. Sarah blir imidlertid ikke stående lenge før en pickup blinker inn til siden og signaliserer at hun kan sitte på.
De færreste vil anbefale haiking alene, selv ikke på New Zealand. Nylig ble en kvinnelig haiker fra Tyskland funnet myrdet ved Egmont National Park.
- Jeg hadde nok ikke gjort det hjemme i Nederland, men her i New Zealand har jeg følt meg trygg hele tiden. Jeg har ikke hatt en eneste ubehagelig opplevelse, smiler Sarah og setter kursen mot pickup-en.
- Forresten, en ubehagelig opplevelse hadde jeg, roper hun tilbake.
- Jeg ble bitt av sandfluer oppe ved Bay of Island.
Ta "the Bruce"
Sarah drar hjemover, vi drar østover. I motsetning til nederlenderen har vi ikke seks måneder til rådighet. Ikke skal vi haike heller. Vi har egen bil og har valgt å konsentrere oss om de sentrale områdene på den nordligste av de to øyene som utgjør New Zealand.
Vi drar først til Rotorua, en tre og en halv times kjøretur fra Auckland hvor vi plukket opp leiebilen vår. Rotorua er blant de mest besøkte områdene på New Zealand fordi stedet er et senter for maorisk kultur på New Zealand og et område for varme kilder, kokende gjørmebad, champagne-sjøer og svovelstank. Rotorua gir oss et lite innblikk i maorisk kultur, viser oss at Jorden vi bor på lever og sender oss videre mens lukten av råtne egg fremdeles river i nesen.
Neste mål for turen er nasjonalparken i Tongariro. Fra Rotorua svinger vi inn på riksvei 30 retning Taupo.
Ved bredden av fiskeparadiset Lake Taupo treffer vi Brian og kompisene hans. De håper å fange noen virkelig fete ørreter.
- Dere bør ta "the Bruce" opp til skiområdet i Whakapapa og fortsette videre over til Desert Road. Da kommer dere gjennom hjertet av Tongariro og får god utsikt til vulkanen Mount Ruapehu, anbefaler Brian.
Han forteller at vulkanen sist hadde et utbrudd i 1997 og at vi bør forsøke å få rom på Bayview Chateau Tongariro, som bare omtales som "slottet".
- Vil dere forresten høre om den gangen jeg tok den største ørreten som noen sinne er tatt i Lake Taupo, spør Brian.
- Ey Brian, den fisken blir bare større og større for hver gang du drar den historien. Første gang var fisken bare på et par kilo, flirer kompisen Dean.
Det hele ender i en godlynt diskusjon om overkompensering, øl og kvinnfolk, og der Brian til slutt innrømmer at han gjerne legger på litt for turistenes skyld, slik at de skal få en god fiskehistorie å fortelle videre.
Gollum was here
Bayview Chateau Tongariro som Brian tipset om, viser seg å være et lite slott - med overkommelige priser. Det var på dette hotellet Peter Jackson og stjernene fra "Ringenes Herre"-filmene bodde da scener fra blant annet Mordor og Mount Doom ble spilt inn på location i Tongariro.
Et lite skilt oppe ved Meads Wall og Pinnacle Ridge er det eneste vitnesbyrd på at Frodo & Co har vært i Tongariro - for å blant annet spille inn scenene der Frodo og Sam fanger Gollum. Om vinteren er Whakapapa et populært skianlegg, men uten snøen er området en steinørken, en perfekt kulisse for Mordor og Mount Doom.
Fra Whakapapa fortsetter ferden på "the Bruce" mot Desert Road. Vi har satt oss mål å komme oss til art deco-byen Napier ved Hawke Bay på østkysten av New Zealand.
I stedet for å kjøre hovedveien til Napier, har vi bestemt oss for å ta en såkalt "heritage trail" med dårligere veistandard, men desto finere omgivelser. Forhåpentligvis. Kanskje vi endelig får bruk for firhjulstrekken som Toyotaen vår er utstyrt med. Litt sør for Waiouru svinger vi av hovedveien og over på en grusvei som ofte bare omtales som "Gentle Annie Road".
Art deco-byen
Det skal vise seg at den ca 140 km lange veien mot Napier ikke helt innfrir forventningene. Den byr stort sett på endeløse grønne heier med sau. Veien består til tider av løs grus som ofte gir oss følelsen av å være på sjøen. De brede dekkene på bilen gjør at vi "seiler" oppe på grusen, og firhjulstrekken er bare til pynt.
Vi bruker nesten fire timer på den 140 kilometer lange turen til Napier og havet. Alt støvet som ble virvlet opp fra sand og grus, fikk oss til å drømme om iskaldt øl og sjømat, og etter å ha blitt innlosjert på Motor Inn er det på tide å få oppfylt drømmene på Breakers Cafe & Bar ved strandpromenaden i Napier.
Jordskjelv og brann gjorde at mye av bygningsmassen i Napier ble ødelagt i 1931. Byen ble på to år gjenreist og arkitekturen på den tiden var sterkt preget av art deco. Derfor har Napier i dag en av de mest komplette samlingene av art deco-bygninger, og Breakers Cafe & Bar er blant de fineste bygningene med best beliggenhet.
Vi bestiller en sjømat-spesial og ser for oss en rikelig porsjon med reker, skjell og krabber. Det skal vise seg at porsjonen riktig nok er rikelig, men også en brutal påminnelse om at vi befinneer oss i et land preget av britisk kokekunst. Det eneste på tallerkenen som ikke er drept i frityrgryta er en stakkars østers. Den har på sin side havnet i et lite plastbeger fullt av balsamico.
Men i disse omgivelsen har maten mindre betydning, og skuffelsen er kortvarig - godt hjulpet av en seabreeze.
Luften lukter av hav, bilene cruiser på Marine Parade og vi kan høre dønningene fra Stillehavet slå innover rullestenstranden i Napier.
- Man kan ikke få nok av New Zealand, sa haikeren Sarah til oss.
Vi skjønner ha hun mente.
__________________________________________________________________________
Foto: Therese S. Borge
Hun står i veikanten utenfor Hamilton med et stykke kartong i hendene. På kartongen har hun skrevet "Auckland CBD. Please". CBD står for Central Business District.
- Buhu, sier Sarah og vi ber om en forklaring.
- Jeg skal hjem. Pengene er slutt og nå gjenstår bare et par døgn i Auckland, før jeg setter meg på flyet til Amsterdam. Der venter bare jobb og mas. Jeg skulle gjerne hatt seks måneder til her nede, sier Sarah.
Sarah skal nordover, mens vi skal østover mot Rotorua. Vi kan derfor ikke tilby henne haik. Sarah blir imidlertid ikke stående lenge før en pickup blinker inn til siden og signaliserer at hun kan sitte på.
De færreste vil anbefale haiking alene, selv ikke på New Zealand. Nylig ble en kvinnelig haiker fra Tyskland funnet myrdet ved Egmont National Park.
- Jeg hadde nok ikke gjort det hjemme i Nederland, men her i New Zealand har jeg følt meg trygg hele tiden. Jeg har ikke hatt en eneste ubehagelig opplevelse, smiler Sarah og setter kursen mot pickup-en.
- Forresten, en ubehagelig opplevelse hadde jeg, roper hun tilbake.
- Jeg ble bitt av sandfluer oppe ved Bay of Island.
Ta "the Bruce"
Sarah drar hjemover, vi drar østover. I motsetning til nederlenderen har vi ikke seks måneder til rådighet. Ikke skal vi haike heller. Vi har egen bil og har valgt å konsentrere oss om de sentrale områdene på den nordligste av de to øyene som utgjør New Zealand.
Vi drar først til Rotorua, en tre og en halv times kjøretur fra Auckland hvor vi plukket opp leiebilen vår. Rotorua er blant de mest besøkte områdene på New Zealand fordi stedet er et senter for maorisk kultur på New Zealand og et område for varme kilder, kokende gjørmebad, champagne-sjøer og svovelstank. Rotorua gir oss et lite innblikk i maorisk kultur, viser oss at Jorden vi bor på lever og sender oss videre mens lukten av råtne egg fremdeles river i nesen.
Neste mål for turen er nasjonalparken i Tongariro. Fra Rotorua svinger vi inn på riksvei 30 retning Taupo.
Ved bredden av fiskeparadiset Lake Taupo treffer vi Brian og kompisene hans. De håper å fange noen virkelig fete ørreter.
- Dere bør ta "the Bruce" opp til skiområdet i Whakapapa og fortsette videre over til Desert Road. Da kommer dere gjennom hjertet av Tongariro og får god utsikt til vulkanen Mount Ruapehu, anbefaler Brian.
Han forteller at vulkanen sist hadde et utbrudd i 1997 og at vi bør forsøke å få rom på Bayview Chateau Tongariro, som bare omtales som "slottet".
- Vil dere forresten høre om den gangen jeg tok den største ørreten som noen sinne er tatt i Lake Taupo, spør Brian.
- Ey Brian, den fisken blir bare større og større for hver gang du drar den historien. Første gang var fisken bare på et par kilo, flirer kompisen Dean.
Det hele ender i en godlynt diskusjon om overkompensering, øl og kvinnfolk, og der Brian til slutt innrømmer at han gjerne legger på litt for turistenes skyld, slik at de skal få en god fiskehistorie å fortelle videre.
Gollum was here
Bayview Chateau Tongariro som Brian tipset om, viser seg å være et lite slott - med overkommelige priser. Det var på dette hotellet Peter Jackson og stjernene fra "Ringenes Herre"-filmene bodde da scener fra blant annet Mordor og Mount Doom ble spilt inn på location i Tongariro.
Et lite skilt oppe ved Meads Wall og Pinnacle Ridge er det eneste vitnesbyrd på at Frodo & Co har vært i Tongariro - for å blant annet spille inn scenene der Frodo og Sam fanger Gollum. Om vinteren er Whakapapa et populært skianlegg, men uten snøen er området en steinørken, en perfekt kulisse for Mordor og Mount Doom.
Fra Whakapapa fortsetter ferden på "the Bruce" mot Desert Road. Vi har satt oss mål å komme oss til art deco-byen Napier ved Hawke Bay på østkysten av New Zealand.
I stedet for å kjøre hovedveien til Napier, har vi bestemt oss for å ta en såkalt "heritage trail" med dårligere veistandard, men desto finere omgivelser. Forhåpentligvis. Kanskje vi endelig får bruk for firhjulstrekken som Toyotaen vår er utstyrt med. Litt sør for Waiouru svinger vi av hovedveien og over på en grusvei som ofte bare omtales som "Gentle Annie Road".
Art deco-byen
Det skal vise seg at den ca 140 km lange veien mot Napier ikke helt innfrir forventningene. Den byr stort sett på endeløse grønne heier med sau. Veien består til tider av løs grus som ofte gir oss følelsen av å være på sjøen. De brede dekkene på bilen gjør at vi "seiler" oppe på grusen, og firhjulstrekken er bare til pynt.
Vi bruker nesten fire timer på den 140 kilometer lange turen til Napier og havet. Alt støvet som ble virvlet opp fra sand og grus, fikk oss til å drømme om iskaldt øl og sjømat, og etter å ha blitt innlosjert på Motor Inn er det på tide å få oppfylt drømmene på Breakers Cafe & Bar ved strandpromenaden i Napier.
Jordskjelv og brann gjorde at mye av bygningsmassen i Napier ble ødelagt i 1931. Byen ble på to år gjenreist og arkitekturen på den tiden var sterkt preget av art deco. Derfor har Napier i dag en av de mest komplette samlingene av art deco-bygninger, og Breakers Cafe & Bar er blant de fineste bygningene med best beliggenhet.
Vi bestiller en sjømat-spesial og ser for oss en rikelig porsjon med reker, skjell og krabber. Det skal vise seg at porsjonen riktig nok er rikelig, men også en brutal påminnelse om at vi befinneer oss i et land preget av britisk kokekunst. Det eneste på tallerkenen som ikke er drept i frityrgryta er en stakkars østers. Den har på sin side havnet i et lite plastbeger fullt av balsamico.
Men i disse omgivelsen har maten mindre betydning, og skuffelsen er kortvarig - godt hjulpet av en seabreeze.
Luften lukter av hav, bilene cruiser på Marine Parade og vi kan høre dønningene fra Stillehavet slå innover rullestenstranden i Napier.
- Man kan ikke få nok av New Zealand, sa haikeren Sarah til oss.
Vi skjønner ha hun mente.
__________________________________________________________________________
Foto: Therese S. Borge
Denne saken ble første gang publisert 13/10 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.