Tv-serier for livet
Så er det slutt. Vi vet hvordan det gikk. Det gikk bra. Det gjør ofte det i amerikanske serier og filmer. Og vi vil vel ha det sånn også, vil vi ikke? Siste episode av Friends er sendt på norske skjermer. Og det gikk bra.
Ja, vi vet at Joey nå skal fortsette å bo i kollektiv. Sammen med søsteren sin denne gangen. Og selvsagt fikk de tvillinger, Monica og Chandler. Jeg fikk litt flashback til da Sala og Fantomet en gang for mange, mange år siden skulle få barn og spekulasjonene gikk i månedsvis om det ble en gutt eller jente. Selvsagt ble det tvillinger; en av hver. Det er det beste, da blir ingen skuffet.
Og jeg ble ikke det i går heller. Ikke at jeg hadde tenkt så mye på det, men jeg gjettet det ikke. Det var litt for opplagt. Selvsagt fikk Ross og Rachel hverandre. *sukk* Jeg savnet bare en replikk tirsdag, og det var da Mike sa han ønsket seg barn. Da kunne Phoebe sagt at det var fint for hun var allerede gravid. Det hadde gjort det hele komplett.
I snart 10 år har jeg kost meg masse med Friends. Skulle jeg slumpe å være hjemme på ettermiddagen femtiden, så titter jeg fortsatt gjerne på reprisene. Jeg nyter kommentarene, jeg koser meg med dynamikken dem i mellom, og jeg kjenner en som periodevis er like enkel som Joey. Og jeg ville så gjerne hatt en venninne som Phoebe. Jeg synes ikke serien har tapt seg noe særlig. Og jeg kan se episodene både en og to ganger i reprise. Men det er godt at det ikke kommer flere episoder nå. Det er godt at mennesker i midten av 30-årene, snart førtiser, får seg sitt eget hjem og ikke lenger bor i kollektiv.
Jeg satt med samme følelsen da Carrie fikk sin Mr. Big, Miranda giftet seg med sin Steve, Charlotte fikk adoptere en liten pike fra Kina og selv Samantha fant mannen i sitt liv. Det var greit. Det var sånn det gikk. Nå vet vi.
Men selv om det er lykkelig slutt, er det egentlig slutt?
Det er som i våre egne liv. Vi gifter oss, får barn, flytter sammen med vår elskede. Vi får nye venner og venninner og krangler med dem, står sammen med dem i tykt og tynt og så mister vi kontakten. Vi jobber og står på og bytter jobb og mister jobb. Og de fleste av oss gjør vårt beste for å finne vår plass i livet, i samfunnet, i vår lille verden hvor den enn er, og hva den måtte bestå av. Vi kommer vel av og til til punkt i livet vi tenker på som milepæler. Men vi kan aldri si at "sånn gikk det". For snart kommer nye utfordringer og oppgaver som vi må ta på oss, som vi må takle og leve gjennom. Noe av dette kan snu livet vårt helt. Og da gikk det annerledes. Sånn er livet.
Så om det blir lykkelig "slutt", så er det også alltid en fortsettelse.
Jeg kommer fortsatt til å kose meg med repriser både av SATC, Friends og andre serier. Men det blir enkeltepisodene jeg skal nyte nå, ikke nødvendigvis den røde tråden. Den røde tråden som sier at alle uansett skal knas inn i A4-rollen; ende som par og med barn og lykkelig og glade og alle problemer i livet som vi har fått tatt del i underveis, har løst seg. Forresten, husker dere siste episode av Seinfeld? Jeg synes den var skikkelig teit, jeg, da alle endte i fengsel. Men etter å ha sett hvor lykkelig slutten var på både SATC og i Friends, applauderer jeg en annerledes slutt. Der møtte ingen Den Rette (bortsett fra stakkars George som drepe sin kjære som en direkte følge av gnienheten sin. Men så var hun nok ikke Den Rette heller?)
Men det er greit disse seriene er avsluttet. Det er helt i orden at man utvikler seg og livet sitt på 10 år. Det har jeg gjort og det unner jeg dem også.
Men det er litt rart også da. Dette var serier vi har fulgt i mange år, vi har vokst og blitt eldre med dem. Vi er en generasjon som ikke gjør annet enn å skrive bøker, lage filmer og tv-serier om oss selv og våre egne problemer. Vis er på skråblikk på våre kjæresteproblemer, vi er overbevist om vi er den eneste (i hvert fall første) generasjonen som sliter med å finner oss til rette. Hva gjør vi nå? Skal vi liksom finne ut av det selv nå da? Javel. Det skal i hvert fall Petra klare, jeg skal bare se Bridget på kino først¿
Og jeg ble ikke det i går heller. Ikke at jeg hadde tenkt så mye på det, men jeg gjettet det ikke. Det var litt for opplagt. Selvsagt fikk Ross og Rachel hverandre. *sukk* Jeg savnet bare en replikk tirsdag, og det var da Mike sa han ønsket seg barn. Da kunne Phoebe sagt at det var fint for hun var allerede gravid. Det hadde gjort det hele komplett.
I snart 10 år har jeg kost meg masse med Friends. Skulle jeg slumpe å være hjemme på ettermiddagen femtiden, så titter jeg fortsatt gjerne på reprisene. Jeg nyter kommentarene, jeg koser meg med dynamikken dem i mellom, og jeg kjenner en som periodevis er like enkel som Joey. Og jeg ville så gjerne hatt en venninne som Phoebe. Jeg synes ikke serien har tapt seg noe særlig. Og jeg kan se episodene både en og to ganger i reprise. Men det er godt at det ikke kommer flere episoder nå. Det er godt at mennesker i midten av 30-årene, snart førtiser, får seg sitt eget hjem og ikke lenger bor i kollektiv.
Jeg satt med samme følelsen da Carrie fikk sin Mr. Big, Miranda giftet seg med sin Steve, Charlotte fikk adoptere en liten pike fra Kina og selv Samantha fant mannen i sitt liv. Det var greit. Det var sånn det gikk. Nå vet vi.
Men selv om det er lykkelig slutt, er det egentlig slutt?
Det er som i våre egne liv. Vi gifter oss, får barn, flytter sammen med vår elskede. Vi får nye venner og venninner og krangler med dem, står sammen med dem i tykt og tynt og så mister vi kontakten. Vi jobber og står på og bytter jobb og mister jobb. Og de fleste av oss gjør vårt beste for å finne vår plass i livet, i samfunnet, i vår lille verden hvor den enn er, og hva den måtte bestå av. Vi kommer vel av og til til punkt i livet vi tenker på som milepæler. Men vi kan aldri si at "sånn gikk det". For snart kommer nye utfordringer og oppgaver som vi må ta på oss, som vi må takle og leve gjennom. Noe av dette kan snu livet vårt helt. Og da gikk det annerledes. Sånn er livet.
Så om det blir lykkelig "slutt", så er det også alltid en fortsettelse.
Jeg kommer fortsatt til å kose meg med repriser både av SATC, Friends og andre serier. Men det blir enkeltepisodene jeg skal nyte nå, ikke nødvendigvis den røde tråden. Den røde tråden som sier at alle uansett skal knas inn i A4-rollen; ende som par og med barn og lykkelig og glade og alle problemer i livet som vi har fått tatt del i underveis, har løst seg. Forresten, husker dere siste episode av Seinfeld? Jeg synes den var skikkelig teit, jeg, da alle endte i fengsel. Men etter å ha sett hvor lykkelig slutten var på både SATC og i Friends, applauderer jeg en annerledes slutt. Der møtte ingen Den Rette (bortsett fra stakkars George som drepe sin kjære som en direkte følge av gnienheten sin. Men så var hun nok ikke Den Rette heller?)
Men det er greit disse seriene er avsluttet. Det er helt i orden at man utvikler seg og livet sitt på 10 år. Det har jeg gjort og det unner jeg dem også.
Men det er litt rart også da. Dette var serier vi har fulgt i mange år, vi har vokst og blitt eldre med dem. Vi er en generasjon som ikke gjør annet enn å skrive bøker, lage filmer og tv-serier om oss selv og våre egne problemer. Vis er på skråblikk på våre kjæresteproblemer, vi er overbevist om vi er den eneste (i hvert fall første) generasjonen som sliter med å finner oss til rette. Hva gjør vi nå? Skal vi liksom finne ut av det selv nå da? Javel. Det skal i hvert fall Petra klare, jeg skal bare se Bridget på kino først¿
Denne saken ble første gang publisert 29/11 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.