Sunn Fornuft-plakaten

Sunn Fornuft-plakaten er retningslinjer utarbeidet av Kvinneguiden.no og United Influencers i samarbeid med psykiater Finn Skårderud. Vi vil bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer. Vi står sammen i kampen mot spiseforstyrrelser.

Du kan lese hele plakaten her.

– Mange tror at folk som sliter med spiseforstyrrelser kun er unge under 25 år, og at det kun er folk som er syltynne som har en spiseforstyrrelse, sier Adéle Marie Moe (43). Hun har slitt med de ekstreme sidene av både overvekt og undervekt, og fikk anoreksi som førtiåring.

– Jeg kunne finne på å stå opp midt på natten for å vaske huset, eller rocke med rockering for å bli tynnere. Men første gangen jeg så diagnosen anoreksi stå svart på hvitt på et papir, kunne jeg ikke tro det var meg det handlet om. Jeg skjønte ikke at jeg var så syk som jeg var.

Og hun er ikke den eneste.

- Debut av spiseforstyrrelser er vanligst i tenårene, men vi ser at det i dag har blitt flere personer som debuterer i senere alder, sier psykologspesialist Bente Sommerfeldt som er faglig leder ved Institutt for spiseforstyrrelser.

Kvinneguiden.no jobber mot spiseforstyrrelser med Sunn Fornuft-plakaten. Les mer om plakaten her.

TOK GREP: Da Adéle Marie Moe var overvektig var det vanskelig å komme seg rundt. Først slanket hun seg på en sunn måte.

Dobbelt så mange

Sommerfeldt viser til to separate studier over en tiårsperiode fra Australia som fant nær doblet forekomst av spiseforstyrrelser hos voksne mennesker, både hos kvinner og menn. I tillegg til de som får spiseforstyrrelser for første gang i voksen alder kommer de som har hatt spiseforstyrrelser som unge, og opplever at de blusser opp igjen, eller har slitt med sykdommen uten å forstå det.

-Symptomene er ofte like, uavhengig av alder. Men det kliniske bildet kan være noe annerledes. Voksne personer som søker hjelp har ofte andre livsutfordringer enn yngre personer, som forholdet til partnere, egne barn og foreldreskap.  I tillegg kan de ofte ha bedre økonomi og symptomene kan være mer skjult for omgivelsene, sier psykologen. 

Skryt for vektnedgang

For Adéle Marie begynte sykdommen da hun var 36 år gammel og hadde noen kilo for mye på kroppen. Mat var en stor del av hverdagen, og enkelte ganger kunne hun spise mer enn en voksen mann.

– Jeg prøvde virkelig å begrense meg, spise mindre og trimme mer, men det gikk aldri lang tid før jeg var tilbake i den samme tralten igjen.

Vendepunktet en høstdag da hun skulle følge datteren i bursdag.

– Jeg hadde dårlig tid og slang meg på sykkelen slik at det skulle gå fortere, men kom ikke lange biten før jeg måtte stoppe. Hjertet banket og jeg hadde store problemer med å puste. Det slo meg at dette kunne være alvorlig. Og det var det. Jeg endte opp på sykehuset med en blodpropp i leggen.

Hendelsen forandret alt. Adéle Marie begynte å begrense matinntaket og øke sin fysiske aktivitet. I begynnelsen skjedde alt på en sunn måte, og hun gikk ned mange kilo fordelt over noen år.

– Jeg fikk mange positive kommentarer på hvor flink jeg var, hvor sprek jeg var blitt og på hvor flott kroppen min var. I starten var dette hyggelig, men etter hvert fikk jeg en følelse av at folk behandlet meg bedre og ga meg mer respekt kun fordi jeg var blitt så mye sprekere og tynnere. Den følelsen var alt annet enn god, sier hun.

Konsekvensen? Småbarnsmoren spiste mindre og mindre og trente stadig mer.

– Jeg ble i mine øyne aldri tynn nok, og tenkte «bare noen få kilo til så må det bli bra», men det ble det ikke. Selv en teskje tran eller et glass vann kunne slå feil ut, og jeg ble mer og mer dårlig.

ANOREKSI: Fokuset på mat og trening tok over hverdagen, og hun ble alvorlig syk.

Slik kan du hjelpe noen med spiseforstyrrelser:

* Fortell hva som gjør at du bekymrer deg, og om det er noe vedkommende vil prate om. Vis at du bryr deg om vedkommende.

* Fortsett å vise at du er der for personen og at du er der selv om du blir avvist. Fornektelse og bagatellisering trenger ikke bety at vedkommende ikke har et problem.

* Aksepter at du vil bli møtt med en negativ reaksjon, men ikke la det skremme deg fra å hjelpe.

* Vis tålmodighet og støtte, og oppfordre vedkommende til å søke profesjonell hjelp. Ikke gi opp.

* Ikke snakk om vekt, kalorier og mat. Spør heller hvordan han/hun egentlig har det.

* Det er en stor barriere å ta imot hjelp, og for mange er egen motstand det største hinderet.

* Godta at for den som er syk oppleves spiseforstyrrelsen som den eneste måten å takle hverdagen på.

* Vær forberedt på å lytte og at det kan ta tid å bli frisk.

* Den som sliter med spiseforstyrrelser har behov for bekreftelse. Ikke fokuser på om vedkommende spiser mye eller lite eller ingenting, vis at det å være sammen med personen er bra nok i seg selv.

* Ikke ha fristende godsaker tilgjengelig. Ikke gi ekstra eller reduserte porsjoner med mat, og forsøk å unngå konfrontasjoner omkring mat og spising.

* Les litteratur og søk på internett etter informasjon. Økt kunnskap gir økt forståelse.

* Tanken på å bli frisk kan være skremmende. Ikke si «nå ser du bedre ut» eller «det er bra du har lagt på deg litt». Det tolkes ofte som «nå er jeg feit, jeg må ned i vekt fort».

Kilde: IKS.no

Perfeksjonspress

En britisk undersøkelse utført av British Dietetic Association konkluderte også med at antallet kvinner som sliter med spiseforstyrrelser i voksen alder er økende. Psykologene som deltok i undersøkelsen rapporterte at flere kvinner kom inn med spiseforstyrrelser for første gang i tretti,- førti,- femti,- og til og med sekstiårsalderen.

Ofte var sykdommen trigget av en traumatisk opplevelse, som samlivsbrudd, å miste jobben, komme i overgangsalderen eller at barna flyttet hjemmefra. Enkelte av psykologene rapportere også at disse kvinnene følte seg mer presset enn tidligere til å se unge ut.

Dette stemmer godt med erfaringene til Sommerfeldt ved Institutt for spiseforstyrrelser. 

-Kulturen vi lever i er ekstremt opptatthet av kroppen som tegn på personlig og sosial suksess. At vi finner flere voksne mennesker som både søker hjelp til behandling for sin spiseforstyrrelse, men også økte forekomster generelt, er viktig å se i sammenheng med fokuset og presset som formidles av reklame, medier og ikke minst medier som Instagram og Facebook, sier psykologen.

Hun påpeker at reklamebransjen det siste tiåret har utvidet målgruppa til ikke bare rette seg mot de unge, men også mot voksne menn og kvinner.

- Å være bra nok, er ikke bra nok lenger. Det blir formidlet via visuelle medier at du kan “gjøre” noe med dine “mangler”, ved hjelp av quick fix og raske løsninger.

Bytter diagnoser

Følelsen av mestring og av at du bare er god nok fordi du har gått ned i vekt er typisk for mange pasienter med spiseforstyrrelser.

- Dette kan ramme folk i alle aldre, fra barn til eldre mennesker. Noen av de som sliter kan være overvektige, noen undervektige og noen kan tilsynelatende se helt «normale» ut, sier Adéle Marie.

Det stemmer godt med erfaringene til Sommerfeldt.

-Mange beveger seg mellom de forskjellige diagnosegruppene i et lengre livsløp. De startet kanskje med anoreksisymptomer, for så senere å bli mer bulimiske og etter noen år ende opp med overspising.

Også på Kvinneguidens forum diskuteres hyppig spiseforstyrrelser i voksen alder.

Flere forteller om at de sliter med å ta spiseforstyrrelsen på alvor fordi de er overvektige.

«Har fått stempelet spiseforstyrret av legen, men jeg føler ikke jeg fortjener diagnosen fordi jeg er feit.» skriver en anonym bruker.

«Føler også at jeg gjør verden en tjeneste om jeg sulter meg en stund, så jeg ikke er en del av den "grusomme" fedmestatistikken, eller skjemmer ut vennene mine. Jeg er jo voksen og intelligent, kan ikke tro at følelsene mine er så barnslige og umodne.»

Veide seg hele tiden

For Adéle Marie utviklet spiseforstyrrelsene seg raskt.

– Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg hadde på den tiden, og hva som fikk meg til å gjøre de utroligste ting. Jeg syntes det var veldig rart at jeg til stadighet suste forbi alle de som jogget, men tenkte at de jogget så sakte, eller at det var fordi jeg gikk med staver. Jeg var rett og slett blitt en slave som pinte meg selv til det ytterste uten å skjønne hvorfor, sier hun.

Våren 2011 var vekta faretruende lav, og både behandlere, leger og de nærmeste var alvorlig bekymret, men Adele selv skjønte ikke at hun var syk. Selv ikke etter å ha besvimt flere ganger i løpet av noen få dager så hun alvoret i situasjonen.

Gradvis forsto fikk Adéle Marie likevel hjelp til å forstå at hun hadde slitt med spiseforstyrrelser hele livet. Hun så vonde opplevelser i barndommen i nytt lys, og skjønte de var mer alvorlige enn hun hadde trodd.

For selv om hun fortrengte vonde minnene husket kroppen hennes dem.

– Selv om dette var både vondt og vanskelig var det samtidig også veldig godt. Nå kunne jeg endelig begynne å se sammenhenger, ikke minst kunne jeg endelig forstå hvorfor jeg slet med spiseforstyrrelser.

Adele Marie skjønte at hun hadde brukt mat som mestringsverktøy i en årrekke.

Det eneste jeg følte jeg kunne kontrollere på den tiden jeg utviklet anoreksi var vekt, matinntak og fysisk aktivitet. Og den tiden jeg var overvektig ble maten en trøst og vekten en slags beskyttelse.

Mulig å bli frisk

Takket være støtte både fra de nærmeste og behandlere begynte Adéle Marie veien mot et bedre liv.

– Det er mulig å bli helt frisk av en spiseforstyrrelse og få et bra liv, men da må man jobbe med det som skjuler seg «under overflaten» og ikke bare se på symptomet, som er selve spiseforstyrrelsen.

Hun har klare råd til de som kjenner noen som sliter med spiseforstyrrelser.

– Noe av det aller viktigste du kan gjøre er å være der, støtte, gi oppmuntring og oppmuntre den andre til å søke hjelp. Å be noen «ta seg sammen» eller spise mer eller mindre kan gjøre til at skammen og alt rundt blir enda verre.

Leve på nytt

Selv har Adele hatt stor hjelp av Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser. De fungerer som en støttespiller på veien mot å bli frisk.

– De fleste av oss ønsker å klare oss alene, men en spiseforstyrrelse går sjelden over av seg selv. Mange må lære seg å leve på nytt - å kunne takle livet på en annen måte enn å regulere følelser med, sier Eline Matheson Gustavson, sosialkonsulent i IKS.

Mange har nytte av selvhjelpstilbudet hos IKS, men de aller fleste trenger også profesjonell hjelp.

– Vi ønsker å være et lavterskeltilbud, og snakker ofte med flere som aldri har fortalt om sin spiseforstyrrelse til noen tidligere. Her blir en av våre viktigste oppgaver, i tillegg til å møte de som kommer som medmennesker og å lytte, å motivere til å oppsøke profesjonell hjelp og å dele med noen de stoler på.

Det vanligste er å ta kontakt med fastlegen, for så å bli henvist videre til psykiatrisk poliklinikk, psykolog, psykomotorisk fysioterapeut eller ernæringsfysiolog. I tillegg finnes en rekke private hjelpetilbud

Viktig støttespiller

I tillegg til god hjelp fra lege, psykolog og IKS har Adéle Marie selv hatt nytte av å blogge om opplevelsene sine.

Hun mener det er fullt mulig for alle å komme ut på den andre siden av sykdommen.

– Jeg vil ikke si at jeg er «frisk», men vekten er normal og jeg kan endelig ha et noenlunde normalt forhold til både mat, vekt og fysisk aktivitet. Det har vært en lang og hard vei, men jeg føler nå endelig at mat og vekt ikke har så stor plass i livet mitt lenger.

ENDELIG TRYGG: Nå har Adéle Marie endelig verktøyene hun trenger for å takle hverdagen.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!