Om du har vært sammen med kjæresten din i flere år og elsker ham høyere enn noen gang, er det jo merkelig at man likevel trenger oppmerksomhet fra andre menn. Hva kommer dette av? Kvinneguidens forumbrukere diskuterer dette temaet; hvorfor savner man å være singel når man lever i et lykkelig forhold og hvordan takler man dette? En kvinne forteller at hun "skjerper apetitten ute, men spiser hjemme".

Pose og sekk

Forumbrukeren som startet diskusjonstråden skriver:

"Jeg har nå vært sammen med kjæresten min i mange år nå og trives godt med det, men av og til hender det at jeg savner singellivet. Før jeg ble sammen med min kjæreste, hadde jeg som mange andre det man kaller en "wild" periode med mye festing og mange gutter. Nå når jeg drar ut med venner som er single, savner jeg hvordan det var. Lange blikk og flørting. Jeg vil slettes ikke gjøre det slutt, men samtidig savner jeg å være singel. Hvordan takler man problemet? Flere som har det sånn?"

Ikke en uvanlig problemstilling, flere enn vi aner opplever akkurat dette, men alle takler det på forskjellige måter.

Her er et utdrag av de rådene og erfaringene forumbrukerne kommer med:

- Vanlig fenomen

• Det kan fort bli kjedelig i et forhold og jeg skal være enig i at singellivet byr på bedre sex, så det kan være vanskelig å velge. Hvor går grensene for dere, med henhold til hvor langt dere har lov til å gå på byen? Vi har det slik at klem er greit, men kyssing er fy-fy.
  
  
• Jeg tror dette er et nokså vanlig fenomen. For meg er dette noe som kommer og går. Noen ganger savner jeg det å være singel så mye at det er som et fysisk sug inni meg. Nå er jeg såpass heldig at jeg har en mann jeg kan snakke med om alt mulig. Selvsagt er det ikke rosenrødt bestandig, vi krangler så busta fyker med jevne mellomrom. Når jeg føler det slik som du beskriver, forteller jeg ham det. Dette er noe vi savner begge to, men vi innser også at dette er en helt normal del av det å leve i et forpliktende og langvarig parforhold. Det er vanlig å føle seg litt "kvalt" av forpliktelser og hverdag i ny og ne.
  
  
• Hvordan får jeg utløp for denne frustrasjonen? Jo, jeg tar meg en real jentekveld, hvor vi går ut på byen og flørter som bare det. Men det blir med flørting. Det jeg har funnet ut, er at jeg trenger bekreftelser fra andre enn min mann - og det holder med bekreftelsen. Jeg skjerper apetitten ute, men spiser hjemme.
  
  
• At singellivet byr på så veldig mer spennende sex har ikke vært min erfaring - tvert imot. Og dette er ikke på mangel av erfaring. For meg avhenger god sex av at man kan kommunisere og at man stoler på hverandre, og dette skjer over tid. Det er dette som er spennende; å teste og å oppleve nye ting sammen med en man elsker og som elsker meg!
  
  Les og diskuter mer i forumtråden her!