Når blir vi fornøyde?

Det er gitt at vi skal ha tannlegehjelp og arbeid og utdannelse kommer på kjøpet. Og det skal være fint vær om sommeren.

Vi forventer at alt skal legges til rette for oss, enten vi ønsker det ene eller det andre. Det passer oss kanskje ikke å få barn i 2003 og vi tar enkelt en abort eller en angrepille om det går galt. Året etter passer det litt bedre. Og funker det ikke da, står et helt helsevesen klar til å hjelpe oss.
Er det ussel kantine på arbeidsplassen vår eller vi ikke får brukt akkurat vår spesielle og sære sammensatte utdannelse, så er vi misfornøyde og vi bytter arbeidsplass. Resultatet av alle undersøkelser om hvor fornøyde vi er¿ ja, hva sier de? Jo, nordmenn er lykkelige. Eller ikke ulykkelige, er vel det rette svaret.
Men gå vi nærmere på konkrete ting som familie, jobb eller andre viktige forhold, er det alltid noe vi skulle ha gjort annerledes. Når blir vi fornøyde?

Da det ble slått katastrofealarm i Østfold tidligere i sommer pga legionellaepedemien, lot folk seg intervjue på radio og i tv om hvilken skam det var at de måtte vente i flere timer på legevakten. Ja, jeg har ingen problemer med å forstå at det er fryktelig å vente i timevis med muligheten for at man har en dødelig sykdom i kroppen. Men skam? Det er som om man hele tiden skal har en katastrofeberedskap oppe å gå til enhver tid. Og hva er mest skammelig? At vi har en oppegående beredskap og muligheten til utvide kapasiteten de få gangene det faktisk skjer noe, eller betale en formue for å ha tomme lokaler stående med leger som driver dank og får fett betalt?

Barnepass. Det tas som en selvfølge at ting skal legges til rette. Når man bor et spesielt sted, har en spesiell jobb, koster det ikke svært mye å sjekke lokalmiljøet om hvordan det er med barnehageplasser før man får barn. Bor man et sted uten barnehageplasser og dårlige muligheter for barnepass for øvrig, må man kanskje gjøre et valg: Bli boende eller flytte.
Det valget tar ingen. Nei, vi setter i gang og får barn og forventer at det skal løse seg. Ja, jeg vet det er stortingsvedtak og valgløfter om full barnehagedekning, og ja, jeg mener det bør være det. Men når du sitter med en ettåring på armen, og du ikke er i nærheten av å få plass, vel, da kan du nok få en smell på nesen om du ikke har alternative løsninger inne.
Jeg har endatil opplevd at mennesker i full seriøsitet mener de er ekskludert fra enkelte jobber. Det er fordi de er småbarnsforeldre og ikke uten videre vil flytte til Oslo hvor drømmejobben er. Nei vel¿ men hvis en jobb er i Oslo er det vel greit å bo der? Man kan ikke i fullt alvor mene at bedrifter skal flytte på seg bare fordi en selv bor et annet sted? Jo, noen mener faktisk det.
At man som regel en forholdsvis kort periode av livet er småbarnsforeldre og utmerket godt kan vente noen år og så flytte på seg, er visstnok en fremmed tanke for noen.

Men det verste av alt, det som får den gode nordmann til å klage mest av alt og lengst og høyest; det er været.
Det er for kaldt, det er for varmt, det er for lite snø, det er for mye. Og alle kommuner skal ha måkt i det øyeblikket snøen lander og Oslo-folk kan ikke kjøre på glatt føre og finnmarkinger ler og kjører borti tre biler i hver sving i Oslo.
Vi har hatt en begredelig vår med for mye regn, for kaldt og for dårlig forhold for bonden.
Nå er sommeren kommet. Nå er det for varmt og for svett og for dårlig aircondition og man er hoven i føttene og det lukter svett kropp overalt.

Hva om vi tok ansvar for vårt eget liv og forholdt oss til virkeligheten? Jeg tror at hvis vi vet at vi må bo et annet sted for å få barnehageplass og aksepterer det, og kjøper oss en stor paraply med røde blomster på som vi gleder oss til å bruke i regnet, ja, da tror jeg vi ville bli svært mye lykkeligere mange av oss. Petra blir i hvert fall.

Denne saken ble første gang publisert 22/08 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.