Riktig vel bevart
Et velfylt stabbur var ordentlig status. Og den gang visste folk hvordan de skulle behandle et fenalår.
Stabburet var omtrent gårdens aller helligste. Husfruen voktet nøkkelen til dette spisskammerset med verdighet og stolthet. Var det tomt her, sto det virkelig dårlig til.
Selve ordet kommer fra stav-bur, og bygningen er også blitt kalt stolpehus eller stolpebod. Den ble satt på stolper en meter over bakken, slik at rotter, mus og fuktighet ikke skulle komme på besøk. Én etasje og ett rom var det vanligste. Noen bygde også med loft, der fikk man også plass til korn og mel.
Stabburet var luftig og tålte ikke særlig godt de harde frostnettene. I rommet ble det oppbevart korn, tønner med saltlake for kjøtt og flesk. I taket var det kroker, der hang det gjerne spekeskinker, fenalår og pølser. På Norsk folkemuseum på Bygdøy kan man studere gjenskapte gårdssamfunn og husmannsplasser med stabbur, eldhus og andre historiske bygg. De originale stabburene som fortsatt finnes rundt om i landet, blir nok i dag hovedsakelig brukt som lekehus, redskapsbod eller liknende.
Velg god kvalitet!
Fenalåret var som sagt en av stabburets store stoltheter. Dette saltede, røkte og tørkede låret av sau kunne oppbevares i opptil flere år på stabburet. I dag kan man kjøpe "fenalår" i utallige varianter, noen er så ramsalte at de ikke engang egner seg som menneskeføde. Andre smaker stramt og lukter ille. Men innimellom klaffer det for deg som jakter på det perfekte fenalåret. Selv var jeg svært heldig med det siste jeg kjøpte, hos Fenaknoken i Oslo. Full harmoni!
Noen foretrekker fenalåret urøkt, og saltingen kan variere enten med lake eller tørrsalting og enkelte bruker sukkersalting. Men skal du lage det selv, er det smart å velge et voksent dyr, slik at det blir litt kjøttfylde på låret. Først må det saltes et par døgn, deretter bør det tørkes to døgn, så kaldrøyking i 3-4 timer, før det henges til tørk på et luftig og svalt sted i om lag tre-fire måneder. Så kan festen begynne!
FOTO: Tore Sandberg
Selve ordet kommer fra stav-bur, og bygningen er også blitt kalt stolpehus eller stolpebod. Den ble satt på stolper en meter over bakken, slik at rotter, mus og fuktighet ikke skulle komme på besøk. Én etasje og ett rom var det vanligste. Noen bygde også med loft, der fikk man også plass til korn og mel.
Stabburet var luftig og tålte ikke særlig godt de harde frostnettene. I rommet ble det oppbevart korn, tønner med saltlake for kjøtt og flesk. I taket var det kroker, der hang det gjerne spekeskinker, fenalår og pølser. På Norsk folkemuseum på Bygdøy kan man studere gjenskapte gårdssamfunn og husmannsplasser med stabbur, eldhus og andre historiske bygg. De originale stabburene som fortsatt finnes rundt om i landet, blir nok i dag hovedsakelig brukt som lekehus, redskapsbod eller liknende.
Velg god kvalitet!
Fenalåret var som sagt en av stabburets store stoltheter. Dette saltede, røkte og tørkede låret av sau kunne oppbevares i opptil flere år på stabburet. I dag kan man kjøpe "fenalår" i utallige varianter, noen er så ramsalte at de ikke engang egner seg som menneskeføde. Andre smaker stramt og lukter ille. Men innimellom klaffer det for deg som jakter på det perfekte fenalåret. Selv var jeg svært heldig med det siste jeg kjøpte, hos Fenaknoken i Oslo. Full harmoni!
Noen foretrekker fenalåret urøkt, og saltingen kan variere enten med lake eller tørrsalting og enkelte bruker sukkersalting. Men skal du lage det selv, er det smart å velge et voksent dyr, slik at det blir litt kjøttfylde på låret. Først må det saltes et par døgn, deretter bør det tørkes to døgn, så kaldrøyking i 3-4 timer, før det henges til tørk på et luftig og svalt sted i om lag tre-fire måneder. Så kan festen begynne!
FOTO: Tore Sandberg
Denne saken ble første gang publisert 14/06 2007, og sist oppdatert 30/04 2017.