Skyldfølelse etter voldtekt

«Vi voldtektsofre har en boks inni oss merket med skyldfølelse»

Kemma ble voldtatt av en venn.

HAR LÆRT: - Jeg er lei meg for at jeg tenkte at kvinner som ble voldtatt, måtte ha vært dumme, skriver Kemma.

HAR LÆRT: - Jeg er lei meg for at jeg tenkte at kvinner som ble voldtatt, måtte ha vært dumme, skriver Kemma.

Publisert

KOMMENTAR:

Det er merkelig og sårt å se nå, hvor naiv jeg var. Jeg hadde et snevert syn på hva voldtekt egentlig er. Og mang en gang blingset jeg over avisoverskriftene og skummet meg gjennom artikler om kvinner som ble voldtatt. Men dette hadde ikke noe med meg å gjøre, tenkte jeg. For jeg oppførte meg ikke slik. Jeg tok jo bestandig taxi hjem, og jeg gikk aldri alene gjennom Slottsparken om natten. Eller hva de nå hadde gjort, de som ble voldtatt. Jeg var overbevist om at de hadde vært grovt uforsiktige. Jeg er lei meg i dag, for hvordan jeg tenkte den gang, jeg er lei meg for at jeg som kvinne ikke hadde empati nok til å se at omstendighetene ikke er avgjørende.

Jeg er lei meg for at jeg tenkte at kvinner som ble voldtatt, måtte ha vært dumme. Jeg vil at du som har blitt voldtatt, skal vite, jeg tenker ikke slik nå lenger. Og du har min medfølelse. Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en klem, og fortalt deg at du er verdens sterkeste jente.

Jeg kjente min overgriper

Jeg har lært. Fordi jeg møtte min egen overgriper. Han var smartere en meg. Han som lærte meg at det finnes en overgriper for hvert eneste overgrepsoffer.

Kemma Johanne Hagen

28 år

Bor i Oslo

Studerer journalistikk

Har jobbet fem år i som pressesjef i en kleskjede, og og har fremdeles noen oppgaver innen motebransjen

Jeg kjente han som voldtok meg. Han var ikke en fremmed. Han var en i omgangskretsen med viljen til, og evnen til, å skade meg. Og han gjorde det. Ikke i Slottsparken, og ikke fordi jeg gikk alene hjem. Ikke fordi jeg var full og utfordrende kledt. Ikke fordi jeg «bad om det.» Når ber man om noe sånt? Jeg gjorde «alt riktig» og likevel ble jeg voldtatt.

Hva om jeg hadde hatt en liten kjole på og var full, ville jeg da ha «bedt om» at noe slikt skulle hende meg? Jeg var jo bare en jente som hadde kranglet med kjæresten min. Jeg var sårbar og ønsket ikke å være alene. Så jeg dro til en venn. Jeg hadde fett hår og var svett etter en treningsøkt. Jeg ble voldtatt likevel.

Og jeg kan kjenne den samme skyldfølelsen. Skyldfølelsen som jentene som «gjorde alt feil» må ha kjent. Du skal vite at jeg ville ha klemt deg om jeg visste hvem du er.

Skammen er for stor

Kanskje du aldri har fortalt det til noen. Kanskje saken din ble henlagt, eller at du ikke turte anmelde. Jeg gjorde heller ikke det. Skammen min er så stor. Hvor stor må ikke din være?

Kom til meg, da vel, sa han i telefonen. Jeg svarte med lettelse, at ja, jeg kunne jo stikke innom. Jeg slapp å være alene med de vonde tankene. Jeg kunne være hos en venn. I en leilighet på Oslos beste vestkant ble jeg voldtatt den kvelden. Jeg fikk se at vennen min aldeles ikke var noen venn. Jeg fikk se sider hos en annen person som jeg aldri trodde jeg skulle se hos et annet menneske.

Jeg lærte meg å ligge stille så ikke slagene i ansiktet og mot hodet gjorde så vondt. Jeg var redd for å bli døv. Jeg lærte meg å prøve å dekke ørene mine fordi jeg var så redd for pipelydene som tiltok i ørene mine etterhvert som slagene kom. Jeg lærte meg at hair-extensions vil falle av om noen river hardt nok i dem. At å gråte ikke nødvendigvis gir deg trøst. Den må du finne i deg selv, etterpå. Jeg tror og håper du finner den, det ønsker jeg for deg.

Han likte at jeg gråt

Jeg lærte at det beste var å ikke protestere så mye, fordi han ble mer voldelig av det. Men at kroppen vil slåss i ukevis, kanskje månedsvis etterpå. Vennen min var en oppegående mann. Han blir sett opp til av mange. Han er far. Han er regnet for å være en tiltrekkende mann. Hvorfor skulle han voldta? Jeg vet ikke noe annet svar enn at han likte det da jeg gråt.

Å gråte etterpå er ikke hans seier, det er din, det skal du vite. Du må være sterk når du kan, men gråte når du må. At du gråter er ikke et tegn på at han ødela deg, fordi det lover jeg deg, du er ikke ødelagt. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt det til deg ansikt til ansikt, der du gråter. At jeg kunne omfavnet deg, og sagt at det ikke var din feil, men jeg vet at du akkurat nå ikke vil tro meg. Uansett hva som var «feilen» du gjorde.

Takk for en fin kveld...

For vi tenker det, vi voldtektsofre, at vi gjorde noe feil. Kanskje du flørtet, kanskje du gikk alene i mørket, kanskje du ble med han hjem. Og derfor tør du kanskje heller ikke si noe til politiet etterpå.

For min del så kommer jeg ikke til å politianmelde fordi jeg etter voldtekten var såpass i sjokk at jeg sendte ham en melding hvor jeg takket for en fin kveld, og til og med sa at jeg ønsket å treffe ham igjen.

En av ti blir voldtatt

En av ti kvinner blir voldtatt i løpet av livet.

Halvparten blir det før de er 18.

Ti prosent anmelder.

Tre av fire anmeldelser blir henlagt av politiet.

En av hundre overgripere blir dømt.

Kilde: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Politiet

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Jeg tror jeg prøvde å overbevise meg selv om at det som skjedde var frivillig, og at jeg ønsket det. At jeg hadde et valg, at han ikke hadde ydmyket meg og tatt makten over kroppen min. At hvis jeg latet som det var mitt valg, ville jeg føle meg mindre skamfull.

Det gjør vondt å fortelle, men jeg forteller det, slik at du føler deg mindre alene. Og du er virkelig ikke alene! Vi voldtektsofre har en boks inni oss merket med skyldfølelse. Jeg lover deg, vi har alle en. Jeg viser deg min for så du skal skjønne at du ikke er alene.

Så nå vet du det. Der ligger min skam. I en tekstmelding sendt i timene etterpå.

Men den er ikke min. Den er hans. Jeg nekter å beholde den skammen, så derfor gir jeg den fra meg. Kanskje jeg kan leve videre litt enklere da. Og kanskje du kan også, ved å vite om min.

Ufrivillig søsterskap

Jeg ønsker en snill mann i fremtiden for deg, kanskje han står ved din side alt. Kanskje du dater nettopp nå. Eller kanskje du som meg sliter med å stole på noen igjen. Kanskje kroppen din enda protesterer.

Du skal vite at jeg er så stolt av deg, der du gråter. Du er min søster, i et søsterskap som ingen noensinne søkte medlemskap i, og jeg lover deg, du gjorde virkelig ingenting feil.

Det var ikke din feil, det som skjedde. Ikke. Din. Feil.

Boksen din med skyldfølelse er bare der for å fortelle deg at det skjedde. Det skjedde, og du er like hel. Du er ikke ødelagt, du er et helt menneske.

Og jeg håper noen står ved din side, og venter på deg, helt til du greier å tro på det igjen.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning