Ingvild Smørvik, julestress, julestri

Ingvild Smørvik (41)

  • Er fra Vålerenga i Oslo.
  • Gift, to barn på 7 og 10 år.
  • Arbeider som jobbrådgiver.

KOMMENTAR:

Jeg liker at ting er som de pleier å være. Jeg er ikke så god på endring, rett og slett. Forutsigbarhet og rutiner. Noen av vennene mine sier at jeg kunne ha vært ei dame på 96 år, ikke 41. Men noen ganger har det sine klare fordeler.

En gang ble jeg dumpa av en fyr, og ikke bare DUMPA, men dumpa-dumpa-big-time-du-kan-ikke-bli-mer-dumpa-dumpa. Man behøver ikke å ha ti vekttall i psykologi for å skjønne at sånt rokker ved det innerste i sjela til et rutinemenneske.

Gratulerer med dagen, liksom, her har du alt du kjenner som trygt og godt og forutsigbart knust i en haug som tallerkener foran føttene dine, lykke til med det, din rutine-nazi.

Dumpa - trenger et sted å bo

Og da skjer det rareste, en eller annen funksjon som slår inn hos en endringsmotstander, som et slags overlevelsesinstinkt som bare blomstrer opp; Greit. Jeg er DUMPA.

Jeg har per definisjon ikke noe sted å bo, han fyren jeg trodde jeg kjente har vært utro, jeg eier ikke spesielt mye, men; DETTE skal jeg faen meg klare!

Nå må jeg bare finne meg et sted å bo, jeg må vite hvor jeg skal sove, at jeg har mat på bordet, shampo i dusjen og penger på konto, alt annet kan jeg ta etterpå.

Og så ble det sånn. Min aller beste venninne kom samme kvelden og plukket meg opp, plasserte meg på gjesterommet i leiligheten sin og fylte opp skapene med vin og sjokolade før hun ga meg en klem og sa at verden kom til å være opp-ned en stund før den havner i vater igjen.

Dagen etter var jeg på visning, og samme kveld stod jeg med nøkler til mitt ettroms-palass på Tøyen.

Effektivt og målrettet sørget jeg for å rette opp verdenen min igjen, mens jeg parallelt gjorde ting jeg visste ville irritere eksen min grenseløst, som å kjøpe meg en motorsykkel og ta en tatovering for småpengene jeg satt igjen med.

Rutinemenneske i vater

Det skal dog sies at jeg midt oppi dette løp mil på mil inne i Nordmarka og stoppet ved utvalgte trær som jeg brølte til og hamret på helt til den dagen jeg skremte livsskiten av en polakk som hadde forvillet seg inn til skauen mellom Kikut og Frognerseteren og som satt bak treet jeg hadde bestemt meg for å gå løs på, men han kom seg etterpå og tilbød meg en slurk polsk øl da han sikkert anså meg som både mentalt ustabil og litt skummel.

I tillegg lagde jeg kallenavn på elskerinna til eksen min som jeg benyttet meg flittig av i sms’er av mer eller mindre konstruktiv art. Alt som hjelper et rutinemenneske tilbake i vater der altså.

For jeg skammer meg ikke for å si at jeg liker rutiner. Jeg liker at ting er som de pleier å være.

Mobilselskaper lever av sånne som meg

Dette gjør meg også til et funn for mobilselskaper og banker med dårlige vilkår.

De lever av sånne folk som meg!

Sånne folk som sier

«Du. Jeg er fornøyd jeg altså»

når de ringer sine årlige

«Hei, det er Einar fra mobilselskapet ditt»

og du sitter og VET at mobilselskapet ditt kom verst ut i forrige runde av TV2 hjelper deg og allikevel hører deg selv si;

«Topp stemning, Einar, jeg er SUPERfornøyd faktisk!»

Og så VET du at du kunne spart en trilliard i året på å bytte selskap.

Men jeg liker at ting er som de pleier å være. Og jeg orker ikke tanken på at sim-kortet skal byttes ut og kontakter forsvinner og bindingstida er lengre enn du trodde og da eier du plutselig bare en fjerdedel av telefonen din og du elsker virkelig telefonen din og vil ikke bytte.

Rutine-nazien vs realisten

Sånn har jeg det med banker også. Så da det ramlet inn en mail fra fagforeningen min hvor det stod at de samarbeidet med en eller annen bank og sånt smilefjes-ikon «Trykk her, så tar vi uforpliktende kontakt med deg!» Og rutine-nazien bare «Ehhh…. Nei. Ikke pokker!» og realisten bare «ja, jo, hvorfor ikke?»

Realisten vant akkurat denne runden, tro det eller ei, og før jeg visste ordet av det ringte Anne-Kathrine, bankrådgiveren.

Anne-Kathrine, bankrådgiveren spurte om jeg var fornøyd med renta jeg har på boliglånet mitt. Og jeg måtte si som sant var:

«Du, Anne-Kathrine, bankrådgiver, jeg må rett og slett si at jeg betaler det jeg får beskjed om til enhver tid, fordi jeg liker at ting er som de er, så hva du legger i begrepet «fornøyd» må du nesten definere litt nærmere først».

Anne-Kathrine stusset nok litt, men inviterte meg til et møte i banken for å diskutere nærmere over en kaffekopp.

Her skal det sies at rutine-nazien måtte vike fordi jeg så for meg at kaffen jeg ville få servert i bankens lokaler var av såpass høy kvalitet at det var verdt å tråkke ut av komfortsonen der et øyeblikk, samt at jeg til daglig jobber i en offentlig etat og ikke er bortskjemt med verken kaffe eller bankdamers oppmerksomhet.

Skeptisk til å spare penger

Etter å ha servert kaffe i plastkrus (litt skuffende akkurat det ….) hadde Anne-Kathrine, bankrådgiveren lagt frem et gullkantet tilbud; ikke bare skulle hun gi meg en boliglånsrente jeg ikke kunne takke nei til, neida!

Her fulgte det med kort med logoen til fagforeningen min, og ikke nok med det! Dette kortet vil gi meg innpass på intet mindre enn 770 VIP-lounger på flyplasser i Europa!

Hæ?? Det kler meg, veit jeg! (Ikke at jeg så innmari ofte vil kunne benytte meg av luksusen det må være å entre en VIP-lounge på en flyplass i Europa, men jeg liker tanken på at jeg reiser uten barn en gang i ny og ne og kan skride inn av døra på en sånn lounge mens jeg vifter med mitt gullkantede kort med logoen fra en fagforening i Norge…)

Det er på dette tidspunktet at Anne-Kathrine, bankrådgiveren, skakker litt på hodet og sier;

«Ingvild. Jeg har nå gitt deg et tilbud som vil gjøre at du sparer omtrent en halv million i løpet av tiden med huslån, samt en hel masse annet. Og allikevel aner jeg en viss skepsis. Vil du fortelle meg hva det skyldes?»

Bytte passord?!

Og det er nå jeg må trekke pusten og være blodig ærlig, både med Anne-Kathrine, bankrådgiveren, og meg sjæl; «Du. Jeg liker at ting er som de pleier å være. Og i mitt hode nå, selv om du sier at jeg sparer millionbeløp og får gullkort og gud veit hva, så er det eneste jeg nå klarer å tenke på; JEG HUSKER IKKE PASSORDET MITT TIL SPOTIFY!

Og veit du hvorfor det er så slitsomt å tenke på? Fordi det kortet jeg har nå ligger inne på Spotify! Og jeg husker ikke passordet! Skjønner du? Og nummeret på det bankkortet jeg har nå ligger inne på Itunes-store og det ligger på Netflix og ALLE SAMMEN MÅ NÅ BYTTES!

Og for å gjøre saken ytterligere verre! I nettbanken jeg har nå ligger det autotrekk på både Plan, SOS, NOAH, strømregninga og Aftenposten og Fagforeninga, herregud, Fagforeninga, og nå kommer ikke de regningene til å bli betalt når eller hvis jeg bytter bank!

Og i mitt hode nå så sender de purring på purring, før det går til inkasso, men Ingvild svarer jo ikke, for hun har bytta bank!

Og før jeg veit ordet av det står namsmannen på døra fordi jeg ikke har betalt kontingenten min til Fagforeningen på månedsvis, ei heller Netflix! Og jeg husker altså ikke passordet mitt til Spotify, og jeg LIKER Spotify, jeg har sjukt mange gode spillelister der inne! Så siden du spør; det er dette som gjør meg skeptisk!»

Geleides inn i nye rutiner

Anne-Kathrine, bankrådgiveren, har nå hodet enda mer på skakke. Jeg er usikker på hva som går gjennom hodet hennes, ansiktsuttrykket er helt umulig å tyde. Men hun smiler da. Det er bra.

Så trekker hun pusten et kort sekund, akkurat så kort at jeg ikke skal tro at hun er oppgitt eller utålmodig eller no (min analyse…); «Jeg tror jeg skal hente Guro». Jeg lurer på hvem Guro er? Kan hun trylle? Veit hun passordet mitt til Spotify?

Eller er hun en sånn dame som bare veit hvordan man skal håndtere damer i sin beste alder som bare liker at ting er som de pleier å være.

Det viser seg å være det siste, eller nesten i allefall. Guro, bankrådgiver, har spesialisert seg på sånne folk som meg; sånne som bare liker at ting er som de pleier å være. Hun sier de rette tinga, hun geleider meg gjennom underskrifter og kortbytter, nye nettbanker og autotrekk. Det er faktisk nummeret før hun klapper meg på hodet, føles det som. Og jeg tar meg selv i å like å bli geleidet av noen inn i nye rutiner.

Det viser seg altså at man ikke alltid må gjøre den jobben selv. Rart med det. 

Jeg liker at ting er som de pleier å være, men når man tar tida til hjelp viser det seg jo at ting blir som de pleier å være, selv om man ikke husker passordet sitt til Spotify.

Vil du lese flere slike kommentarer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!