Caroline Willemine Hagelien

  • Blogger på carolinewillemine.blogg.no
  • Om bloggen: Her kan du lese om en jegeraspirants kalde og krevede hverdag gjennom en jentes øyne for å nå målet om å bli grensejeger. Etter 6 måneder med intense prøvelser, ble jeg endelig grensejeger juni 2011 på Gjøkåsen Grensestasjon. I 2016 var jeg deltaker i «Norges tøffeste» på NRK1.
  • Nominert til Sunn fornuft-prisen i kategorien Beste Innlegg

Dette innlegget er nominert til Sunn fornuft-prisen, i kategorien «Beste Innlegg». Mer informasjon om prisutdelingen finner du i faktaboks.

Innlegget ble først publisert på carolinewillemine.blogg.no under tittelen «Episode 1: Viljestyrken teller mest av alt!» og omhandler Carolines deltakelse i NRK-programmet «Norges tøffeste».

Dette er en forkortet variant av det opprinnelige innlegget, som kan leses i sin helhet her.

KOMMENTAR:

Publisert 10. april 2016

Let me tell you the secret:

Jeg visste nøyaktig hvordan jeg måtte takle denne konkurransen: bruke hodet! 

Denne øvelsen var for meg desto mer psykisk utfordrende enn fysisk, da en stor stemme hele tiden hvisket i øret mitt "du hater bakkeløp, dette gidder du ikke, dette klarer du ikke, de andre deltakerne er mye mer trent enn deg".

Det er denne stemmen man må jobbe aktivt med når man er i situasjoner som dette: situasjoner der man er langt utenfor sin egen komfortsone! 

Jeg har alltid vært god til å løpe lange distanser, men jeg har i grunn aldri drevet aktivt med det. Derfor har jeg heller aldri visst hvilken taktikk som er "rett" eller "gal" når det kommer til langdistanseløping.

Gefühlen i 7.klasse på barneskolen sa jeg burde løpe hardt fra starten av, så da bestemte jeg meg bare for å gjøre det, fra og med den dagen.

Helt feil, i følge alle anbefalinger fra diverse idrettsfolk, men det hadde jo fungert for meg før, så hvorfor ikke prøve det igjen her i «Norges tøffeste»?

Beste Innlegg-prisen

  • I forbindelse med Sunn fornuft-prisen skal Beste Innlegg kåres
  • Det er totalt 10 nominerte
  • Etter at alle er publisert vil du få anledning til å stemme på din favoritt her på Kvinneguiden.no
  • Avstemningen starter 17. november.
  • Vinneren avsløres 28. november
  • Dette er nominerte innlegg nr. 10

Jeg startet dermed løpet ved å prøve å komme meg først - prøve å skape mellomrom mellom meg og de andre deltagerne. Det er tungt å ligge først da man må sette tempo, men det er jaggu meg tungt å ligge bak i rekka også. Sistnevnte visste jeg ville knekke meg mer psykisk enn hvis jeg prøvde å peise på fra starten av.

Jeg liker å konkurrere mot min egen psyke, mot mitt mentale jeg. Det er derfor jeg søkte meg som vinterkontigent til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og det var derfor jeg sendte inn søknad til «Norges tøffeste». Jeg liker utfordringer der jeg kan teste meg selv - teste hvor godt jeg kan holde den ukomfortable, hviskende stemmen, som sier jeg ikke klarer dette, på plass. Den stemmen skal alltid i sjakk matt.

Det er i hvertfall målet. Jeg klarte det i militæret, jeg klarte det da jeg hoppet i strikk, jeg klarer det hver gang jeg klatrer (høydeskrekk, hei på deg!), jeg klarte det på skolen og jeg skulle klare det nå også!

De andre deltakerne fulgte kanskje tipsene om å ikke starte hardt fra start av. Jeg mener, vi visste jo faktisk ikke hvor langt vi skulle løpe. Men innen de andre deltakerne hadde bestemt seg for å gasse ekstra på, så var jeg alt langt i forveien.

Mitt mål var nå å opprettholde mellomrommet mellom meg og de ni andre: psyke dem ned og psyke meg opp.

Så lenge jeg lå der foran alene, så kunne jeg jobbe med mine tanker, min viljestyrke. Meg og mitt. Det er da jeg jobber best.

Opp, opp, opp. Og ned, ned, ned. Den tunge betongklossen var et ork, men jeg fikk så utrolig mye "boost" av å løpe forbi de andre deltakerne som ennå ikke hadde nådd snupunktet i løypen.

Det var et punkt i løypa (der det var mest gress, jord og oppoverbakke) jeg satte spørsmålstegn med hvorfor jeg gjorde dette. Hvorfor meldte jeg meg på «Norges tøffeste»? Hvorfor hadde jeg behov for å bevise nok en gang for meg selv at jeg har en sterk psyke tross ikke så sterk fysisk styrke?

Det var akkurat på dette punktet det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke lenger hadde behov for den samme bekreftelsen som jeg tidligere trengte fra meg selv. Jeg har bevist nok ganger at jeg får til det jeg vil. Jeg merket jeg ikke hadde samme blod på tann som jeg hadde i militæret.

Og vet du hva? Det føltes så sykt godt!

Jeg følte jeg ikke trengte å bevise for noen lenger, ikke en gang meg selv, at jeg kan få til andre trodde var umulig. Husker så utrolig godt følelsen jeg hadde da jeg stod ved Barentshavet og hadde gått grenselinja på langs på ski: Jeg la meg ned med den største prestasjonsfølelsen jeg noen gang har opplevd. Jeg sa stille til min gode venn Thue "klarte vi dette, så kan vi pokkern meg klare hva vi vil, Thue".

Hun nikket bekreftende tilbake og så drømmende opp på den stjerneklare himmelen.

Selv om alle disse tankene og følelsene løp sin gang gjennom tenkeapparatet mitt, så tok Jørgine («Funkygine», som også var deltaker på «Norges tøffeste» i sesong 2) innpå. Jeg hadde ligget først hele tiden, nå var vi over halvveis.

Jeg lot henne trekke meg opp bakken. Tenkte at jeg ikke følte behov for å bevise for meg selv at jeg kunne klare å vinne dette løpet - for jeg visste jeg kunne det! Og det var nok å bare vite det inni meg. Jørgine var nok veldig overrasket over at jeg hadde løpt i front hele veien.

Jeg mener, hun er jo tross alt noe tusen hakk bedre trent enn meg, fysisk.

Alle disse tankene gav meg igjen en ny type «boost»! Jeg fikk på ny blod på tann, men ikke den samme type blod på tann jeg har hatt tidligere. Dette var en mer "jeg trenger ikke bevise noen ting jeg faktisk, men jeg har jævlig mye mer å gå på så hvorfor ikke bare bruke den energien jeg har?".

Og vips, så bykset jeg fra Jørgine igjen.

Den førsteplassen var jo tross alt min! Dette var ikke hennes løp, eller noen av de andre deltakernes løp. Dette var mitt seiersløp. 

9 toppidrettsutøvere og 1 friluftsmosjonist - alle samme løype og med en betongkloss hengende bak seg.

Friluftsmosjonisten vant.

Jeg vil for alltid stå ved mitt utsagn om at man ikke trenger å være raskest, sterkest eller flinkest fysisk.
Det er det mentale, viljestyrken din, som teller til syvende og sist.

Du er sterk nok!

STEM PÅ DETTE INNLEGGET

Syns du dette innlegget fortjener å vinne prisen for Beste Innlegg? Gi din stemme her.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!