Slik vant hun over ni toppidrettsutøvere. I bakkeløp. Med betongkloss.

Dette innlegget er nominert til Sunn fornuft-prisen, i kategorien «Beste Innlegg». Mer informasjon om prisutdelingen finner du i faktaboks.

Innlegget ble først publisert på carolinewillemine.blogg.no under tittelen «Episode 1: Viljestyrken teller mest av alt!» og omhandler Carolines deltakelse i NRK-programmet «Norges tøffeste».

Dette er en forkortet variant av det opprinnelige innlegget, som kan leses i sin helhet her.

KOMMENTAR:

Publisert 10. april 2016

Let me tell you the secret:

Jeg visste nøyaktig hvordan jeg måtte takle denne konkurransen: bruke hodet! 

Denne øvelsen var for meg desto mer psykisk utfordrende enn fysisk, da en stor stemme hele tiden hvisket i øret mitt "du hater bakkeløp, dette gidder du ikke, dette klarer du ikke, de andre deltakerne er mye mer trent enn deg".

Det er denne stemmen man må jobbe aktivt med når man er i situasjoner som dette: situasjoner der man er langt utenfor sin egen komfortsone! 

Jeg har alltid vært god til å løpe lange distanser, men jeg har i grunn aldri drevet aktivt med det. Derfor har jeg heller aldri visst hvilken taktikk som er "rett" eller "gal" når det kommer til langdistanseløping.

Gefühlen i 7.klasse på barneskolen sa jeg burde løpe hardt fra starten av, så da bestemte jeg meg bare for å gjøre det, fra og med den dagen.

Helt feil, i følge alle anbefalinger fra diverse idrettsfolk, men det hadde jo fungert for meg før, så hvorfor ikke prøve det igjen her i «Norges tøffeste»?

Jeg startet dermed løpet ved å prøve å komme meg først - prøve å skape mellomrom mellom meg og de andre deltagerne. Det er tungt å ligge først da man må sette tempo, men det er jaggu meg tungt å ligge bak i rekka også. Sistnevnte visste jeg ville knekke meg mer psykisk enn hvis jeg prøvde å peise på fra starten av.

Jeg liker å konkurrere mot min egen psyke, mot mitt mentale jeg. Det er derfor jeg søkte meg som vinterkontigent til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og det var derfor jeg sendte inn søknad til «Norges tøffeste». Jeg liker utfordringer der jeg kan teste meg selv - teste hvor godt jeg kan holde den ukomfortable, hviskende stemmen, som sier jeg ikke klarer dette, på plass. Den stemmen skal alltid i sjakk matt.

Det er i hvertfall målet. Jeg klarte det i militæret, jeg klarte det da jeg hoppet i strikk, jeg klarer det hver gang jeg klatrer (høydeskrekk, hei på deg!), jeg klarte det på skolen og jeg skulle klare det nå også!

De andre deltakerne fulgte kanskje tipsene om å ikke starte hardt fra start av. Jeg mener, vi visste jo faktisk ikke hvor langt vi skulle løpe. Men innen de andre deltakerne hadde bestemt seg for å gasse ekstra på, så var jeg alt langt i forveien.

Mitt mål var nå å opprettholde mellomrommet mellom meg og de ni andre: psyke dem ned og psyke meg opp.

Så lenge jeg lå der foran alene, så kunne jeg jobbe med mine tanker, min viljestyrke. Meg og mitt. Det er da jeg jobber best.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Opp, opp, opp. Og ned, ned, ned. Den tunge betongklossen var et ork, men jeg fikk så utrolig mye "boost" av å løpe forbi de andre deltakerne som ennå ikke hadde nådd snupunktet i løypen.

Det var et punkt i løypa (der det var mest gress, jord og oppoverbakke) jeg satte spørsmålstegn med hvorfor jeg gjorde dette. Hvorfor meldte jeg meg på «Norges tøffeste»? Hvorfor hadde jeg behov for å bevise nok en gang for meg selv at jeg har en sterk psyke tross ikke så sterk fysisk styrke?

Det var akkurat på dette punktet det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke lenger hadde behov for den samme bekreftelsen som jeg tidligere trengte fra meg selv. Jeg har bevist nok ganger at jeg får til det jeg vil. Jeg merket jeg ikke hadde samme blod på tann som jeg hadde i militæret.

Og vet du hva? Det føltes så sykt godt!

Jeg følte jeg ikke trengte å bevise for noen lenger, ikke en gang meg selv, at jeg kan få til andre trodde var umulig. Husker så utrolig godt følelsen jeg hadde da jeg stod ved Barentshavet og hadde gått grenselinja på langs på ski: Jeg la meg ned med den største prestasjonsfølelsen jeg noen gang har opplevd. Jeg sa stille til min gode venn Thue "klarte vi dette, så kan vi pokkern meg klare hva vi vil, Thue".

Hun nikket bekreftende tilbake og så drømmende opp på den stjerneklare himmelen.

Hvilket innlegg er det beste?

Her stemmer du frem din favoritt.

Selv om alle disse tankene og følelsene løp sin gang gjennom tenkeapparatet mitt, så tok Jørgine («Funkygine», som også var deltaker på «Norges tøffeste» i sesong 2) innpå. Jeg hadde ligget først hele tiden, nå var vi over halvveis.

Jeg lot henne trekke meg opp bakken. Tenkte at jeg ikke følte behov for å bevise for meg selv at jeg kunne klare å vinne dette løpet - for jeg visste jeg kunne det! Og det var nok å bare vite det inni meg. Jørgine var nok veldig overrasket over at jeg hadde løpt i front hele veien.