Råd til unge

Helena Brodtkorb (30)

  • Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
  • Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
  • Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.

KOMMENTAR:

Jeg må innrømme at det tok en god del episoder av serien GIRLS før jeg klarte å slappe av med å få Lena Dunhams valkete kropp i fleisen. Såpass hjernevasket er jeg. Jeg kjemper en daglig kamp med den mentale pepperkakeformen jeg legger over andre kvinner og meg selv. Alt som kommer utenfor pepperkakeformens skarpe grense skaper dissonans. Følelsen av at dette «burde ideelt sett ikke være der».

Det skal sies at jeg har blitt mye bedre på legge den fra meg, men det har tatt mange år å innse at det faktisk er pepperkakeformen det er noe galt med.

Automatisk dømmende

En ting er å forstå dette i teorien, en annen ting er å få bukt med de automatiske mekanismene. Lena Dunham var en utfordring for mitt automatisk dømmende blikk: Måtte hun være naken hele tiden? Var hun ikke litt vel mye naken? Kunne hun i det minste se litt bedre ut mens hun satt på do og spiste muffins? Eller suge inn magen litt der hun sto og barberte leggene i badekaret?

Men det er nettopp her, i hennes påtrengende ubehagelige tilstedeværelse, at revolusjonen finner sted. Lena Dunhams prosjekt er grensesprengende. La oss kalle den: Operasjon ubehagelig nakenhet.

For det finnes en ganske enkel oppskrift for damer som har lyst til å kle seg naken for et bedre samfunn. Men glossy magasinoppslag, med overskrifter om å være «stolt» av kroppen, preller av som vann på gåsa.

Nakne kvinner over alt

For det er ikke slik at all nakenhet pusher grenser. Langt i fra. Vi ser nakne kvinner så mye og i så mange ulike kontekster at vi har blitt blinde på dem. Nakne kvinner selger alt fra såpe til sportsbiler.

Media har gjort det til en liten vane å vise  «normale» damer som står frem med sine uperfekte kropper og snakker ut om skam og kroppspress. De tas gjerne morsomme eller pinup-aktige bilder av. Og det er her det store problemet med sakene om kroppspress kommer til kort. De er akkurat tilstrekkelig iscenesatt til at blikket vårt egentlig ikke blir ordentlig utfordret.

Kvinnene klemmes inn i pepperkakeformen. Se! Hun kan være søt og sexy selv om hun er tjukk!

Naken mot kroppspress

Det er først når en kvinne som ikke oppfyller kravene for hva som ansees som vakkert viser oss nakenhet som ikke skjer for å behage øyet, at grensene blir utvidet. Da reagerer vi med avsky.

Når jeg diskuterer dette, hender det jeg blir anklaget for å tale den «stygge kroppens» sak. Hvorfor er det noe bedre med nakenhet når du er stygg? (Les, normal) Er det slik at det finnes en politisk korrekt kropp som er bedre enn andres? Selvfølgelig ikke.

Gammelt nytt

Avkledde kvinnekropper er ikke noe nytt. Siden før antikken har de blitt representert i malerier, fotografier og på film. Stort sett har disse kroppene hatt samme funksjon gjennom århundrene. Kort oppsummert? De er der for å se lekre ut. Som passive objekter med et ekstremt trangt handlingsrom.

På kunstspråk kalles dette «The male gaze». En rask titt på instagram, og det er lett å se hvordan vi tilpasser oss «The male gaze» når vi blir tatt bilde av. Jeg gjør det selv. Vi strutter med våre påfuglefjær, og det er ingenting unaturlig med det. Det er livets dans. Problemet oppstår når hele vår visuelle kultur er gjennomsyret av sexy, behagelige kvinner - og kun det.

Den mest effektive måten å utfordre systemet på er å ta kampen innenfra. Uten å nevne det med ord, uten å gjøre et poeng av det med sensasjonelle overskrifter. For å utvide de latterlige trange rammene for hva en kvinne kan være, trenger vi normale kropper på skjermen. Kropper som er der i helt hverdagslige positurer. Ansikter som ikke snurper seg sammen og hvisker «kom og ta meg».

De gode modellene

I fjor da jeg hadde gitt ut min første bok, kom det en fotograf hjem til meg for å ta et portrettbilde til en sak i et damemagasin om mental helse. Det finnes ikke noe vanskeligere enn å slappe av foran kamera, og jeg ville vite hva som utgjorde en god modell. Fotografen svarte at det er de som klarer å være seg selv foran kamera som ender opp med gode bilder. Bilder som utstråler noe annet enn selvbevissthet. De verst tenkelige modellene, mente fotografen, var bloggerne som tar daglige selfies av seg selv. De sitter liksom fast i de samme positurene; hodet på skakke, vag trutemunn, slørete blikk.

Else Kåss Furuseth hadde et godt poeng på Instagram for en stund siden. Hun skrev at hun hadde motarbeidet kroppspresset mer eller mindre ubevisst i alle år.

Det var sikkert ment som en spøk, men det er likevel sant.

Et sant speil

For kvinnene vi bombaderes med i populærkulturen er så kjedelige i sin uniforme og selvbevisste likhet at det er til å begynne å grine av. Og hva skal vi gjøre med det?

Penetrere populærkulturen og utfordre med vår blotte naturlighet. Tjukk, slank, firkantet, eller trekantet, det spiller mindre rolle hvordan du ser ut naken enn hva du faktisk gjør.

Er du naken kun for å behage betrakteren, eller gjøre et poeng ut av det, er det selvsagt ingenting galt med det, men det er den andre nakenheten som utfordrer. Den tilfeldige, uanstrengte nakenheten. Slik vi ser ut når vi tror ingen ser oss. Kan vi få mer av det inn i kulturen, blir den et sannere speil for oss alle. Da får vi frøet til en ekte revolusjon. Hvem tør begynne?

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!