Monika Hallan

  • 23 år
  • Studerer idrettsvitenskap på høyskolen i Lillehammer 
  • Er fra Asker, bor i den lille bygda Brøttum 
  • Aktiv friluftsliver og hundekjører innen nordisk stil 
  • Samboer og to stebarn på 7 og 9 + to hunder
  • Bidrag i skrivekonkurransen under tema «Vennskap»

KOMMENTAR:

Det er flere enn meg som ikke har noen venner. Jeg trodde lenge jeg var alene om dette, men det viser seg at det faktisk er vanligere enn jeg først antok. Det er i grunnen ikke så veldig rart at jeg og alle andre venneløse tror vi er de eneste. Det er tross alt ingen som noen gang snakker om alle tingene de gjør alene.

Sosiale medier flommer over av hva folk har gjort, hvor de har vært, hvilken mat de har spist og hvor høye mål de har nådd. Likevel, tør jeg påstå at det viktigste fokuset ligger på med hvem. Du har sett en ny kul kinofilm, vært på den feteste kafeen eller dratt på den dyreste ferien, men forskjellen på om dette er imponerende og bra eller ikke i det store bildet, ligger i hvem.

Med mindre det var utrolig imponerende at de gjorde det alene da, men er det gitt at hvert eneste venneløst menneske i verden ønsker å krysse Grønland på ski eller jogge Norge på langs?

Ikke singel, men venneløs

Sannheten er at jeg aldri har hørt snakk om det å ikke ha noen venner. Det er mange som er åpne om at de er single, det er liksom en mer konkret sivilstatus. Noen er klare på at de ønsker det slik, mens andre er på leting etter en livspartner, og får medfølelse og støtte fra alle de andre i samme situasjon.

Hvordan ville det blitt tolket om jeg hadde satt sivilstatusen min på Facebook til «venneløs»? Eller skrevet at jeg var ensom og lette etter noen å gjøre hyggelige ting sammen med?

Er jeg for sær?

Tanken på at jeg kanskje har for høye krav til å ha venner, har mange ganger slått meg, og kompromisset mellom gode venner og mange venner er vanskelig.

I ungdomsårene tenkte jeg alltid som så, at jeg vil heller være alene enn å være sammen med noen jeg ikke føler at behandler meg bra. På vei inn i det voksne livet har jeg mange ganger tenkt at det kanskje var et dårlig valg, at jeg kanskje er for sær og for egen, at jeg kanskje rett og slett stiller for høye krav.

Men er det for mye forlangt at du også skal ringe av og til? At jeg skal ha en annen funksjon enn kun en medhjelper, sjåfør eller psykolog? At vårt vennskap skal være tilnærmet gjensidig, og at jeg skal kunne stole på deg slik du kan stole på meg?

Det gode vennskapet

Jeg tror at det virkelig gode vennskapet står i fare for å dø ut, at det drukner i en egoistisk verden.

Bestefaren min var syk i mange år, i årevis kunne han ikke kjenne igjen verken sin nærmeste familie eller sine beste venner. Han kunne definitivt ikke gjøre vennene sine tjenester, ringe dem eller vise at han satte pris på dem. På tross av dette, kom de på besøk uke etter uke. Satt på sykehjemmet og spiste kake, småpratet og hørte på radio.

Fordi en god venn gjennom mange år er og blir en god venn gjennom mange år. En person du er glad i, stiller du opp for. Ikke på grunn av alt du kan tjene på vennskapet, men ene og alene på grunn av kjærlighet til denne personen og et oppriktig ønske om at han eller hun skal ha det bra. Har vi i prosjekt «meg, meg selv og jeg» rett og slett glemt hvilke verdier som er viktig i livet?

Lei av å late som

Bakgrunnsbildet på PCen min er en løgn. Et hyggelig bilde av meg og to andre jenter på en fest. Vi smiler og har det hyggelig, det er et godt minne, men ikke noe mer. Hver eneste gang jeg gjør noe sammen med venner, legger jeg ut et bilde. I håp om at folk skal tro at det de ser bare er en brøkdel av mitt egentlig sosiale liv.

Nå er jeg er lei av å late som jeg har venner, lei av å jage etter et liv jeg ikke har, lei av at min sosiale status er dømt etter antallet bilder på internett sammen med venner.

Nå er det slutt, jeg er lei av å lete etter det gode og ekte vennskapet. Det vennskapet som jeg oppriktig talt ikke tror at eksisterer. Jeg er klar for å innfinne meg med at jeg ikke har venner, og rette fokuset mot menneskene jeg faktisk har i livet mitt.

Til tross for hva utallige TV-serie og «sammensveisa jentegjenger» - fra Venner for livet til Girls og Skam - skal få deg til å tro: Det viktigste i livet er jo ikke at du er populær, men at du har det godt med deg selv.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!